Den verste dagen i mitt liv.

Jeg er fortsatt i sjokk. Kom nettopp hjem. Ble kjørt av Prableen sin far fra Sundvollen hotell.

Jeg er faktisk fortsatt i sjokk. Jeg klarer ikke å presse ut en eneste tåre. Jeg kan ikke tro det: I dag holdt jeg faktisk på å bli drept. Jaget og drept.

Hva skal jeg si? Den siste normale tanken jeg hadde i mitt hode var om studentorganiseringa i AUF. Jeg hadde nettopp vært på politisk verksted (for det er jo det vi driver med på utøya) – og var på vei opp til AUF-butikken der jeg egentlig hadde vakt.

En god kompis kom bort og opplyste meg om eksplosjonen som hadde funnet sted i Oslo. Sykt! Regjeringskvartalet og Youngstorget?! Selvfølgelig var det mange som ble bekymret.  Stemningen var mildt sagt ikke bra, mange trodde dette var utøyas verste øyeblikk i år, men så skjedde det mer. Jeg hadde klump i halsen. Den største noensinne.

Vi ble først innkalt til infomøte av ledelsen slik at alle fikk den samme (og riktige) informasjonen. Dette møtet var nyttig og gikk bra. De aller fleste fikk tak i sine familiemedlemmer i Oslo og fikk sjekket opp at alle var i live.

Jeg fikk ikke tak i noen i familien på veldig lenge! Når jeg endelig fikk bekreftelse om at tre av dem ikke var i Oslo, og den ene var på jobb langt unna sentrum – da kunne jeg puste. Virkelig. Jeg gikk tilbake til AUF-butikken.

Generalsekretæren Tonje Brenna kom bort og snakket med meg. Lurte på om jeg trengte noen å snakke med. Da hørte vi skudd nede fra bakken. Hvem faen er det som kødder nå da, tenkte vi? Hvem trodde at det faktisk ikke var kødd.

Plutselig ser jeg alle vaktgutta springe oppover og ba oss «gjemme oss», løpe inn i hovedbygget» osv. Jeg løp inn til utedoen like ved AUF-butikken. Skuddene nærmet seg. Jeg var veldig sikker på at dette var «spøk», men man kan jo aldri være sikker på noenting, det har dagen i dag bevist. De sekundene inne på den dassen var helt for jævlig. Sakte men sikkert klarte jeg å sette mobiltelefonen på lydløs og plasserte den oppi behåen slik at jeg ikke skulle miste den. Veska tok jeg av og la på gulvet. Når jeg endelig hørte stemmene til noen bekjente kom jeg ut.

Men det var jo ikke over. Vi måtte springe bak NATO-doen (som det heter) og nedover på hjørnet, altså til høyre for bryggen. Vi falt og snubla gjennom masse busker og svære steiner. Jeg fikk mange sår. Der var vi en del 15-20 personer, kanskje? Jeg var stressa. Matti holdt meg og beroliget meg.

Vi løp og løp. Det verste var når vi fikk vite: Han som skjøt, han var forkledd som en politimann. Fy faen.

Hvem skal vi stole på da? Hvis vi ringer politiet – så er det han fyren som kommer og sjekker eller?

Men vi prøvde å ringe politiet! De brukte faen lang tid. Så jeg ga telefonen min til munir og ba han oppdatere facebook om at alle med båt i denne fjorden må hjelpe oss.

Vi løp fram og tilbake når skuddene nærmet seg. Matti sa vi måtte svømme. Men hvordan skal jeg klare det, såå langt?

Trond Agnar dukket plutselig opp. Han sa flere hadde prøvd å svømme, men hadde svømt tilbake fordi det ble for kaldt, for langt, og vanskelig rett og slett. Men vet du hva? Jeg vil heller drukne enn å bli skutt. Sorry. Jeg tok av meg skjorta, og med oppfordring fra Matti startet jeg å svømme. Det ble tungt, så jeg måtte ta av meg buksen også. Driitkaldt.

Jeg svømte. Matti reddet meg. Han sa det riktige og han gjorde det riktige. Han fikk meg til å svømme – SÅ langt. Når vi hadde svømt et stykke sa Matti: «Kamzy, nå skal du ikke se tilbake. Du skal se rett fram på landssiden og tenke at det er målet ditt.»

«Ok» – sa jeg. Vi hørte skudd hele tiden, og jeg er fortsatt overrasket over at jeg eller Matti ikke ble truffet.

(But, jeg fikk vite i etterkant at han stod der. Det var derfor Matti ba meg se rett fram. Han stod akkurat på det stedet vi nettopp hadde gjemt oss. Herregud! Og han hadde prøvd å skyte på oss. Vi ble jaget)

Men jeg svømte. Så kom det noen båter som skulle redde oss. Den ene båten kastet livredningsvester og måtte kjøre videre. Så kom den neste båten og hentet oss. Selv når vi hadde kommet opp i båten, så klarte jeg ikke å slappe av. Det var liksom ikke «yes, vi er reddet»- spirit. Han kan fortsatt treffe oss med maskingeværet sitt! Jeg satt meg umiddebart på gulvet i båten. Jeg følte meg ikke trygg. Ikke det i det hele tatt.

Noen av de lokale beboerne hjalp oss når vi var framme. De ga oss håndklær og kjørte oss til Esso-stasjonen der politiet og ambulansepersonalet ventet. Jeg var i sjokk. Fikk ikke presset fram en eneste tåre. Har det ikke gått opp for meg?

Suganthan kom bort til meg med mobilen min og var lei seg for at den ikke funket lenger. Kjære Suganthan, jeg er bare glad du er i live!

Anniken Huitfeldt ringte og snakket med meg. Jeg vet ikke hvem sin telefon det var, det var en jente som kom bort og sa at Anniken ville snakke. OG jeg spurte henne: «Hvorfor faen brukte politiet så lang tid?» Hun var enig i det. Og prøvde å berolige meg, og spurte hva som skjedde.

Det var en kjempeghyggelig jente som jobbet der som skaffet oss klær og varm drikke. Jeg fikk også ringt pappa. Er glad for at han håndterer slikt litt mer rolig – selv om han var sykt bekymret.

Også skulle vi videre. Alle skulle være på Sundvollen hotell. Der måtte vi registrere oss og samle oss.

Vi var en av de første som kom. Og så derfor den ene etter den andre komme… hylskrikende inn. Jeg forstår dem veldig godt. Jeg bare forstod ikke, og forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk en eneste tåre. Jeg vil ut av denne sjokktilstanden jeg fortsatt er i. Jeg vil ut herfra. Jeg satte på med Prableen og kom hjem til pappa som ventet på meg.

For jeg er fortsatt i sjokk. Hvem gjør noe sånt? Sprenger viktige bygninger i Oslo og dreper framtidens Arbeiderpartipolitikere som er på en sommerleir på Utøya. Hva galt har vi gjort?!

Den som tyr til vold, har gått tom for argumenter. Hvordan kunne han gjøre det han gjorde mot mine AUF-venner? Dette virker så surrealistisk. Jeg skjønner ikke. Jeg forstår ikke.

Anbefaler alle å se på Jens Stoltenbergs og Knut Storbergets pressekonferanse:

http://www.vgtv.no/#!id=42403

«Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet» – dette sier Jens Stoltenberg og jeg er veldig enig med han.

Men aller først går tankene mine ut til alle pårørende. Det er nå vi skal passe skikkelig på hverandre. Bidra- og løfte hverandre opp. Trøste hverandre. OG vise den varmeste delen vi mennesker har.

Men jeg er fortsatt i sjokk. Og det er årsaken til at jeg skriver dette notatet. Jeg orker ikke å si historien om og om igjen. Det var i korte trekk dette som skjedde. Hos meg. Men den frykten som var der hele tiden… Tror nok ikke jeg klarer å sette ord på det. Vi fikk også løpende høre hvem som ble skutt osv – det har jeg også utelatt å skrive om. Det er nedverdigende ovenfor de pårørende. De fortjener bedre.

Vi fortjener heller ikke å dø. Og det er også derfor jeg skriver dette notatet. Vi er bare vanlig ungdom. Vi driver med politikk. Vi vil gjøre verden til et bedre sted – I missed the part where WE became the bad guys.

Tenker på hver eneste en av dere som var på Utøya i dag

Jeg håper virkelig alle klarer seg. Dere fortjener bedre.

Det var viktig for meg å få dette ut. Det er viktig.

—————————————————————

«The worst day of my life»

I´m still in shock. Just got home. Prableen´s dad drove us from Sundvollen Hotel.

I´m actually still in shock. I can´t shed a single tear. I can´t believe it: Today I actually almost got killed. Hunted and killed.

What can I say? The last normal thought in my head was about the AUF´s organization of students. I had just been to a political workshop (that´s what we do at Utøya) – and was on my way up tp the AUF-shop where I was going to take a shift.

A good friend came over and informed me of the explosion that had happened in oslo. Sick! The Government-block and Youngstorget?! Of course many were concerned. The atmosphere wasn´t exactly great, many thought this to be the worst moment at Utøya this year, but then things started happening. I had a lump in my throat. The biggest one ever.

We were first summoned to an info-meeting by the leaders in order for everyone to get the same (and correct) information. This meeting was helpful and went well. Most people got hold of their family members in Oslo and checked that they were alive. I couldn´t get hold of anyone in my family for ages! When I finally got a confirmation that three of them we´re out of town and that one was at work far away from the city – then I could breath. Really. I went back to the AUF-shop.

The General Secretary Tonje Brenna came over and spoke to me. Wondered if I needed someone to talk to. Then we heard shots from down the hill. Who the fuck is fooling around now, we thought. Who didn´t think it was just a joke?

Suddenly I saw all the security guys running upwards telling us “to hide”, “run into the main building” etc. I ran to the loos just by the AUF-shop. The shots came closer. I was quite sure that this was some “joke”, but you can nevner know for sure, as today has shown us. The seconds in that loo were horrible. Slowly but surely I managed to set my mobile to silent and put it in my bra so I wouldn´t loose it. I took of my purse and put it on the floor. When I finally heard a familiar voice I came out.

But it wasn´t over. We had to run behind the NATO-loo (as it´s called) and downwards to the corner, to the right of the jetty. We fell and tripped through a lot of bushes and huge rocks. I got a lot of cuts. There were probably 15-20 persons, maybe? I was stressed out. Matti held me and calmed me.

We ran and ran. The worst was when we got to know: The shooter was dresses as a policeman. Fucking hell.

In that case, who could we trust? If we call the police – then this guy will come and check or what? But we did try to call the police! They used a damn long time. So I gave my phone to Munir and asked him to update Facebook saying that everyone with a boat on the fiord had to help us.

We ran back and forth when the shots drew nearer. Matti said we had to swim. But how would I manage that, thaaat far?

Trond Agnar suddenly appeared. He said that severeal had tried to swim, but had returned because it was too cold, too far, too difficult simply. But do you know what? I´d rather drown than be shot. Sorry. I took my shirt off, and by Matti´s encouragement started swimming. It got heavy, so I had to remove my trousers too. Soo cold.

I swam. Matti saved me. He said the right things and he did the right things. He made me swim – SO far. When we´d swam some distance Matti said: “Kamzy, don´t look back. Look towards the land on the other side and think that that´s you goal.”

“Ok” I said. We heard shots all the time, and I´m still surprised that me or Matti didn´t get hit. (But, I was told later that he stood there. That was why Matti told me to look straight ahead. He stood exactly in the spot where we´d just been hiding. My God! Nad he´d tried to shoot at us. We were hunted.

But I swam. Then boats came to rescue us. One of the boats threw lifevests and then had to drive on. Then the next boat came and got us. Even when we were in the boat I couldn´t relax. It wasn´t like a “yes, we´re saved”-spirit. He could still hit us with his machine-gun! I got down on the floor of the boat immediately. I didn´t feel safe. Not at all.

Some of the locals helped us when we arrived. They gave us towels and drove us to the Esso- gasstation where the police and ambulancepersonell were waiting. I was in shock. I couldn´t shed a single tear. Hadn´t is dawned on me?

Suganthan came over to me with my mobile and apologized for it not working any more. Dear Suganthan, I´m just happy you´re alive!

Anniken Huitfeldt (ed. profiled AP politician) called me and talked to me. I have no idea who´s phone it was, a girl came over to me and told me that Anniken wanted to speak to me. And I asked her: “What the hell took the police so long?”. She agreed. And tried to calm me, asking what happened.

A really nice girl who worked there got us clothes and warm drinks. I also got to call my dad. I´m so happy he handles these things calmly – even though he was worried sick.

An then we went on. Everyone had to go to Sundvollen Hotel. There we had to register and assemble.

We were amongst the first to arrive. That´s why we saw one after another arriving.. crying and screaming. I understand them so well. I just couldn´t understand, and still can´t understand why I couldn´t shed a tear. I just want to get out of this state of shock I´m in. I want to get out of here. I rode with Prableen and got home to dad who was waiting for me.

Coz I´m still in shock. Who does that?  Blowing up important buildings in Oslo and killing the future politicians of the Arbeider-party (ed. AP) who are attending summercamp at Utøya. What wrong have we done?

Those who resort to violence have run out of arguments. How could he do this to my AUF-friends? It seems so surrealistic. I don´t understand. I can´t comprehend.

I recommend every one to watch Jens Stoltenberg (ed. Norwegian PM, AP politician) and Knut Storberget´s (ed. Norwegian Minister of Justice, AP politician),  press conference:

http://www.vgtv.no/#!id=42403

“No one shall bomb us to silence. No one shall shoot us to silence” – this is what Jens Stoltenberg says and I total agree with him.

But first of all my thoughts go to all family and friends. This is the time to take good care of each other. Contribute and lift each other. Comfort each other. And show the warmest parts we humans have.

But I´m still in shock. And that´s the reason why I´m writing this note. I can´t bear to tell the story again and again. That was a short version of what happened. On my part. But the fear that was there all the time… I don´t think I can describe that. We were also informed constantly of who had been shot etc – I´ve left that out. It´s inconsiderate towards their family and friends. They deserve better. We don´t deserve to die. And that´s why I´m writing this. We´re just normal youth. We participate in politics. We want to make the world a better place – I missed the part where WE became the bad guys.

Thinking of every single one of you that were at Utøya today. I really hope everyone survives. You deserve better. It was important for me to share this. It is important.

Som alle vet (og ikke vet)

Som alle vet (og ikke vet) er Grorud navnet på både et sted og en bydel i Oslo. Før bodde jeg og familien min på Rødtvet i Grorud Bydel. Nå bor vi på Grorud (eller Nedre Grorud for å være presis).

Som alle vet (og ikke vet) er det fantastisk å bo i Groruddalen. Groruddalen er satt sammen av fire bydeler: Bjerke, Stovner, Alna og Grorud. Groruddalen er Norges største dal – har jeg hørt. Må dobbeltsjekke om dette stemmer.

La meg ta deg med til byen min - la meg ta deg med til Oslooooooooo

Grorud bydel har både blokker og eneboliger. Tomannsboliger og rekkehus. T-bane og buss. Biblioteker og bad. Noen av landets flinkeste elever – men også mange som faller fra videregående. Grorud Bydel har eldre og yngre. Grorud bydel har deg og meg. Grorud bydel har mange flotte mennesker.

Edelt er mennesket,

Jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik!

Det er helt riktig. Hvis det finnes utfordringer i Groruddalen er det systemene eller myndighetene som har sviktet, ikke menneskene. (Ja, det er mennesker som er myndighetene og det er myndighetene som lager systemene – men dere skjønner hva jeg mener!)

For eksempel, hvis en yrkesfagelev ikke kan få læreplass kan det være av følgende årsaker (det finnes selvsagt fler):

1. Han kan ikke norsk godt nok, fordi norskopplæringen ikke har vært optimalt
2. Han får ikke læreplass, pga diverse form for diskriminering
3. Han får ikke lære plass fordi det ikke finnes læreplass

Det er denne personen som kanskje henger på et kjøpesenter uten å ha et annet sted å gå til. Er vedkommende mindreverdig av den grunn?

Alle deler av denne byen har forskjellige muligheter og utfordringer. Groruddalen har sine egne utfordringer. Utfordringer skal møtes med tiltak, og ikke med utnevnelse av syndebukker.

Når Arbeiderpartiet snakker om flere barnehageplasser, vil Høyre ha skattelette.
Når Arbeiderpartiet vil ha flere sykehjemsplasser, snakker Høyre om Skattelette.
Når Arbeiderpartiet snakker om flere læreplasser, hva vil Høyre? Jo de vil ha skattelette.

Når vi snakker om norskopplæring vil Fremskrittspartiet ha asylinnstramning.
Når vi snakker om gratis kjernetid i barnehagen vil FrP ha asylinnstramning.
Når vi snakker om krig og fred – hva vil FrP? Jo, de vil ha asylinnstramning.

Utfordringer skal møtes med tiltak. Alt og alle skal framsnakkes.

Som alle vet (og ikke vet): hat avler hat. Kjærlighet avler kjærlighet.

Gode ord om Groruddalen, avler godt rykte om Groruddalen.

Jeg er stolt av å bo her.

Meg og Thulasy

Love K.  

Flytting og JegStemmer.No

Fy faen, det har vært noen hektisk dager siden torsdag i forrige uke. Flytting FTW. Det er bare fra Rødtvet til Grorud liksom, men møbler til to nye etasjer er vel det som brukes mest tid på her. Riktig farge, rktig størrelse, riktig stil… you know what I mean?

Ja, jeg var veldig negativ til flyttinga. Men jeg begynner nå å se mange av de positive sidene ved den nye boligen og ikke minst det nye området. Faktisk, jeg liker det. I’m happy.

Men på grunn av flyttinga har jeg ikke fått gjort noe valgkamp-relatert de siste dagene, beklager det. Lover å komme sterkere tilbake!

Men AUF i Oslos valgkampapparat er sterkere enn det den noen gang har vært. Det er mye takket være Håvard Vederhus som er leder i AUF i Oslo, Vegard Wennesland som er nestleder og valgkampleder, Prableen Kaur – den andre flinke nestlederen og til slutt men ikke minst de tre ansatte: Jorid og Arshad som er valgkampsekretærer (eller sjefer) og Munir  - verdens  beste fylkessekretær. De har også tatt et skikkelig krafttak for å øke valgdeltakelsen blant ungdom i Oslo. I dag hadde de lanseringen av jegstemmer.no – fy faen de har vært kreative, flinke og ikke minst lagt VELDIG mye arbeid i dette. Creds!!!

Jeg er utrolig stolt av dem – hver eneste dag.

Og jeg håper DU som leser dette tar deg et øyeblikk og sprer JegStemmer.No, det hadde vi satt mye pris på.

Love K.

Flytting, Dexter og Dum maro dum

Som mange av dere kjenner til holder jeg og min familie på å flytte. Vi skal flytte til Nedre Grorud. Om dagen er det mye pakking som foregår, og fra og med torsdagen starter selve flyttinga.

Jeg visste ikke at det skulle skje. Etter min første tur til Lanzarote med Therese Karlsen i Februar ble jeg hentet av min bror på flyplassen. Sana kjørte oss hjem og det første han sier når jeg kom inn døra med han: «Forrsten, vi har kjøpt oss rekkehus».

Wait – what?

Men sånn har det blitt. Og på lørdagen var jeg og så den nye boligen for første gang. Det første jeg fryktet var jo at den skulle ligge laaaaangt unna kollektivtransport, men jeg tror faktisk jeg kan gå til Grorud T-banestasjon på 10-15 minutter.

Jeg tok noen bilder. Mange av rommene er fortsatt under oppussing da.

 

Utsikten ut mot hagen fra stua i 1.etasje

 

Utsikten opp mot Grorud fra rommet i 2.etasje

To av soverommene i 2.etasje

En av stuene, husker ikke hvilken...

 

I går ville jeg ha en «jeg vil gjøre det jeg vil – dag«

Jeg stilte opp på AUF i Oslos morgenaksjon.

 

Morgenaksjon ved Oslo Sentralstasjon

Deretter spiste jeg og Karlsen en kjempegod frokost (eller lunsj?) på Samson ved Egertorget. And now: Shopping!

Litt utradisjonelt shopping da jeg også fikk kjøpt med meg en pose kanel-te med ginseng på mitt favoritt sted for «Tea-time», nemlig «Tehuset i Lille Grensen». Jorid fikk smake på denne teen, og hun synes den var kick – ass! Så hvis du noen gang skulle stikke innom «Tehuset på Lille Grensen» – prøv da også Kanel-te med Ginseng.

Etter en effektiv time med arbeid på AUF-sentralt, vendte jeg nesa mot Rødtvet. It’s Dexter-time! Med moreller og mango satt jeg og så på Dexter i nesten 8 timer. By the way, mango kjøpt fra innvandrerbutikker er de mest modne og BESTE. Try it once!

 

Rita og Dexter

Rita dør på slutten av sesong 4. Fullstendig uforventet – men brutalt. Jeg fikk sjokk.

Nå har jeg begynt på sesong fem. Fortsatt like spennende!

 

Denne gamle Bollywood-låta har jeg og Tore (Sinding Bekkedal) hørt på en del i det siste (eller Tore har hørt på den leeeenge før meg, og har pugget hele teksten)

Dum Maro Dum – hva synes du?

Ha en fortsatt fin dag, jeg må tilbake til pakkinga.

Love K.

 

Gjestebloggere: Alf Jacbosen & Tarjei Jensen Bech

Framtid for ungdom i Nord

I Finnmark går det så det griner på veldig mange felter de aller fleste steder, det er bare å se på utviklingen i forhold til arbeidsledigheten.  Vi opplever et eventyrlig fiske og fiskeriene går godt. I vår har enkelte brukt uttrykk som det er ”kul” på havet av fisk.  I tillegg investeres det som aldri før i oppdrettsnæringa der antall nye arbeidsplasser øker kraftig.  Olje- og gassvirksomheten har en rivende utvikling i nord og prosjektene i forhold til fornybar energi står i kø.

Myten om finnmarkingen som arbeidssky, lat og udugelig, samt at han heller vil gå på trygd er visket ut. Finnmark er faktisk det fylket i landet med høyest eksportverdi pr. innbygger!  Den viktigste grunnen til dette er olje- og gassindustrien. Hammerfest er blitt et glansbilde for hva næringen kan bidra med av vekst og ringvirkninger i fylket og landsdelen for øvrig. Tyngdepunktet for petroleumsvirksomheten kommer i framtida til å være i nord og ikke minst i Finnmark. Med færre arbeidsplasser innenfor fiskeriene blant annet som følge av teknologisk utvikling, trenger vi flere ben og stå på.

Fiskeindustribedriften Findus var lenge hjørnesteinsbedriften i Hammerfest. Fabrikken hadde ved sitt høydepunkt over 1200 årsverk og var Norges største fiskeindustribedrift. Fabrikken var en av Nord-Europas største og mest moderne fabrikker som utviklet en unik fryseteknologi. Men med nyere teknologi trengte man etter hvert mindre arbeidskraft og antall årsverk sank kraftig.  I dag er det omkring 120 ansatte i bedriften som i dag heter Aker Seafoods.  Med en slik utvikling er det klart at vi i Finnmark trenger flere ben å stå på og ikke bare primærnæringene.  Det er viktig å påpeke at fiskeri fortsatt er den viktigste næringen i fylket de fleste steder på kysten, og kommer til å være det i overskuelig framtid.  Det e også en positiv trend med at ungdom kjøper sine egne båter og satser på fisket.

Da våre oldeforeldre vokste opp måtte de sannsynligvis dra ut på sjøen, etter de var konfirmert. De fleste hadde ikke mulighet til å få seg utdanning. I dag er situasjonen annerledes. Ungdom i Finnmark lever i mulighetens tid. Mulighetene for å kunne ta utdanning i dag er større enn noen gang. Derfor trenger vi at industrien legger til rette slik at ungdom kan få arbeid.

At oljenæringen har bidratt til at ungdom får arbeid er det ikke noen tvil om! 13 av 15 lærlingeplasser ble på Statoils anlegg ved Melkøya gitt til ungdom fra Finnmark og Hammerfestregionen. Det er vi utrolig stolte av. Dette viser litt av de mulighetene som eksisterer. Når vi også vet at over 90 prosent av de som jobber på Melkøya bor i regionen, vet vi at industrien gir ringvirkninger, dersom vi politikere stiller krav til industrien.

Å stille krav til industrien handler nettopp om å skape arbeidsplasser for ungdom. Vi trenger kompetansearbeidsplasser, men vi trenger også at ungdom tar utdanning. Med en industri som krever at ungdom tar realfag, er det viktig at vi som politikere legger til rette for realfagene.  Stadig flere ungdommer i Finnmark får øyne opp for realfag.  Vi må benytte ulike virkemidler for å stimulere ungdom til å ta utdanning generelt slik at industrien kan dra nytte av kompetanse fra fylket, samt bidra til økt vekst.

Derfor er vi glade for at regjeringa har fremforhandlet delelinjeavtalen. Med tanke på framtidige arbeidsplasser for ungdom, er det positivt at seismikkskytingen starter i sommer slik at man får kartlagt områdene. Dette vil skape grobunn for nye arbeidsplasser, dersom vi stiller krav til industrien. Norges oljepolitikk er helt unik i verdenssammenheng, og det er god sosialdemokratisk politikk at lokalsamfunnene skal få ringvirkninger på grunn av den utviklingen som skjer Finnmark. Det er ved politikken at vi kan skaffe ungdom i fylket nye muligheter.

En svensk sosialdemokratisk politiker sa ”Vårt mål er å bygge trygge og solide dansegulv, som folk selv kan danse sine egne liv oppå”. Det er nettopp det vi må gjøre, bygge et solid fundament for ungdom slik at de selv kan skape sine egne liv. Det er derfor vi sier ja til oljevirksomhet, slik at vi får de ”trygge og solide dansegulvene”, og kan skape framtid for ungdom i nord.

Alf Jacobsen, Ordfører i Hammerfest
Tarjei Jensen Bech, Leder i AUF i Finnmark

 

Alf Jacobsen, ordfører i Hammerfest

Tarjei Jensen Bech, leder i AUF i Finnmark

Jeg var faktisk god.

I helgen skal AUF-kontoret vaskes og skrubbes. Alt på veggene måtte ned, inkludert mange av mine mediaoppslag fra de to åra som leder. Sukk. Jeg så langs veggen og tenkte: «I was good. Actually, I was really good».

Mange av mine medieoppslag. Dere ser også noen av Abdullah's og Prableens utspill.

For jeg var faktisk god. Alle politikere har kvaliteter og svakheter (men vi skal framsnakke alle uansett – så lenge de er i samme parti!). Og du kan mene hva du vil om meg og min tid som leder av Oslos største politiske ungdomsorganisasjon. Men jeg fikk profilert AUF i Oslo på mange områder.

Mange mener mye om media og mediabruk. Som ungdomspolitikere er vi alle på forskjellige nivå i bruken av media som et politisk verktøy. Men du kan like gjerne banke det inn i hodet nå: media er ikke noe man driver med på siden – men parallelt med alt annet. Som ungdomspolitiker er du forplikta til å bruke media. Du skal være PR-kåt, og la meg si det sånn: Hvor fantastisk er det ikke å åpne avisen en vakker morgen og se ansiktet ditt på trykk? Jo, det er helt fantastisk.

Men det er jo ikke bare derfor vi skal bruke media. Vi skal sette politiske saker på dagsorden. Det er det aller viktigste. Den fjerde statsmakten kan både være din beste venn og din verste fiende. Med riktig PR-strategi legger du premissene. Faktisk.

Jeg ble valgt som leder i februar 2009. Det første året var det mest fokus på valgkampen, dette kom også tydelig fram gjennom forskjellige medieoppslag. Blant annet om ungdom og viktigheten av å bruke stemmeretten – som fortsatt er viktig. Den som stemmer – bestemmer.

Under skolevalget i 2009 var vår oppslutning i Oslo på 30, 1 %. Folkens, det er den høyeste oppslutningen vi har fått ved et skolevalg i Oslo. Halleluja!

Etter valget var det diverse spekulasjoner i media om andelen minoriteter som ville bli tatt opp i regjeringsapparatet. Jeg og Mani mener minoritetsrepresentasjon er viktig. Men de skal ikke hentes inn på dagen – de skal bygges opp over tid. Også de skal gjennom partiskolen.

Etter mitt gjenvalg som leder krevde jeg og AUF i Oslo at Oslo Arbeiderparti måtte få en kvinnelig toppkandidat på bystyrelista – og det er jeg utrolig glad for at vi har fått.

Etter hvert fikk jeg også god kontakt med daværende leder i Oslo KrFu og nåværende nestleder i KrFu, Øystein Sivertsen Søvrig. Og jeg kan jo ikke takke nei når en KrFu’er vil gå ut i media og kreve gratis prevensjon. Selvfølgelig ble jeg med. Dette har vært en viktig AUF-sak også. Selvfølgelig er selvbestemt abort kjempeviktig, men av hensyn til helsen til tusenvis av jenter og økonomien til staten som gjennomfører abortene er gratis prevensjon mye bedre i sosioøkonomisk perspektiv. So, bring it on.

Ikke alle får et helsideoppslag i Dagbladet for et innlegg man holder på årsmøtet i fylkeslaget. Jeg fikk tre minutter taletid. Raymond Johansen var hovedtaler, og det satt mange viktigste personligheter i salen, blant annet Jonas Gahr Støre.

Årsmøte i Oslo Arbeiderparti Mars 2010. Min taletid ble hovedsaklig viet til eiendomsskatten. 2 minutter og ca.40 sekunder. Resten av tiden brukte jeg på å advare den sentrale partiledelsen mot deres innblanding i Oslo Arbeiderpartis nominasjonsprosess. Jeg synes personlig jeg var relativt indirekte og diskre. Men Dagbladet ringte for det!

 

Ligg unna, Raymond

Men det skjedde MER på det årsmøtet. Den GODE nyheten over ALLE ANDRE nyheter. Vi fikk LoVe-vedtaket. Oslo Arbeiderparti gikk for varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Herregud, jeg husker jeg, Bård Flaarønning og resten av AUF-bordet HOPPET rundt i årsmøtesalen. Vi var i ekstase. Herregud. Og med denne seieren, antok klassekampen at vi ville få flere seire.

 

Hovedarkitekten bak LoVe-vedtaket var Oslo AUFs leder Kamzy Gunaratnam, som betegnes som et av de største politiske talentene i Arbeiderpartiet.

Så mye prestisje som Jonas Gahr Støre og resten av partiledelsen la i DLD-saken, var det umulig for AUF å vinne denne saken. Men vi fikk profilert oss, våre meninger ble hørt i samfunnet – men her var det andre ting som spilte en større rolle.

Ikke misforstå meg. Jeg er ikke i mot intensjonen bak DLD, eller – egentlig ikke DLD i seg selv. Men mangelen på demokratiske prosesser gjorde at jeg ikke helt klarte å føle meg trygg på direktivet.

Til tross for turbulente tider og mange politiske saker på fanget – klarte AUF i Oslo å bli rekordstore før min avgang som leder. Og ja, jeg hadde grunn til å være fornøyd.

Verving – på lik linje med media, er noe som skal gjøres jevnlig gjennom hele året. Likevel er det alltid et stort lass å dra i desember. Masse creds til alle de som sto på i romjula 2010 med Munir i spissen. AUF har innflytelse fordi vi er store. Vi er store fordi terskelen for å melde seg inn er relativt lavt. AUF er større enn alle de andre ungdomspartiene til sammen. Det er noe å være stolt av, for det er en av AUFs store kvaliteter.

Vi har alle våre kvaliteter og vi skal være stolte av disse kvalitetene.

Jeg var faktisk god. Og det er jeg så utrolig stolt av.

Kanskje jeg er det fortsatt?

Love K.

Jeg og Jørgen spiste masse is på torsdag

Gjesteblogger: Sigve Indregard

Unge mennesker er i stand til å bestemme over sine egne hverdager. Men det stopper ikke der. Når unge mennesker, og alle andre mennesker, settes i stand til og får anledning til å bestemme over sin egen hverdag, stiller de stort sett større krav til seg selv og utnytter tiden bedre.

Så enkelt, og så vanskelig, er prinsippet som ligger bak lovgivernes ønske om å øke medbestemmelsen på skolen og på læreplassen. Etter ti år i «bransjen», er jeg helt sikker på at det er riktig. Det er lettvint å si at bråkete og ukonsentrerte elever må møtes med strengere krav og mindre selvstyring, men det er ikke riktig. Bråkete og ukonsentrerte elever må møtes med tiltak som gjør at de blir fokuserte og konsentrerte. De tiltakene må starte innenfra.

Slikt jobber jeg med som elev- og lærlingombud i Oslo. Jeg skal passe på og bidra til at elevene og lærlingene vet om rettigheter, plikter og regler som gjelder for opplæringa. Jeg skal bidra til at de får bestemme mer i hverdagen, og jeg skal rapportere til bystyret om hvordan tiltakene deres påvirker elevenes og lærlingenes hverdag.

Mange elever lurer på hvordan man blir ombud og hva jeg gjør. Kanskje burde jeg frykte at de er ute etter jobben min, men mer sannsynlig er det vel at de syns rollen er uklar. Jeg skal derfor oppklare litt. Det første er greit: man blir ombud ved å søke på jobben. Så bestemmer bystyret, ved Forretningsutvalget, hvem som skal ansettes. Da har man jobben i seks år. Men hva gjør jeg i de seks årene?

En typisk dag i livet som ombud består av å komme inn på kontoret, besvare et par spørsmål om rettigheter og plikter som har kommet på mail, ta på meg ombudskappen og fly ut for å redde lærlinger som blir utsatt for urett, fly tilbake, ringe politikere og stramme dem opp for at de ikke har prioritert utdanning i det siste, lunsj, fly ut og skolere et elevråd i påvirkningsstrategier, før jeg avslutter med å leve meg inn i hverdagen som elev – altså sitter jeg et par timer på Facebook.

Sånn cirka.

Ombudsordningen er etablert for å være et sikkerhetsnett mot dårlig behandling, men også for å være en hjelp for alle krefter på skolene som har lyst til å bidra til økt medvirkning. Det er bare å ta kontakt, så kommer jeg flygende.

Sigve Indregard
Elev- og lærlingombud i Oslo