Valgkamp, demokrati og valgkampvideoer

Morgenaksjoner, hyppige meningsmålinger, valgkampskoleringer, byrådslederkandidater i heftige debatter og store avsløringer. Valgkampen begynte for lenge siden – og i August vil du se skoledebattene, skolevalgresultatene – enda mer av meningsmålinger og heftigere avsløringer. Det er alltid sånn, i valgkampinnspurten vil media blotte mest mulig. It’s just the way it is. Men partiene kommer også til å komme med mer, that’s just the way this is.

Det er vår jobb som politikere. Folk flest opplever at vi bare kommer til dem når valgkampen er i gang. Mitt svar er: Selvfølgelig gjør vi det. Vi skal gjennom hele håret holde jevnlig kontakt med grasrota på alle nivåer. Men selvfølgelig må vi mest ut i valgkampen – det motsatte hadde vært en katastrofe. Det er vår jobb å fronte vår politikk.

Ordet idiot ble brukt i det gamle Athen som beskrivelse på folk som ikke interesserte seg for politikk. Og man sku’ tro at man er en større idiot hvis man i verdens beste land ikke ga litt for å bidra til demokratiet, nemlig gjennom valg – bruke stemmeretten.

Men jeg må si jeg forstår dem. De som ikke bruker stemmeretten sin – selv om det er langt fra min virkelighet. De har alle sine årsaker – og det finnes uendelig mange forskjellige årsaker. But the bottom line is – det er politikernes ansvar å sørge for at folk stemmer og virkelig føler at det er de selv som bestemmer. Det er demokrati i praksis.

Ansvar ligger hos både politikerne som styrer og politikerne som stiller til valg som kandidater. Et av mine mål i løpet av valgkampen er å få opp valgdeltakelsen blant ungdom i Groruddalen. Som et første forsøk på dette har jeg i samarbeid med X-faktor Mo og hans bestevenn Isma laget denne videoen.

Ta kontakt med meg hvis du har spørsmål om Oslo Arbeiderpartis politikk, hvordan du stemmer i Oslo og eventuelt andre ting du måtte lure på.

Det er ditt valg. Den som stemmer – bestemmer.

 

Fine sommerdager og Season of the witch

Føttene mine verker noe helt forjævlig. I’ll tell you why, jeg er en lite integrert innvandrer som tok med meg feil sko på hyttetur, vel og merke: grunnet dårlig tid til pakking. (Ideen om en «dårlig-integrert-innvander» kommer fra Mazyar Keshvari. Han ringte i stad og dette var hans dårlige spøk til mine verkende føttende:P)

La oss dra tilbake til fredagen. Jeg og Per Anders var og besøkte Norges eneste baroni. Han sitter i styret til stiftelsen som driver stedet. Og moi var hans følge. Jippi.

På alle turer må jo noen miste noe. Og Langerød – han mistet lommeboken sin. Vi tok fly til Flesland (Bergen) og taxi til Flesland kai. Når vi innså at lommeboken var borte, dro vi tilbake til Flesland. Dette høres kanskje slitsomt ut – men både jeg og Per Anders moret oss over situasjonen. Begge hadde hatt en lang uke, så med en gang dette skjedde – våknet vi litt opp, helt ærlig. Yes.

Båtturen gjennom fjorden til Rosendal var bare helt fantastisk. Tett opp med folk på båten, men det vi så var vakkert (men det skal sies at båtturen tilbake var mye bedre, rett og slett fordi det var sol og pent vær – og nesten ingen mennesker på båten).

Vi hadde 45 minutter på oss til å gjøres oss klare til aperitiffen når vi var framme på hotellrommet. Umiddelbart følte jeg det bare var eldre mennesker, og at dette kom til å bli kjedelig. Men jeg innså fort at jeg tok feil.

For det første møtte jeg mange kule damer. Netten Østberg fra plan- og bygningsetaten i Oslo og Tove Kristin Karlsen som er assisterende universitetsdirektør var noen fantastisk flotte damer på hver sin måte. Tove Kristin var karismatisk og engasjerende. Netten var skikkelig Oslojente (og byjente) som meg. Avslappet, mocca-drikkende (til tider) og veldig lyttende. Da det var styremøte på lørdagen gikk jeg en tur ned til «sentrum» sammen med Netten. Selv ute på bygda klarte vi å sniffe oss fram til en cafe som solgte Mocca. Creds til oss!

Under middagen på fredagen ble jeg plassert mellom Marcus Lewin (musiker) og mannen til ordføreren i Kvinnherad. De så relativt kjedelige ut (og det fortalte jeg dem også!) men de var noen av de morsomste menneskene jeg noensinne hadde møtt! De hadde en god del vitser (selv om noen av de var kleine) og vi lo (virkelig) godt.

Hva fikk same-jenta på bryllupsnatten? Det samme som stod på lappen.

På lørdagen var vi på befaring både inne på Baroniet, men også rundt området. Da fikk vi også se disse dyra!

Freia melkesjokolade

Hele søndagen ble viet til det tamilske idrettsstevnet som skjedde på Stovnerbanen. Det er to tamilske arrangementer hvert eneste år jeg er spesielt glad i å delta på. Det er de forskjellige tamilske idrettsarrangementene om sommeren og den store tempelfestivalen ved det hinduistiske tempelet på Rødtvet. Begge disse skjer om sommeren. Det er varmt, hyggelig og masse, masse folk. Hvorfor elsker jeg disse «happeninga»? Jo fordi jeg føler at jeg er på Sri Lanka. Det betyr så utrolig mye for meg.

Jeg og Per Anders deler ut AP-flyers

Idrettsarrangementet i år var litt spesielt. Jeg ble invitert som en av æresgjestene deres og jeg skulle heise det norske flagget. Det var utrolig stas. Deretter stod jeg stand for Arbeiderpartiet fra kl.09.00 til ca. 18.00. Per Anders Langerød, Jostein Murud Gahre, Therese Karlsen og Isabel Green var tilstede også.

Noen gullkorn fra dagen:

Jostein og Per Anders slo følge til stovnerbanen. På t-banen lurer Jostein på no’:»Stovner ligger ved Sagene, ikke sant?»

En gutt kommer bort til meg og spør om han kan få buttons. Det jeg legger umiddelbart merke til er en hoven kule på hans høyre panne, og jeg spør jo: «Har du slått deg?» 5-åringen svarer: «Nei, jeg ble født sånn». Isabel og Karlsen knakk sammen. 5-åringen og 5-åringens kompis himlet med øynene, ristet på hodet og gikk videre. Dette er ikke en av de få gangene jeg faktisk klarer å håndtere ting riktig – for mens gutten går, ser man meg rope etter han: «Vi er ikke gale assa!»
Han kom aldri tilbake.

Dagen var vellykket. Det var sol og sommer. Rundt kl.17.00 sier Karlsen: «Hey, vi skal ikke dra til Frysja? La oss bade og grille!»

Selvfølgelig. Det hadde vært kos. Men jeg har et bedre forslag. La oss dra på hyttetur.  Det ble sagt, og det ble gjort. Vi dro til Son der Jostein og familien hans har hytte. Det ble et par dager med masse grilling, bading og tur-gåing. I loved it.

Spontan hyttetur FTW!

Jeg plukker blåbær!

Men problemet med turgåing er jo at man enkelte ganger glemmer å bruke de riktige skoene. Da ender man opp med no’ helsikes verkende føtter som jeg har akkurat nå. Damn.

Jeg og han yngste broren min har sittet og sett på «Season of the witch» nå. Alle mennesker bør få lov til å tro på hva de vil, så lenge det ikke går utover andre. Spis halal eller kosher, bruk burka eller sari, gå i synagogen eller i kirken. I don’t mind. Men på samme måte forventer jeg også at folk respekterer det jeg mener om religiøse ting. Jeg mener religioner er no’ kødd. Religion er opium for folket. The only thing that matters is What a man CAN do, and what a man CAN’T do. Alt annet er bare unnskyldninger.

Nå er filmen ferdig. Og det er også dette blogginnlegget. God natta

Love K


Baroniet og meg

I helgen var det samling for styret i Den Weis-Rosenkroneske Stiftelse (Baroniet i Rosendalen) og hvert styremedlem fikk ta med seg en følge. Per Anders Torvik Langerød sitter i dette flotte styret og inviterte meg med på denne fantastiske turen til vestlandet.
En flytur er ingen vanlig flytur hvis ikke MINST en av passasjerene glemmer noe igjen på flyet. Vi tok flyet fra Oslo til Flesland (Bergen) fredag ettermiddag, tok taxi videre til Flesland kai og da Per Anders skulle betale… Hvor er lommeboka?

Det har vært lange dager den siste uken. Vestlandsturen har vært fantastisk, men krevde også en del energi. Så dette blogginnlegget vil bli skrevet ferdig i løpet av helgen. I morgen (søndag) er det en slags tamilsk idrettsdag. Det betyr valgkamp. Jeg bør derfor legge meg tidlig (relativt). Oppdateringer med bilder fra vestlandet kommer som tidligere nevnt i løpet av helgen.

Vi sees plutselig.

Love K.

Uke 25 – 2011

 

Dette har skjedd de siste dagene

Mandag hadde vi siste Sentralstyremøte før sommerferien. Jeg fikk endelig møtt Brage etter lenge. For dere som ikke vet hvem Brage er: Han var fylkeslagsleder samtidig som meg, fra Troms og en fantastisk flink fyr.

Vi fikk innledning av godeste Espen Barth Eide på Sentralstyremøtet. Libya, Gravlunder og studentorganisering i AUF ble de store debattene. Det ble også duket for grilling på verandaen etter møtet – skal nevnes her at Ragnhild Kaski klarte å brenne noe av håret på armen sin. Søtt.

Dette skjedde på tirsdag:

Dere lurer sikkert på hva som skjer på disse bildene med Mo og Isma. Can’t tell you, yet. Men resultatene vil bli publisert her i løpet av neste uke. Vent og se – det blir bra.

Onsdagen var jeg fornuftig i ca. 2 timer i et møte med noen profilerte tamilske personligheter i Oslo. Bortsett fra dette møtet, tilbragte jeg hele dagen på sofaen watching Dexter.

Er ikke han HOT?

I dag (Torsdag) – skal jeg først til Villa Otium der den Amerikanske ambassaden feirer nasjonaldagen sin (sier seg selv at de ikke kan gjøre det 4. July midt i fellesferien). Dit skal jeg ta med meg Håvard Vederhus som følge.

Nå må jeg fortsette å pugge programmet til Oslo Arbeiderparti – selv om man kan hovedtrekkene er det viktig å ikke bruke tida på å bla fram til de konkrete tiltakene midt i den intensive valgkampen, yeah?

I morgen reiser jeg til Baroniet Rosendal sammen med verdens beste Per Anders Langerød. Skal oppdatere fra vestlandet etter hvert.

Love K.

Gjesteblogger: Bano Rashid

Den som stemmer – bestemmer!

Visste du at det er kommunevalg til høsten? Da jeg satt på trikken her om dagen var det noen gamle menn bak meg som snakket om det. Det de snakket om hørtes kjedelig ut. For første gang skjønte jeg faktisk hvorfor valg aldri er tema på fest.

Selv om jeg sjeldent snakker om valget med mine venner, er det mange som klager på at nattbussen suger og at skolebussene er helt stappa. Hvorfor er ikke helsestasjonen åpen akkurat når jeg trenger det? Og hvorfor i all verden har de stengt klubbhuset? Det som er greia er at de fleste gamle menn ikke bryr seg så mye om nattbusser, helsestasjoner eller klubbhus. De bryr seg om helt andre ting.

Vi er jo enige om at demokratiet er noe som er veldig fint, og vi er jo kjempeglade for at det er frie valg i Norge. Men er det frie valg når det bare er de gamle mennene som stemmer og bestemmer?

Alle skjønner at det er et valg og at det handler om å velge, det handler å velge mellom verdier. Folk er jo forkskjellige, de gamle mennene på trikken og ungdom flest har ikke så mye til felles. De på trikken var opptatt av å tjene penger og ha penger på bok, men jeg liker å bruke penger jeg! Jeg syns ikke det er så at kult at Ruter har 350 millioner kroner til overs, jeg vil heller ha en kulere og billigere buss!

Slik jeg ser det står vi alle foran et enkelt valg frem til den 12. September: Hva vil du? Vil du bruke penger på at de gamle mennene på trikken skal bli rikere, eller skal man heller bruke de store pengene på de store oppgavene? På fellesskapet og på at rett og slett hele Oslo og alle andre kommuner i hele landet skal ha det bra?

Det aller viktigste er at vi ikke lar noen andre ta avgjørelser på våre vegne. Vær med og bestem du også!

Bano Rashid
Leder, Nesodden AUF

Gjesteblogger: Odin Adelsten Bohmann

Å bli en brudgom…

25 juli ble jeg fridd til – i fantastiske omgivelse omgitt av Edens hage, roseblader, champagne og en selvfølgelig en herlig mann! (Det vil si – To herlige menn – meg selv inkludert!)

…. Lite visste jeg da – om hva jeg sa JA til! For all del – mannen er like herlig og kjærleika like sterk! Men ambisjonen om å avholde bryllup iløpet av et års tid var vel å gape et par meter for høyt?

Iallfall er det sånn at vi skriver slutten av juni og bryllupet står 13.august. Med eller uten mat/drikke/vigsler eller musikk. Neida, så gærent er det ikke.. Men det har vel kanskje slått meg at ”Jammen har vi det jo veldig godt som forlova også – hvorfor skal vi styret med dette kalaset?” – Når jeg er ferdig med å tenke det – er jeg jo egentlig bare veldig, veldig glad. For makan til dag tror jeg man skal lete lenge etter.

Bryllupsdagen er jo noe man kanskje har en forestilling om i mange år, før den faktisk plutselig (JA – P L U T S E L I G) står foran deg! Og man går gjennom illusjonene sine – ”Hvordan er det egentlig med dette barnekoret – hvor ligger de å venter?” ”Åja – hver gjest koster faktisk noe penger, så man kan ikke ha 1000 gjester?” ”Det strykeorkesteret som bare magisk har eksistert – trenger de faktisk øvelse på de sangene som skal spilles ja!”..

Illusjoner blir justert kan man vel si – når man er i planleggingsmodus. Riktignok ikke justert av det kaliber at ikke essensen i barndomsdrømmen blir beholdt, men jeg vil vel i stor grad si at Drømmebryllupet av og til møter virkeligheten, enten det dreier seg om så trivielle ting som penger, sceneplass eller vær! Tenk at sånne ting kan faktisk være en faktor når man planlegger sin største dag! Dårlig gjort er det. Forøvrig er Telemark det eneste fylke der ingen prester vier homofile. Ikke at det var en aktuell problemstilling for oss å gifte seg i en kirke der døra ikke er høy nok for alle mennesker, men det er en funfact. Fun fordi presteskapet i Telemark er gammeldagse, virkelighetsfjerne og støter resten av samfunnet fra seg – og fact fordi det det er reality.

Bryllupsdresser skal syes – mat skal lages – partytelt bestilles (Men det blir jo ikke regn – I have my contacts.) – seremoni gjennomgås – musikk arrangeres – dekketøy koordineres – invitasjoner sendes ut (og registreres – Thank Heaven for excel med sine deilige fargekodemuligheter) – transport organiseres – Drikke kjøpes (Er det å lov til å ønske seg en annen drikkekultur enn den norske?).. Lista er lang.. Men størst av alt er kjærligheten – heldigvis!

Man må nemlig være rause med hverandre under bryllupsplanlegging.. Enten det dreier seg om fargekoder på vasene, paneler under seremonien – eller diameterstørrelse på stearinlysa. For en detalj – kan jo bidra til å gjøre det hele helt feil! Tenk hvis karrydressingen er for sterk for mormor? Eller vannkaraflen på det lyseblå bordet har turkis-nyanse! For å gjøre det hele enklere – så har vi nemlig ”fargebryllup” – hvert bord- sin farge – Det er jo tross alt REGNBUEBRYLLUP! – Så jeg innser jo at man legger litt opp til den jobben man vil selv.

Enkelte vil kunne hevde at jeg har en tendens til å tenke proporsjonelt litt større, enn andre. Noen vil faktisk kunne benytte ordet ”dramatisk”. Dette tilbakevises selvsagt på det sterkeste.. Frem til bryllupsdagen min. For det blir faktisk fantastisk og nydelig. Ingen under, ingen ved siden av.

Eat your heart out Kate Middleton. It`s showtime – and youre not invited!

Odin Adelsten Bohmann

Gjesteblogger: Isabel Victoria Green Sogn

 

Ja, jeg vil drive med politikk!

Når man er oppvokst med sommerferie på camping og aldri har vanket utenfor Høybråtens områder som liten, får man høre en del rasistiske holdninger rundt seg. Disse gjør inntrykk, og etter hvert ble min egen tankegang den samme. Jeg har tidligere hatt svært få venner rundt meg med en annen etnisk bakgrunn, noe som skapte fordommer mot ”det ukjente”. Denne holdningen har alltid vært interessant for meg, siden Høybråten ligger så langt øst i Groruddalen man kan komme. Men da jeg kom ut av mitt lille, trygge Høybråten og ble kjent med resten av Oslo – ble alt forandret.

Jeg har alltid vært en jente som mener rett skal være rett. Det er noe jeg alltid har stått for, og vil fortsette med i fremtiden. Uansett hva saken er, vil jeg alltid fortelle menneskene rundt meg hva jeg føler er rett. Mitt politiske engasjement har vært der hele tiden og alle rundt meg sier de alltid har visst at jeg ville bli politisk aktiv, de var bare usikre hvor jeg hørte hjemme blant de politiske partiene. Jeg tok selv initiativ til å finne ut av hvilket, og fant ut at AUF var det rette for meg.

Mitt første møte med AUF var en konferanse hvor vi sov over på en skole i Oslo, og jeg var helt frelst! Jeg har etter kort tid fått noen av mine beste minner, og bestevenner innenfor AUF. Politikk får deg til å føle at du er en del av noe større. Du føler at din mening teller og at du kan påvirke det som skjer her i Norge. Du får bygget et stort nettverk av kontakter man kan ha god bruk for senere, og man får være med på turer som vil vise seg å være minner for livet.

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg meldte meg inn i AUF. Jeg tror heller jeg hadde angret mer om jeg ikke gjorde det. En mer fantastisk gjeng skal man lete lenge etter. Følelsen av å bli inkludert i viktige samfunnsspørsmål er fantastisk, og politikk er noe jeg vil fortsette med i lang tid framover.

Isabel Victoria Green Sogn
Leder, Stovner AUF

På dette bildet har Isabel på seg hårbøylen jeg kjøpte til henne i Spania.

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjerer flotte ungpiker som henne.

Love K

Gjesteblogger: Anne Margrethe Lund

Ta debatten, kamerater!

Den norske EU-debatten ligger i dvale. Partiene rører den ikke, ungdommen bryr seg ikke og folket ønsker den ikke. Som tilhenger av europeisk samarbeid synes jeg dette er veldig synd. 17 år etter forrige EU-avstemning fortjener vi en mer aktiv Europadebatt enn den vi ser i dag. Nesten 1 000 000 nordmenn eller alle født eller innvandret etter 1976 har aldri fått sagt sitt om Norges tilknytning til EU.

Det finnes noen lyspunkter i det ellers så stummende debattmørket, deriblant i AUF.  For en EU-tilhenger er ingen ting mer oppfriskende enn dem som utfordrer etablerte ”sannheter” og stiller kritiske spørsmål om hvorvidt europeisk samarbeid er en god eller dårlig idé, eller om hvordan dette samarbeidet kan og bør utformes. Jeg hilser debatten velkommen.

Verden står overfor utfordringer som ikke kan løses av enkelt land alene. Klimautfordringer, internasjonal kriminalitet og migrasjon er oppgaver som er for store for nasjonalstatene hver for seg. Norge har også et ansvar for å være med på å løse disse utfordringene. Felles utfordringer krever felles løsninger. Dette kan synes som en klisjé, men vurderer man ulike globale samarbeidsformer etter suksess blir det tydelig at EU, i motsetning til nesten alt annet forpliktende samarbeid, faktisk fungerer.

EU fungerer imidlertid ikke perfekt, og er heller ikke svaret på alle de utfordringer verden står overfor, og finner slett ikke alltid de beste løsningene – men jeg ser likevel behovet for å bidra til et sterkt og løsningsorientert europeisk samarbeid. Vi tjener ingen ved å stå utenfor med vår ”kritiske” røst og (u)moralske pekefinger. Deltagelse er alfa omega i internasjonale fora. Dette er en holdning som jeg tror AUFere deler – og som AUF faktisk mener om nær sagt alle andre internasjonale samarbeidsformer enn EU.

EU som sosialdemokratisk kamparena

EU er en unik arena i den forstand at det er demokratisk valgte representanter fra medlemslandene som styrer utviklingen (sammen med representanter for EU-landenes regjeringer).

Dette gjør at danske og bulgarske sosialdemokrater kan kjempe sammen for sine verdier og for få gjennomslag for sine ideer om hvordan samfunnet skal se ut. Gjennom EU har man ikke bare mulighet til å påvirke eget land, men man har også mulighet til å påvirke andre land. Og ønsker man å påvirke er man nødt til å delta. Norges muligheter i dag er heiarop fra sidelinjen med spede forsøk på å endre EUs politikk etter at den er vedtatt (EØS-avtalens traurige realitet).

Er EU kun et høyresideprosjekt? I virkeligheten tror jeg EU er et stykke unna idealet til både venstresiden og høyresiden. men jeg tror og mener at det må være i AUFs interesse å jobbe sammen med partifeller på europeisk nivå for å snu utviklingen på enkelte områder i ønsket retning (et prinsipp som gjelder for alle norske partier).

I AUFs visjon står at ”enkeltmennesker sammen skal skape et fritt og rettferdig samfunn hvor økologi settes foran økonomi, og menneskelige verdier foran materiell velstand”. Dette har AUF mulighet til å kjempe for, sammen med sosialdemokrater i hele Europa. Felleskapsideen er fundamentet til Arbeiderbevegelsen – og i det europeiske fellesskapet ligger det et stort potensial for å gjennomføre politikk. Hvorfor velger Frederic Hauge og Bellona bort Stortinget til fordel for Europaparlamentet når de skal kjempe for CO2-fangst og lagring? Eller hvorfor velger de europeiske menneskerettighetsorganisasjonene EU når de skal kjempe for en mer liberal innvandringspolitikk?  Når venstresiden i Norge definerer EU som et markedsliberalt, høyredominert og miljøfiendtlig prosjekt – som kun er til for elitene i Brussel – gir man høyresiden en politisk walkover, som kan og vil komme til å prege Europa i generasjoner.

Emilie Turunen, representant for Dansk Socialistisk Folkeparti, beskriver det på denne måten: ”Vi har et valg: Vi kan legge oss ned, og defensivt la andre styre utviklingen. Eller vi kan gjøre det eneste riktige. Ta opp kampen, legge fram et venstreorientert reformprogram, og skape de allianser som er nødvendig for å realisere programmet”. Turunen er for øvrig Europaparlamentets yngste medlem.

Verdens mest demokratiske samarbeid

EU er den mest demokratiske internasjonale organisasjonen som finnes. Her løses til en hver tid de utfordringene medlemslandene til enhver tid de ønsker at EU skal løse. De siste årene har det folkevalgte Europaparlamentet fått stadig mer makt – dette er bra – og helt nødvendig.

Likevel er EU langt i fra et perfekt demokrati. Vi må jobbe, kjempe og slåss for å få et enda mer demokratisk EU-samarbeid. Aller viktigst er økt oppslutning rundt valg til Europaparlamentet. Overnasjonalt demokrati er ennå et ungt fenomen og er noe som formes fra dag til dag. Ønsker vi overnasjonale løsninger må vi også være rede til å kjempe for disse.

Jeg mener likevel ikke at demokrati et godt nok argument mot norsk medlemskap i EU. Norge er i dag allerede et av de landene i Europa som er best på å innføre EU–direktiver i lovverket. Samtidig står Norge uten reell påvirkningskraft på avgjørelser som blir tatt i EU. Dette er ikke godt nok.

Jeg mener at Norge hadde vært tjent med et medlemskap for å kunne ta del i de politiske prosessene som har konsekvenser for Norge. EØS–avtalen er udemokratisk, ineffektiv og er et dårlig og direkte usolidarisk alternativ for Norge som et fellesskapsorientert land. Uten reell innflytelse på avgjørelser som blir tatt i EU gjennom et medlemskap vil Norge forbli en annenrangs-europeer, uten mulighet til å ta del i utformingen av vår politiske utvikling. Før eller siden må vi erkjenne at EU har kommet for å bli – og at medlemskap er den eneste måten vi kan sikre at Europa arbeider for å nå våre politiske mål og kjempe for våre interesser.

Solidaritet i praksis?

EU har utviklet seg kolossalt siden fellesskapet ble dannet i 1957. Det som begynte med 6 vesteuropeiske land er nå et samarbeid med 27 land fra hele Europa. Flere land i kø for å få bli med; Kroatia, Island, Makedonia, Serbia, Bosnia-Herzegovina, Tyrkia og Albania for å nevne noen. EU har gitt muligheter til land og løfter millioner av mennesker ut av fattigdom. De neste 10-15 årene vil EU sannsynligvis øke fra 27 medlemsland til nærmere 40. Norge blir stadig mer alene i vår nordlige oljepytt. For meg er ikke denne alenegangen ”solidaritet i praksis”.

EU står i dag for 55 prosent av bistanden i verden, og er en svært viktig bistandsaktør. Likeledes er Norge ledende på bistand (målt per innbygger). Det skal vi være stolte av. Samtidig er det en myte at Norges bistandspolitikk må endres med EU-medlemskap. Som EU-medlem ville vi kunne føre en uavhengig bistandspolitikk. Men som medlem ville vi ikke bare stått sterkere, vi ville også kunne påvirke det største bistandsbudsjettet i verden. Visste du for eksempel at det er en norsk dame som har ansvar for EUs bistandsbudsjett? Eva Joly, norsk/fransk politiker valgt inn for De grønne i Frankrike er leder av utviklingskomiteen i Europaparlamentet. EU er gjennom bistands- og utviklingsarbeidet også blitt en av de viktigste premissleverandørene av demokratiske verdier til andre deler i verden. Blant annet følger Den afrikanske union (AU) modellen til EU i sitt arbeid for demokratisering og samarbeid i Afrika. Et arbeid som EU for øvrig har støttet svært aktivt.

Felles klode – felles ansvar

Et av de store mysteriene i norsk Europadebatt, særlig på venstresiden, er at EU stilles opp mot FN. Enten er du for FN eller så er du for EU. Det er ingen motsetning mellom å være for både EU og FN. Verden skriker et samarbeid både på internasjonalt (FN), og regionalt nivå (EU / AU m.m). Ulike politiske nivå har ulike oppgaver, og målet må og skal være at oppgaver løses der det er mest hensiktsmessig og gir best resultater for folk flest.

Vi har alle et felles ansvar for å skape en bedre verden. Det er til syvende og sist det avgjørende. EU er ikke skapt for å løse alke problemer, men EU har vist seg effektivt når det kommer til å løse mange av de utfordringene vi står overfor i verden i dag. Norge sammen med andre EU–land må arbeide for et globalt orientert Europa, der budskapet om fred, solidaritet, demokrati og menneskerettigheter skal være den røde fanen. Europa og nærområdene fortjener bedre enn stengte grenser og høye tollmurer. Vi har alle et ansvar for vår felles fremtid. Og sist, men ikke minst, det samarbeides ikke for mye i verden i dag.

Anne Margrethe Lund
Leder, Europeisk Ungdom

Gjesteblogger: Jostein Murud Gahre

Botox eller restylan?

Når man blir eldre er det mange (vestkantfruer) som blir opptatt av rynker. ”Alle” vet jo at en rynke er en for mye. Men etter at vi fikk Elipse klinikken på smestad løses ”problemer” hver dag, for hvem vil vel ikke være strammet opp som Dolly Parton?! Jeg hører støtt og stadig skravling om restylan ditt og Botox datt, men hva er det egentlig? Så jeg bestemte meg på oppdrag fra Kamzy og finne ut mer, og hva passer vel bedre enn å gjøre litt research i nabolaget mitt. Etter å ha snakket med en av mine champagnedrikkene hjemmeværende naboer, fikk jeg en helt ny forståelse. For det første er det ikke noe som heter: Botox eller restylan? Det heter: Ja takk, begge deler!  For det andre, botox er visst et renset protein som gjør at ansiktsmusklene ”slapper av” (hvilken vil si at de er lammet i 6 måneder). Botoxen brukes bare i pannen, altså får du ingen ”sinte rynker”,  hvilket betyr bare glade vestkantfruer. For det tredje, Restylanen er en lang sukkerkjede (sukkervann) som injiseres fra under øynene og ned til haken. Da får man ifølge min nabo ”herlig fylde i kinn, lepper og under øynene.”

Så hvis du er lei av å rynke pannen, og vil ha en pause på et halt år, er Botox det rette for deg.

PS: Kamzy, om noen år er det bare å komme innom meg, så skal du få noen av de hundretalls gavekortene på botox jeg får stappet i postkassen. Så kan du sitte sammen med de fine fruene og drikke champagne på Frogner. Det beste er at du ikke kan heve øyenbrynet når de snakker om alle ”terroristene” på Grønland, for musklene i pannen din ”slapper jo av”.

Jeg må bare oppklare litt, Alle vestkantfruer tar ikke botox og restylan. Alle tror ikke at de på Grønnland er terrorister, men noen gjør jo det også.

Jostein Murud Gahre
Vestre Aker AUF

 

Ungdomsmøtet i Groruddalen – just the beginning.

 

Vi gjorde vårt beste og det ble noe vellykket. Og det er flere som vil bistå neste gang.

I dag arrangerte Andrine Johansen og jeg i samarbeid med Anders Røberg-Larsen et ungdomsmøte i Groruddalen. Vi vil påstå at det ble vellykket. For det kom noen, det ble vervet noen og folk ble engasjerte. Og det viktigste er: Alle som var tilstede ønsket å bidra til å øke valgdeltakelsen i Groruddalen og male byen rød. Hurra.

Både Lokalavisen Groruddalen og Akersavisen Groruddalen var tilstede og lagde gode saker om arrangementet.

Andrine holdt en fantastisk tale. Hun snakket om Groruddalen som hadde bygget hennes opp, det politiske engasjementet hun har og til slutt men ikke minst: Den som stemmer – bestemmer.

Anders Røberg-Larsen fikk  vervet en del. Det var han kjempefornøyd med.

Dette er bare begynnelsen. Andrine og jeg skal jobbe kjempemasse med å øke valgdeltakelsen blant ungdom i Groruddalen. Det kommer ikke til å bli lett, og det er det vel aldri ment å være, eller hva? Men poenget er at det er vårt ansvar. Og dette ansvaret tar vi på alvor. Du som leser dette – hvis du vil bidra, bare ta kontakt. Vi er her for dere. Peace.

Love K.