jun, 2011

Den som stemmer – bestemmer!

Visste du at det er kommunevalg til høsten? Da jeg satt på trikken her om dagen var det noen gamle menn bak meg som snakket om det. Det de snakket om hørtes kjedelig ut. For første gang skjønte jeg faktisk hvorfor valg aldri er tema på fest.

Selv om jeg sjeldent snakker om valget med mine venner, er det mange som klager på at nattbussen suger og at skolebussene er helt stappa. Hvorfor er ikke helsestasjonen åpen akkurat når jeg trenger det? Og hvorfor i all verden har de stengt klubbhuset? Det som er greia er at de fleste gamle menn ikke bryr seg så mye om nattbusser, helsestasjoner eller klubbhus. De bryr seg om helt andre ting.

Vi er jo enige om at demokratiet er noe som er veldig fint, og vi er jo kjempeglade for at det er frie valg i Norge. Men er det frie valg når det bare er de gamle mennene som stemmer og bestemmer?

Alle skjønner at det er et valg og at det handler om å velge, det handler å velge mellom verdier. Folk er jo forkskjellige, de gamle mennene på trikken og ungdom flest har ikke så mye til felles. De på trikken var opptatt av å tjene penger og ha penger på bok, men jeg liker å bruke penger jeg! Jeg syns ikke det er så at kult at Ruter har 350 millioner kroner til overs, jeg vil heller ha en kulere og billigere buss!

Slik jeg ser det står vi alle foran et enkelt valg frem til den 12. September: Hva vil du? Vil du bruke penger på at de gamle mennene på trikken skal bli rikere, eller skal man heller bruke de store pengene på de store oppgavene? På fellesskapet og på at rett og slett hele Oslo og alle andre kommuner i hele landet skal ha det bra?

Det aller viktigste er at vi ikke lar noen andre ta avgjørelser på våre vegne. Vær med og bestem du også!

Bano Rashid
Leder, Nesodden AUF

Å bli en brudgom…

25 juli ble jeg fridd til – i fantastiske omgivelse omgitt av Edens hage, roseblader, champagne og en selvfølgelig en herlig mann! (Det vil si – To herlige menn – meg selv inkludert!)

…. Lite visste jeg da – om hva jeg sa JA til! For all del – mannen er like herlig og kjærleika like sterk! Men ambisjonen om å avholde bryllup iløpet av et års tid var vel å gape et par meter for høyt?

Iallfall er det sånn at vi skriver slutten av juni og bryllupet står 13.august. Med eller uten mat/drikke/vigsler eller musikk. Neida, så gærent er det ikke.. Men det har vel kanskje slått meg at ”Jammen har vi det jo veldig godt som forlova også – hvorfor skal vi styret med dette kalaset?” – Når jeg er ferdig med å tenke det – er jeg jo egentlig bare veldig, veldig glad. For makan til dag tror jeg man skal lete lenge etter.

Bryllupsdagen er jo noe man kanskje har en forestilling om i mange år, før den faktisk plutselig (JA – P L U T S E L I G) står foran deg! Og man går gjennom illusjonene sine – ”Hvordan er det egentlig med dette barnekoret – hvor ligger de å venter?” ”Åja – hver gjest koster faktisk noe penger, så man kan ikke ha 1000 gjester?” ”Det strykeorkesteret som bare magisk har eksistert – trenger de faktisk øvelse på de sangene som skal spilles ja!”..

Illusjoner blir justert kan man vel si – når man er i planleggingsmodus. Riktignok ikke justert av det kaliber at ikke essensen i barndomsdrømmen blir beholdt, men jeg vil vel i stor grad si at Drømmebryllupet av og til møter virkeligheten, enten det dreier seg om så trivielle ting som penger, sceneplass eller vær! Tenk at sånne ting kan faktisk være en faktor når man planlegger sin største dag! Dårlig gjort er det. Forøvrig er Telemark det eneste fylke der ingen prester vier homofile. Ikke at det var en aktuell problemstilling for oss å gifte seg i en kirke der døra ikke er høy nok for alle mennesker, men det er en funfact. Fun fordi presteskapet i Telemark er gammeldagse, virkelighetsfjerne og støter resten av samfunnet fra seg – og fact fordi det det er reality.

Bryllupsdresser skal syes – mat skal lages – partytelt bestilles (Men det blir jo ikke regn – I have my contacts.) – seremoni gjennomgås – musikk arrangeres – dekketøy koordineres – invitasjoner sendes ut (og registreres – Thank Heaven for excel med sine deilige fargekodemuligheter) – transport organiseres – Drikke kjøpes (Er det å lov til å ønske seg en annen drikkekultur enn den norske?).. Lista er lang.. Men størst av alt er kjærligheten – heldigvis!

Man må nemlig være rause med hverandre under bryllupsplanlegging.. Enten det dreier seg om fargekoder på vasene, paneler under seremonien – eller diameterstørrelse på stearinlysa. For en detalj – kan jo bidra til å gjøre det hele helt feil! Tenk hvis karrydressingen er for sterk for mormor? Eller vannkaraflen på det lyseblå bordet har turkis-nyanse! For å gjøre det hele enklere – så har vi nemlig ”fargebryllup” – hvert bord- sin farge – Det er jo tross alt REGNBUEBRYLLUP! – Så jeg innser jo at man legger litt opp til den jobben man vil selv.

Enkelte vil kunne hevde at jeg har en tendens til å tenke proporsjonelt litt større, enn andre. Noen vil faktisk kunne benytte ordet ”dramatisk”. Dette tilbakevises selvsagt på det sterkeste.. Frem til bryllupsdagen min. For det blir faktisk fantastisk og nydelig. Ingen under, ingen ved siden av.

Eat your heart out Kate Middleton. It`s showtime – and youre not invited!

Odin Adelsten Bohmann

 

Ja, jeg vil drive med politikk!

Når man er oppvokst med sommerferie på camping og aldri har vanket utenfor Høybråtens områder som liten, får man høre en del rasistiske holdninger rundt seg. Disse gjør inntrykk, og etter hvert ble min egen tankegang den samme. Jeg har tidligere hatt svært få venner rundt meg med en annen etnisk bakgrunn, noe som skapte fordommer mot ”det ukjente”. Denne holdningen har alltid vært interessant for meg, siden Høybråten ligger så langt øst i Groruddalen man kan komme. Men da jeg kom ut av mitt lille, trygge Høybråten og ble kjent med resten av Oslo – ble alt forandret.

Jeg har alltid vært en jente som mener rett skal være rett. Det er noe jeg alltid har stått for, og vil fortsette med i fremtiden. Uansett hva saken er, vil jeg alltid fortelle menneskene rundt meg hva jeg føler er rett. Mitt politiske engasjement har vært der hele tiden og alle rundt meg sier de alltid har visst at jeg ville bli politisk aktiv, de var bare usikre hvor jeg hørte hjemme blant de politiske partiene. Jeg tok selv initiativ til å finne ut av hvilket, og fant ut at AUF var det rette for meg.

Mitt første møte med AUF var en konferanse hvor vi sov over på en skole i Oslo, og jeg var helt frelst! Jeg har etter kort tid fått noen av mine beste minner, og bestevenner innenfor AUF. Politikk får deg til å føle at du er en del av noe større. Du føler at din mening teller og at du kan påvirke det som skjer her i Norge. Du får bygget et stort nettverk av kontakter man kan ha god bruk for senere, og man får være med på turer som vil vise seg å være minner for livet.

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg meldte meg inn i AUF. Jeg tror heller jeg hadde angret mer om jeg ikke gjorde det. En mer fantastisk gjeng skal man lete lenge etter. Følelsen av å bli inkludert i viktige samfunnsspørsmål er fantastisk, og politikk er noe jeg vil fortsette med i lang tid framover.

Isabel Victoria Green Sogn
Leder, Stovner AUF

På dette bildet har Isabel på seg hårbøylen jeg kjøpte til henne i Spania.

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjerer flotte ungpiker som henne.

Love K

Ta debatten, kamerater!

Den norske EU-debatten ligger i dvale. Partiene rører den ikke, ungdommen bryr seg ikke og folket ønsker den ikke. Som tilhenger av europeisk samarbeid synes jeg dette er veldig synd. 17 år etter forrige EU-avstemning fortjener vi en mer aktiv Europadebatt enn den vi ser i dag. Nesten 1 000 000 nordmenn eller alle født eller innvandret etter 1976 har aldri fått sagt sitt om Norges tilknytning til EU.

Det finnes noen lyspunkter i det ellers så stummende debattmørket, deriblant i AUF.  For en EU-tilhenger er ingen ting mer oppfriskende enn dem som utfordrer etablerte ”sannheter” og stiller kritiske spørsmål om hvorvidt europeisk samarbeid er en god eller dårlig idé, eller om hvordan dette samarbeidet kan og bør utformes. Jeg hilser debatten velkommen.

Verden står overfor utfordringer som ikke kan løses av enkelt land alene. Klimautfordringer, internasjonal kriminalitet og migrasjon er oppgaver som er for store for nasjonalstatene hver for seg. Norge har også et ansvar for å være med på å løse disse utfordringene. Felles utfordringer krever felles løsninger. Dette kan synes som en klisjé, men vurderer man ulike globale samarbeidsformer etter suksess blir det tydelig at EU, i motsetning til nesten alt annet forpliktende samarbeid, faktisk fungerer.

EU fungerer imidlertid ikke perfekt, og er heller ikke svaret på alle de utfordringer verden står overfor, og finner slett ikke alltid de beste løsningene – men jeg ser likevel behovet for å bidra til et sterkt og løsningsorientert europeisk samarbeid. Vi tjener ingen ved å stå utenfor med vår ”kritiske” røst og (u)moralske pekefinger. Deltagelse er alfa omega i internasjonale fora. Dette er en holdning som jeg tror AUFere deler – og som AUF faktisk mener om nær sagt alle andre internasjonale samarbeidsformer enn EU.

EU som sosialdemokratisk kamparena

EU er en unik arena i den forstand at det er demokratisk valgte representanter fra medlemslandene som styrer utviklingen (sammen med representanter for EU-landenes regjeringer).

Dette gjør at danske og bulgarske sosialdemokrater kan kjempe sammen for sine verdier og for få gjennomslag for sine ideer om hvordan samfunnet skal se ut. Gjennom EU har man ikke bare mulighet til å påvirke eget land, men man har også mulighet til å påvirke andre land. Og ønsker man å påvirke er man nødt til å delta. Norges muligheter i dag er heiarop fra sidelinjen med spede forsøk på å endre EUs politikk etter at den er vedtatt (EØS-avtalens traurige realitet).

Er EU kun et høyresideprosjekt? I virkeligheten tror jeg EU er et stykke unna idealet til både venstresiden og høyresiden. men jeg tror og mener at det må være i AUFs interesse å jobbe sammen med partifeller på europeisk nivå for å snu utviklingen på enkelte områder i ønsket retning (et prinsipp som gjelder for alle norske partier).

I AUFs visjon står at ”enkeltmennesker sammen skal skape et fritt og rettferdig samfunn hvor økologi settes foran økonomi, og menneskelige verdier foran materiell velstand”. Dette har AUF mulighet til å kjempe for, sammen med sosialdemokrater i hele Europa. Felleskapsideen er fundamentet til Arbeiderbevegelsen – og i det europeiske fellesskapet ligger det et stort potensial for å gjennomføre politikk. Hvorfor velger Frederic Hauge og Bellona bort Stortinget til fordel for Europaparlamentet når de skal kjempe for CO2-fangst og lagring? Eller hvorfor velger de europeiske menneskerettighetsorganisasjonene EU når de skal kjempe for en mer liberal innvandringspolitikk?  Når venstresiden i Norge definerer EU som et markedsliberalt, høyredominert og miljøfiendtlig prosjekt – som kun er til for elitene i Brussel – gir man høyresiden en politisk walkover, som kan og vil komme til å prege Europa i generasjoner.

Emilie Turunen, representant for Dansk Socialistisk Folkeparti, beskriver det på denne måten: ”Vi har et valg: Vi kan legge oss ned, og defensivt la andre styre utviklingen. Eller vi kan gjøre det eneste riktige. Ta opp kampen, legge fram et venstreorientert reformprogram, og skape de allianser som er nødvendig for å realisere programmet”. Turunen er for øvrig Europaparlamentets yngste medlem.

Verdens mest demokratiske samarbeid

EU er den mest demokratiske internasjonale organisasjonen som finnes. Her løses til en hver tid de utfordringene medlemslandene til enhver tid de ønsker at EU skal løse. De siste årene har det folkevalgte Europaparlamentet fått stadig mer makt – dette er bra – og helt nødvendig.

Likevel er EU langt i fra et perfekt demokrati. Vi må jobbe, kjempe og slåss for å få et enda mer demokratisk EU-samarbeid. Aller viktigst er økt oppslutning rundt valg til Europaparlamentet. Overnasjonalt demokrati er ennå et ungt fenomen og er noe som formes fra dag til dag. Ønsker vi overnasjonale løsninger må vi også være rede til å kjempe for disse.

Jeg mener likevel ikke at demokrati et godt nok argument mot norsk medlemskap i EU. Norge er i dag allerede et av de landene i Europa som er best på å innføre EU–direktiver i lovverket. Samtidig står Norge uten reell påvirkningskraft på avgjørelser som blir tatt i EU. Dette er ikke godt nok.

Jeg mener at Norge hadde vært tjent med et medlemskap for å kunne ta del i de politiske prosessene som har konsekvenser for Norge. EØS–avtalen er udemokratisk, ineffektiv og er et dårlig og direkte usolidarisk alternativ for Norge som et fellesskapsorientert land. Uten reell innflytelse på avgjørelser som blir tatt i EU gjennom et medlemskap vil Norge forbli en annenrangs-europeer, uten mulighet til å ta del i utformingen av vår politiske utvikling. Før eller siden må vi erkjenne at EU har kommet for å bli – og at medlemskap er den eneste måten vi kan sikre at Europa arbeider for å nå våre politiske mål og kjempe for våre interesser.

Solidaritet i praksis?

EU har utviklet seg kolossalt siden fellesskapet ble dannet i 1957. Det som begynte med 6 vesteuropeiske land er nå et samarbeid med 27 land fra hele Europa. Flere land i kø for å få bli med; Kroatia, Island, Makedonia, Serbia, Bosnia-Herzegovina, Tyrkia og Albania for å nevne noen. EU har gitt muligheter til land og løfter millioner av mennesker ut av fattigdom. De neste 10-15 årene vil EU sannsynligvis øke fra 27 medlemsland til nærmere 40. Norge blir stadig mer alene i vår nordlige oljepytt. For meg er ikke denne alenegangen ”solidaritet i praksis”.

EU står i dag for 55 prosent av bistanden i verden, og er en svært viktig bistandsaktør. Likeledes er Norge ledende på bistand (målt per innbygger). Det skal vi være stolte av. Samtidig er det en myte at Norges bistandspolitikk må endres med EU-medlemskap. Som EU-medlem ville vi kunne føre en uavhengig bistandspolitikk. Men som medlem ville vi ikke bare stått sterkere, vi ville også kunne påvirke det største bistandsbudsjettet i verden. Visste du for eksempel at det er en norsk dame som har ansvar for EUs bistandsbudsjett? Eva Joly, norsk/fransk politiker valgt inn for De grønne i Frankrike er leder av utviklingskomiteen i Europaparlamentet. EU er gjennom bistands- og utviklingsarbeidet også blitt en av de viktigste premissleverandørene av demokratiske verdier til andre deler i verden. Blant annet følger Den afrikanske union (AU) modellen til EU i sitt arbeid for demokratisering og samarbeid i Afrika. Et arbeid som EU for øvrig har støttet svært aktivt.

Felles klode – felles ansvar

Et av de store mysteriene i norsk Europadebatt, særlig på venstresiden, er at EU stilles opp mot FN. Enten er du for FN eller så er du for EU. Det er ingen motsetning mellom å være for både EU og FN. Verden skriker et samarbeid både på internasjonalt (FN), og regionalt nivå (EU / AU m.m). Ulike politiske nivå har ulike oppgaver, og målet må og skal være at oppgaver løses der det er mest hensiktsmessig og gir best resultater for folk flest.

Vi har alle et felles ansvar for å skape en bedre verden. Det er til syvende og sist det avgjørende. EU er ikke skapt for å løse alke problemer, men EU har vist seg effektivt når det kommer til å løse mange av de utfordringene vi står overfor i verden i dag. Norge sammen med andre EU–land må arbeide for et globalt orientert Europa, der budskapet om fred, solidaritet, demokrati og menneskerettigheter skal være den røde fanen. Europa og nærområdene fortjener bedre enn stengte grenser og høye tollmurer. Vi har alle et ansvar for vår felles fremtid. Og sist, men ikke minst, det samarbeides ikke for mye i verden i dag.

Anne Margrethe Lund
Leder, Europeisk Ungdom

Botox eller restylan?

Når man blir eldre er det mange (vestkantfruer) som blir opptatt av rynker. ”Alle” vet jo at en rynke er en for mye. Men etter at vi fikk Elipse klinikken på smestad løses ”problemer” hver dag, for hvem vil vel ikke være strammet opp som Dolly Parton?! Jeg hører støtt og stadig skravling om restylan ditt og Botox datt, men hva er det egentlig? Så jeg bestemte meg på oppdrag fra Kamzy og finne ut mer, og hva passer vel bedre enn å gjøre litt research i nabolaget mitt. Etter å ha snakket med en av mine champagnedrikkene hjemmeværende naboer, fikk jeg en helt ny forståelse. For det første er det ikke noe som heter: Botox eller restylan? Det heter: Ja takk, begge deler!  For det andre, botox er visst et renset protein som gjør at ansiktsmusklene ”slapper av” (hvilken vil si at de er lammet i 6 måneder). Botoxen brukes bare i pannen, altså får du ingen ”sinte rynker”,  hvilket betyr bare glade vestkantfruer. For det tredje, Restylanen er en lang sukkerkjede (sukkervann) som injiseres fra under øynene og ned til haken. Da får man ifølge min nabo ”herlig fylde i kinn, lepper og under øynene.”

Så hvis du er lei av å rynke pannen, og vil ha en pause på et halt år, er Botox det rette for deg.

PS: Kamzy, om noen år er det bare å komme innom meg, så skal du få noen av de hundretalls gavekortene på botox jeg får stappet i postkassen. Så kan du sitte sammen med de fine fruene og drikke champagne på Frogner. Det beste er at du ikke kan heve øyenbrynet når de snakker om alle ”terroristene” på Grønland, for musklene i pannen din ”slapper jo av”.

Jeg må bare oppklare litt, Alle vestkantfruer tar ikke botox og restylan. Alle tror ikke at de på Grønnland er terrorister, men noen gjør jo det også.

Jostein Murud Gahre
Vestre Aker AUF

 

Debatten etter Statsministerens innledning.


Folkens, la meg sitere det en kjent internasjonal journalist sa en gang:

”Demokrati er en styreform der du sier hva du mener, men gjør hva du får beskjed om”

Kjære Landsmøte, Statsminister, og verdens heiteste dirigenter.

Sitatet jeg startet innlegget med kan være provoserende for noen, gøyalt for andre – men det viktigste er å la det være en tankevekker for de fleste.

Mange her har snakket om forskjellige politiske og organisatoriske saker. Jeg vil utfordre statsministeren på partikultur og partidemokrati.

Og det kan hende noen her stiller spørsmålet: hvorfor skal man diskutere kultur og demokrati i Arbeiderpartiet på AUFs landsmøte. Og hvorfor skal man ta det opp med deg, Jens?

Vi har tusenvis av medlemmer i AUF. VI produserer mye politikk, god politikk uti lokallaga, fylkeslaga – og får mange av de vedtatt oppover på landsstyre- og landsmøter. Og hvor går veien videre for å realisere disse politiske vedtakene? Jo – vi fremmer de i partistyre, på årsmøter i fylkespartiene og på landsmøtene til det norske arbeiderparti. Men hvor mye forplikter slike vedtak? Og jeg må utfordre deg, partileder Jens Stoltenberg, på en skala fra en til ti – hvor god er du til å tilrettelegge for gode demokratiske prosesser?

For synes du ikke det er litt rart at det blir mindre demokrati i partiet når vi går fra å være i opposisjon og mindretall på stortinget til posisjon og flertall i regjering?

Ta for eksempel Datalagringsdirektivet. Her uttaler partiledelsen seg uten noen særlig forankring i partiet.

Politikken skal skapes i partiet og frontes av partiledelsen – og ikke omvendt. For alt for ofte skapes den av partiledelsen og må frontes av partiet. Folk melder seg ikke inn i et kommunikasjonsbyrå, når de melder seg inn i Arbeiderpartiet. De melder seg inn for å skape selve politikken.

Det skapes mye god rødgrønn politikk i dag – og du er den beste statsministeren vi kan ha. Punktum.

Men den rødgrønne grasrota trenger i større grad å føle tilhørighet til det store rødgrønne prosjektet.

Når man ser at flere fylkeslag ikke har behandlet datalagringsdirektivet – jo da er det på tide å ”slow down!”.

Når Oslo Arbeiderparti, ditt eget fylkeslag, vedtar ”varig vern av lofotoen, vesterålen og Senja” – da er det på tide å «speed up» oppfølgingen av vedtaket.

Når det Norske Arbeiderparti vedtar «lovfestet rett til lærlingplass» – da er det ditt ansvar å følge dette opp.

Jens, du VET jeg elsker deg – men noen ganger – så må jeg også si ifra.

Tusen takk for meg.

Viking – Brann

Mitt hjerte banker vanligvis rødt. Men et par timer omtrent en gang i uka banker det mørkeblått. Slapp av, jeg har ingen planer om å forlate den solidariske venstresida i politikken. Men jeg får gåsehud når jeg hører Hordene gaule ”Ja me e’ di kvide å di blå” over Viking stadion.

Etter at jeg flytta til Bergen blir det færre kamper på stadion. Men da jeg var hjemme i påskeferien så jeg Viking – Sandefjord. Det ble en tung dag, for det eneste lyspunktet var unge Berisha (og det er vel et sikkert tegn på at klubben skal selge han fortere enn svint?). Er jeg nødt til å fortelle hvordan det gikk?

Det skal ikke mye til for å terge på seg en blodfan fra den delen av Rogaland som sokner til Viking for tida. Ikke nok at laget ligger helt nederst på tabellen – tidligere i sesongen kunne vi vertfall kose oss med at RBK lå ennå lenger nede.  Laget taper nå også 2-0 mot ”lillebror” Haugesund. Det gjør vondt bare å skrive det.

Og nå venter Brann.

Den kampen mellom vestlendingene jeg husker aller best, er seriefinalen i 2006. Da lå Viking på sikker nedrykksplass før siste runde og vi turde nesten ikke å håpe på kvalik-plass engang. Men vi hadde noe Brann ikke hadde, nemlig (som Stavanger Aftenblad så treffende kalte ham) Frelseren! Du kan si mye om Tom Nordlie, men han sjarmerte Stavanger-folket i senk det året, selv om det kanskje ikke skulle så mye til når hans forgjenger var Tom Prahl. Viking 5 – 0 Brann i siste kamp, og Viking trengte ikke engang spille kvalik. Det er vertfall det nærmeste jeg har sett et mirakel.

Det var good times! Men nå har frelseren forlatt oss.

Statistikken mot Brann er god, men statistikken for Viking generelt denne sesongen kan jeg bare beskrive med ord som gjerne ikke egner seg for en blogg.

Viking er nødt til å vinne i kveld. Jeg beklager, men Hareide & co. får ta seg sammen. En feilpasning kan skje alle, men når annenhver pasning går til det andre laget bør Vikingspillerne enten oppsøke optiker eller fysioterapeut. Når man blir sinna og sutrer som en femåring når man ligger oppe og fisker og ikke får ballen, da gjør man like stor nytte på benken og bør bli satt der. I dag blir jeg sinna dersom det ikke skjer.

Som sagt bor jeg i Bergen. Røde flagg henger fra hver eneste veranda. Jeg føler meg som en okse der jeg går, og kjenner jeg blir olm av å se på dem. Taper vi i kveld, kommer jeg til å eksplodere. Da snakker vi ikke et hissig, men høflig brev til Åge Hareide som saklig forklarer hvorfor han er inkompetent. Nei, han vil bli utsatt for mye verre enn det (verbalt og gjennom TV-skjermen, selvfølgelig). Den stakkars TV-en vil bli utsatt for mye vondt.

Viking – Brann er en kamp som skal gjøre vondt for blodfans over hele vestlandet. Og det vil den.

Christina Nessa

Dette bildet er av Christina Nessa og meg fra AUFs fylkesledertur 2010 i Belgia.

Et betinget ja til skulpturparken og gondolbanen

Helt i begynnelsen var jeg veldig i mot denne skulpturparken som Christian Ringnes vil ha oppe på Ekebergskråningen. Personlig fryktet jeg mest for hvilke naturinngrep som ville finne sted. Og jeg følte enda mer med alle de menneskene som bodde rundt dette området som har sendt meg uendelig mange e-poster om hvor ”jævlig” tilstandene vil bli dersom denne skulpturparken kommer på plass.

Et annet spørsmål jeg har stilt ved saken er: hva mener egentlig folk? Hva vil menneskene i Oslo ha? Har ikke sett til noen meningsmålinger, ikke enda i hvert fall. Ikke at meningsmålingene skal avgjøre hvilken retning Oslo bystyre skal gå, men vi må vite hva befolkningen i Oslo tenker og hva de vil ha.

I løpet av den siste tiden har jeg fått høre forskjellige argumenter, som har forvirret meg. Så da gjorde jeg det alle forvirrede ungpiker gjør i Oslo, jeg oppsøker bestemor piletre – neida, jeg henvender meg til en av bystyrets dyktigste damer: Tone Tellevik Dahl.

Jeg er ikke dum eller populist. Men når jeg er i tvil, vet jeg at jeg kan spørre Tone – for hun tar bare beslutninger basert på egen overbevisning og intet annet enn fakta og redelig argumentasjon spiller en rolle i en politisk sak. Jeg elsker Tone!

Anyway, tilbake til saken. Hvilke argumentasjoner finnes det mot denne parken og planene rundt denne parken?

  1. ”Dette er stort naturinngrep”

Regjeringen med Solheim vernet cirka 50 % av selve skrenten. Jeg forutsetter at miljøverndepartementet har gjort en god og riktig vurdering når de besluttet hvordan området skulle avgrenses.

  1. ”Nei til gondolbanen!”

Gondolbanen er vi for i Oslo Arbeiderpartis valgprogram, da er vi for. Men omfanget er avgjørende, og mitt inntrykk er at Christian Ringnes vil ha de så små som mulig. No worries.

  1. ”Privatperson som finansierer?”

Unnskyld meg, 95 % av reguleringsplanene blir finansiert av private aktører i dag. Derfor blir det feil å gå i mot fordi det er Christian Ringnes som betaler. Han har ikke gjort noe ulovlig, dette prosjekteringssystemet har Kulturetaten lagt opp til. Kanskje prosjekteringen burde vært lagt opp annerledes, men at privatpersoner finansierer – det skjer hele tiden. Og det er nødvendig også.

  1. ”Kvinnelige skulpturer?!”

Vi er politikere og ikke kunstpoliti. Skulle politikerne under vigelandstiden reagert på samme måte, hadde vi nok ikke hatt Vigelandsparken i dag. Så la oss ikke blande oss opp i det. La kunstfagfolka ta seg av det.

  1. ”Nå kommer det masse folk til området!”

Det er et MÅL i seg selv å få flest mulig mennesker til å bruke friområder og marka. Det er et mål i seg selv å gjøre kommunale områder attraktive for folk. Så klart vil det komme folk. Hvis problemet er at beboerne i området ikke ønske å dele deres vakre natur med andre, så må de prøve å bli litt mer sosialdemokratiske; for dette området er kommunens felleseie.

Dette betyr ikke at Christian Ringnes skal få boltre seg akkurat som han vil, men vi skal stille krav og derav: et betinget ja. Og vi skal stille krav til alle parter.

  1. Christian Ringes ønsker å overta skjøtsel for dette området for de neste 50 åra. Vi er skeptisk til at en privat aktør skal overta skjøtsel for et kommunalt område i 50 år. Ringnes som giver av skulpturene burde heller stille krav til kommunen om et visst nivå på skjøtsel, gjerne også betale kommunen for å sikre dette, men ikke styre dette fullt og helt selv. Det er ikke sikkert at hans firma har samme syn på skjøtsel og hogst som kommunens fagetat (jfr. ulovlig hogst ved selve restauranten).
  2. Vi skal ta vare på mangfoldet, og for å si det litt banalt: hakkespetten skal få leve. Det skal skje ved å innskrenke lyssettingen og avhogsten.
  3. I dette området finnes det mange kulturminner. Ekstremt mange. Mange nok til at kulturetaten kan gå bananas. Her er det også viktig å huske på at kulturminnevern kan ikke alltid gå foran naturvern. Det kan ikke bli satt opp betonger og skilter i bøtter og spann. Alt med måte – også her.

Alt i alt håper jeg alle kan juble for enda en park som kan skape blest i byen vi er så glade i. Det er viktig å ikke svartmale enkeltsituasjoner, og heller se på de helhetlige vurderingene som er blitt gjort av fagfolk og jobbe med ønsket om å løfte hele byen. Oslos fellesområder er der for at hele byen skal ta de i bruk, og ikke enkeltpersoner.

Vi som politikere har et ansvar for å skape ett Oslo for alle. Det forplikter oss også til å følge nøye opp de instanser og privatpersoner som vil bygge for oss. Også Christian Ringnes.

 

Kjære venner,

dagens gjesteblogger  er Amal Abdinur. Amal er en av AUF i Oslos flinkeste jenter. En jente jeg er stolt av. Hun er flink, effektiv – og har en «attitude» som ingen andre. We love her.

Da jeg møtte henne i Opera-passasjen i dag på vei til bystyremøtet fikk jeg følgende kommentar: «Shitt ass, du er kledd som på 50-tallet. Driitkult!»

Alltid like blid og alltid like positiv. Her ser dere «50-tallet» og under bildet starter teksten til Amal: «Stress og Press».

Stress & Press

Denne sommeren skal jeg på et leder kurs i regi av Oslo kommune. Det skal være i nord Italia, Toscana, sammen med 19 andre håndplukkede elever. Å bli tatt ut til ett slikt prosjekt fører med seg forventninger. Forventinger til deg og hva du ønsker å bli. Det kan bli mye press og etter lang tid med press blir en tung skolesekk å bære. En sek med full med forventninger til gode karakterer, evnen til å ta de riktige valgene, ha de riktige vennene. Rett og slett å være perfekt.

I den siste tiden har jeg falt litt uten for og karakterene har falt. Dette var veldig vanskelig for meg, mest fordi jeg følte jeg hadde sviktet menneskene rundt meg. Det som gjorde det enda vanskeligere var at jeg ikke visste hvorfor jeg gjorde det så dårlig. Dette fikk meg til å tenke at det faktisk er veldig mange skole elver som sitter igjen med den samme følelsen. Følelsen av å ikke vite HVORFOR. Det er bare ett svar på det, det holder ikke med bare tall-karakterer. Det gir deg ikke svaret på hvordan du kan utvikle deg videre.

I dag skjedde det noe fantastisk med meg. I hodet mitt og holdningen min til verden og livet. Det var en slags oppvåkning. Dagen før var jeg på ett informasjonsmøte med de jeg skal reise sammen med til Italia. Der fikk vi ett innblikk av hva vi kom til å lære, sammenhengen mellom renessansen og å være en god leder. Dette skal jeg ikke gå mer detaljert inn på, enn å si at det har veldig mye med holdningen til mennesker, livet og resten av verden. En holding om at du kan bli alt du ønsker og en dag kan forandre verden. Jeg var kanskje ikke klar over det da, men bare tanken på en slik holding har gjort stort inntrykk på meg. Jeg tror jeg aldri har sovet så godt som jeg sov når jeg la meg på kvelden. Og selv om jeg kunne kommet opp til muntlig eksamen i dag hadde jeg det bredeste smilet jeg har hatt på lenge. Ikke noe kunne ødelegge denne dagen og det ble selvfølgelig enda bedre at jeg faktisk ikke ble trukket opp.

Jeg skjønte egentlig ikke hva som hadde skjedd med meg før jeg satte med ned sammen med Prableen og skulle fortelle om hvorfor jeg var så glad. Det vi kom frem til er at du kan komme dit du vil i livet med gjennomsnittlige karakterer. Toppkarakterer er ikke alt i verden og at man må huske på hvorfor man har valgt å gjøre noe i første omgang!

Amal M. Abdinur
Leder, Søndre Nordstrand AUF

 

Del 1: Tro på meg

Del 2: Trodde du på meg?


Jeg engasjerer meg veldig mye for voldtektsofre. Men det tok meg lang tid før jeg klarte å ordlegge og formulere meg om saken. Første gang jeg klarte å skrive en tekst om det ble resultatet slik. Det var viktig for meg å få ut mine meninger om dette temaet, og er glad for at jeg endelig klarte det – for framover skal jeg engasjere meg en del innenfor dette feltet.

Du har kanskje fått med deg dette:
Leger vil ha voldtekt som pensum i skolen

Jeg er helt enig!

Men før vi går bananas med både følelser og fornuft i forhold til denne saken, må man huske det at det er begrenset antall timer våre barn og unge har på skolen. Mer tid på et tema betyr mindre tid på et annet. Dette vil være en evigvarende balansegang vi må ta hensyn til, og som er viktig å ha i bakhodet.

Holdninger skaper politikk og politikk skaper holdninger, pleier jeg å si. Politikk skaper skolen og skolen skaper framtidens borgere. Det er mye skolen skal greie og vi må ruste skolen med de ressursene den trenger. For ikke bare skal de skape morgendagens kloke hoder, men også samfunnsborgere som skal ta vare på menneskene rundt seg.

Det er utrolig vondt å lese om alle voldtektsofrene. Jeg mener ikke at det første vi som samfunn skal gjøre er å stakkarsliggjøre voldtektsmannen (eller kvinnen) – men enkelte glipp i oppveksten er med på å produsere voldtekstmenn (og kvinner).

Barnevernet, politiet, skolehelsetjenesten er veldig bra og de må få mye mer av ressurser fra både staten og kommunen. Men disse kan bare gripe inn når en trussel først er inntreffet eller skaden allerede er skjedd. Derfor er det forebyggende arbeidet utrolig viktig, og jeg mener det er flere ting kommunen og eventuelt staten kan stille opp med.

1. Voldtekt inn i pensum

Selvfølgelig er dette viktig og riktig. Mange jenter (og gutter) har blandede følelser når voldtekten inntreffer.

For det første er man usikker på skyldfølelsen. «Var det kanskje min feil? Var det jeg som var dum nok til å la det skje?»

Det andre er skammen. Mange føler en skam, som igjen bidrar til å undertrykke følelsene.

Det tredje er avmakten. Dersom voldtekten skjer i nære relasjoner er det utrolig vanskelig for en å melde i fra til politiet. For da går det ikke bare utover voldtektsmannen (eller kvinnen) – men hele familien vil falle sammen.

Og det fjerde er «hva er vitsen?». Vil voldtektsmannen bli straffet? Vil politiet tro på meg? Vil det skje noe med situasjonen jeg er i?

Til syvende og sist handler dette om å skape selvtillit nok hos unge til å si ifra. Mer om voldtekt i skolen vil fjerne «tabu-merket». Mer om voldtekt i skolen vil skape debatt i klassene, og vil få flere til å reflektere over temaet. Det er viktig. Vi har alle et ansvar, og når man ser at unge nede i ungdomsskolealderen blir rammet på forskjellige måter av dette så sier det seg selv at dette må diskuteres – med elevene og ikke bare i fagmiljøene.

2. Grunnleggende holdninger

Både jenter og gutter må også gjøres obs på at det er ALDRI offerets feil. Og når et voldtektsoffer står fram skal man ikke stille spørsmål som: «hvor full var du?» og «hva hadde du på deg?» eller «hvor mye flørtet du?».

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen: Ingen som nyter en seksuell omgang 100 % vil i etterkant anklage sexpartneren for voldtekt. No, they won’t. Dette er viktige og riktige holdninger.

3. Feministisk selvforsvarskurs

Jeg mener feministisk selvforsvarskurs bør inn i gym-faget.

Sosialistisk ungdom har vært utrolig flinke på dette – jeg og min venninne Helen Ingrid Andreassen har også tidligere tatt kurset hos SU. Du kan lese mer her.

4. Bedre psykisk hjelp til de som begår voldtekt.

Jeg tror ikke på strengere straff for de som reproduserer problemene fra deres egne liv. Det skal ikke være et mål i seg selv å fylla opp alle norske fengsler. MEN, de som faller, de trenger hjelp for å reise seg opp igjen.

Når en voldtektsmann (eller kvinne) første begår dette, så trenger nettopp de hjelp for å ikke begå dette igjen.

Forebyggende tiltak er minst like viktig som de tiltakene som settes inn når hendelsene først inntreffer. Nei betyr nei – og det er vår jobb å sørge for at våre barn og unge er rusta med denne «nei’en».