aug, 2011

En stemme som endrer fremtiden

Jeg blir noen ganger lei av å høre hvor viktig min stemme er for ting jeg er opptatt av i Oslo. Man trenger jo tusenvis av stemmer for å endre på flertallet i bystyret! Men igjen, om alle var klar over hvor mye som ville forandres for fremtiden og hvor mye hverdagen ville forandret seg for tusenvis av mennesker, ville kanskje det vært nok.

Det sitter en jente et sted i Oslo som har mistet biltjenesten til de som har handikap. Taxi er nå løsningen, og kraftige forsinkelser i hverdagen resultatet. Om lag 6800 elever har startet på skolen med blikket mot stjernene uvitende om at 1 av 3 av dem aldri vil fullføre videregående skole. 25 % er minoritetsspråklige elever og vil møte store faglige utfordringer pga manglende norskkunnskaper. Omternt halvparten av elevene vil starte på yrkesfag uten å ha noen garanti for å fullføre fordi de borgerlige ikke vil love alle lærlinger læreplass. Situasjonen er grotesk urettferdig og omfattende. Hva kan løse noen så alvorlige problemer? Flere år med tusenvis av ansatte som står på? Milliarder av kroner på tiltak og forsøk? Ja, men først og fremst krever endringen en stemme fra deg. En stemme til de rødgrønne som snakker om problemene med mot til å foreslå løsninger. Lærlingergaranti, heldagsskole for 1.-4.klasse, språktest av 4-åringer, en ny skole i hver bydel og gjenninnføring av TT-tjenesten. En stemme til partier som ikke bare er hyggelige og representerer Oslo utad, men som tør å innrømme og ta opp problemene Oslo har. Forskjeller, urettferdighet, manglende tiltak og oppfølgning. En kommune som skal gå i full maskin, ikke lage sjarmerende klukke-lyder som en sjekte i skjærgården.

En stemme til de rødgrønne vil bety mye for mange. Men det vil også bety at vi flytter mer makt fra de som har mye penger, til velgerne. Om private driver en skole, vil de som betaler 1 million kroner i året til skolen ha 1 million stemmesedler, mens en «kunde» med 1 krone vil ha 1 stemme. Skolen er avhengig av å lytte til de som gir 1 million mer enn de som gir 1 krone for å opprettholde overskudd og budsjett. Dersom skolen er offentlig vil politikerne styre skolen. Alle mennesker har en stemme hver og står likt til å si noe om hvem som bør styre skolen slik eller sånn. Det kommunen styrer over, styrer folkevalgte politikere over, og igjen Oslos befolkning. Om du har 1 million eller 1 krone teller de stemmene likt, og begge synspunkt tas med i vurderingene. En stemme til de rødgrønne er også en stemme til mer demokrati i Oslo. Og mer demokrati høres vanskelig ut. Hvordan får vi det? Hvordan virkeliggjør vi det vi sier etter 22.juli om mer demokrati? Jeg tror på et samfunn hvor vi alle deler ansvar for risikoen til å brekke et bein, risikoen for å måtte bruke lenger tid på skolen for å fullføre, og at vi deler på risikoen om noen mister jobben. Da detter man ikke ned alene i et sort hull, men hjelpes opp stående med ordninger som NAV, sosiale tilbud og skolering. Systemet jobber for at du skal inn i en jobb igjen og bli frisk om sykdom var problemet. En kommune som prioriterer å holde hjulene i gang og bekjempe urettferdige forskjeller i Oslo.

Å endre byråd krever mange tusen stemmer. Men vi må tenke på hva som skal til hver for oss. Hva kan jeg gjøre? Jo, du kan stemme rødgrønt 11. og 12.september, for en kommune som tror på å utjevne forskjeller, hvor vi løser problemer sammen, ikke hver for oss.

Per Anders Langerød,
kandidat 28 for Arbeiderpartiet

Per Anders Langerød, kandidat nr.28 på Arbeiderpartiets liste i Oslo

Kjære Linda, Jon Inge, Veronica og Adrian.

Kjære alle som er samlet her i dag.

Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukene har vært en vanskelig tid for alle.

Det sies at for hver venn som dør, må man leve sterkere selv. Det er nesten min måte å hedre Isabel på. Jeg skal leve sterkere. For jeg skal nå leve, skape kjærlighet og kjempe politiske kamper på vegne av mange omkomne kamerater. Og Isabel er en av de som har hatt et spesielt stort plass i mitt hjerte.

Kjære Isabel. 

Isabel, jeg møtte deg første gang på AUF-kontoret en fredag i november før landsstyremøte i AUF. Vi hadde ikke snakket lenge før jeg sa: ”Hmm, vet du hva jeg fikk så sinnsykt lyst på nå?” Og du avbrøt meg fort: ”Jeg vet ikke hva du har lyst på, men jeg er keen på McDonalds cheeseburger!”. Jeg hadde bare følgende å si: Du leser tankene mine. Som sagt, så gjort. Cheeseburgeren har alltid vært et viktig element under våre møter.

Men det var ikke slik at vi ofte satte oss på en kafe eller restaurant de gangene vi skulle finne på noe. Nei, vi dro på Grønland, kjøpte masse brød – satte oss ved akerselva og matet fuglene. Og Isabel, jeg måtte etter hvert kjøpe irriterende mange brød – da du spiste opp mer sjøl enn det som ble delt ut til måker og ender. Og du vet selv hvor mye du fikk meg til å le når du med lurt smil gomlet i deg brød, mens du tvang fram: ”Jeg tror den måka er mett”.

Mange har spurt meg om hvilke politiske temaer og hvilke politiske saker du var opptatt av, Isabel. De skulle bare visst hvor mange forskjellige temaer du omfavnet og interesserte deg for, engasjerte deg for. Jeg vil nevne tre områder jeg har sett deg tale sterkt om.

I Mars inviterte jeg deg med på en jentekonferanse i Sunndal. Det var bursdagen din. Du var usikker på om du skulle ofre bursdagen din til fordel for en likestillingskonferanse, men fant fort ut at ”dette vil jeg jo” – og hva skulle mer gøy enn å feire dagene med alle disse flotteste AUF-jentene fra hele landet. Vel framme i Sunndal skulle alle deltakerne reise seg og fortelle hvorfor de var her. Hva var deres visjon for likestillingen. Jeg husker dine ord, Isabel. Du sa først, så ydmyk du kunne: ”Altså, jeg er her først og fremst for å lære. Men det jeg vet er at likestilling handler jo om ALT. Menn og gutter har for mye makt. Og jeg vil lære ting på denne konferansen som kan hjelpe meg i den kampen”. Du har også senere fortalt meg hvor lite du likte at enkelte ting var greit når gutta gjorde det, men når jentene gjorde det samme – da ble man stemplet med diverse navn. Du reagerte mot slike holdninger. Isabel, det var feministen i deg. Du både bevisst og ubevisst kjempet for likestillingen.

Isabel, du var lokallagsleder i Stovner AUF i et halvt år. Du var også et organisasjonsmenneske. Du var med på å bygge AUF som organisasjon gjennom dine bidrag i Stovner AUF. Du profilerte deg, du var tilstede i bydelspartiet og du rekrutterte nye medlemmer hele tiden. Du var en av mange vervedronninger i AUF i Oslo. Dine bidrag gjelder ikke bare i din levetid – men har også gitt kjedereaksjoner som vil vare i lang tid framover. Et viktig eksempel på de er alle de aktive medlemmene i Stovner AUF som vil føre arbeidet og ikke minst, kampen videre.

Isabel, du var veldig glad i det Nye Norsk Vi. Og at alle måtte bruke stemmeretten og være politisk aktiv uavhengig av deres bakgrunn. Det var et mål for deg. Jeg husker en telefonsamtale med deg en gang i Juni. ”Du burde skrive et leserinnlegg om disse tankene” sa jeg til deg. ”Nei, jeg er ikke så flink til å skrive” – var ditt svar. Og vi diskuterte en god stund før vi konkluderte med at du skulle gjesteblogge på min blogg om ditt politiske engasjement. Dette skulle være en port inn til leserinnlegg-skriving for deg. De aller fleste av dere har lest eller hørt om dette gjesteblogginnlegget til Isabel. Ikke flink til å skrive? Skjønner ikke hva du snakker om, Isabel.

Du skriver:

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Isabel, disse ordene sier så mye om deg.

Det var altså likestilling, organisasjon og demokrati i det ”Nye Norske Vi”.

Men det var ikke bare på grunn av politikk, cheeseburger eller mating av fugler som fikk deg til å ringe meg. Du har også en del tamilske venner. Og en del av dem gikk deg litt på nervene når de ertet deg med tamilske ord og uttrykk. Da snek ikke du deg unna. Du ringte meg, ville ha en oversettelse på hvert eneste ord – så ville du lære deg nye ord. For du skulle slå tilbake verbalt. Det er deg i et nøtteskall det, Isabel. Du gir deg ikke. Du er en av de tøffeste jentene jeg har møtt.

Du smilte alltid. Og de gangene du ikke smilte var du bare litt trøtt og søvnig. Men positiv. Alltid positiv. Bokstavelig talt.

21. Juni 2011 skrev jeg følgende om Isabel:

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjere flotte unge jenter som henne.

For å si det sånn, min mening har ikke endret seg siden sist. Og jeg tror det nå mer enn noensinne er viktig å engasjere unge jenter – i Isabels ånd. For hun vegret seg ikke, hun sa et rungende klart JA til å drive med politikk.

Jeg vil gjerne lese opp et dikt av Inger Hagerup som jeg tror vil passe inn i disse dager.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hamre

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i seil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Også helt til slutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette. Men jeg vil si dette. Jeg vil fortelle om den aller siste samtalen jeg hadde med Isabel. Jeg kom løpende fra skogen. Hun kom løpende fra et annet sted. Vi var en flokk som satt på berget. Hun satt ved siden av meg. Jeg var ikke på gråten, men stemmen min skjelvet. Jeg klappet henne på hånda og sa: «Det går bra, Isabel, dette ordner seg». Overraskende var hennes respons en klapp på min skulder og: «Det går bra, jeg tror dette går bra». Disse ordene kommer jeg aldri til å glemme. Disse ordene mener jeg vi alle må leve opp til. Isabels siste ord. Det går bra. Alt ordner seg. Vi må se framover. Alt går bra, og det som ikke går bra – går over.

Takk for meg.

 

Jeg hadde ikke store forventninger. Jeg gruet meg ikke, og jeg fryktet ingenting. Men jeg så fram til å se mer til konsekvensene av 22.juli. For jeg ville vite mer. Siden jeg ikke har grinet noe særlig siden fredagen på utøya, trenger jeg å oppleve noe sterkere som kan få meg til å erkjenne at mange av mine venner er borte.

Vi tok ferje fra camping-båtplassen. Det var akkurat dit jeg kom når båten hadde plukket meg opp i vannet fredag 22.juli. Jeg følte ingenting. For jeg skal ikke lyve, jeg skal ikke overdramatisere følelser som ikke er der engang. Jeg følte faktisk ingenting.

Eskil og Jens i bakken. Flotte taler. Herregud, dette er jo lørdagen på Utøya-leiren. Nesten som om leiren endelig ble ”fullført” med mange mennesker, fantastisk fint vær – og jens på besøk en lørdag på utøya.

Etterpå gikk jeg gjennom de stedene jeg hadde løpt. Nato-utedoen, der jeg hadde gjemt meg først. Jeg følte ingenting. Vi gikk gjennom skogen til vi kom fram til stien som førte til Bolsjevika. ”Løp vi her?”, tenkte jeg. Det var jo ikke mulig å der engang.

Mens jeg gikk der og fortalte merket jeg hvor lite dette gikk inn på meg. Så kom vi til det berget mange av oss satt på rett før jeg og Matti la på svøm. Tårene rant. Det var her jeg satt med Isabel. Hun sa dette ville gå bra. Og det var da jeg innså: det er virkelig tilfeldig hvem som overlevde og ikke. Jeg kunne vært død. På dette berget satt jeg og nektet å svømme fordi jeg trodde det var unødvendig. På dette berget lå det døde mennesker tre minutter etter at jeg hadde begynt å svømme. Dette berget får meg til å gråte.

Love K. 

La oss gjøre sidemål til en fryd!

Sidemålsordningen fungerer ikke som den skal. Mange elever får aldri en reell sjanse til å lære sidemålet sitt skikkelig. Da er det ikke rart at de blir frustrert. Det er på tide å gi sidemålsopplæringen en real oppussing.

Noen vil mene at den enkleste løsningen er å gjøre sidemålet valgfritt. Det høres jo lettvint og greit ut, men problemet er nettopp det – at det er litt for lettvint. For det er verdifullt å være skrivefør i begge de samfunnsbærende skriftspråkene våre. Ikke bare fordi ferdigheter i nynorsk og bokmål (som har vært likestilte, offisielle skriftspråk i Norge siden 1885) hører til den allmennkunnskapen vi bør ha om bakgrunnen og samfunnet vårt. Men også fordi det åpner mange flere muligheter for hver enkelt. Skal du kunne velge fritt hvor i landet du vil bo og hva du vil arbeide med resten av livet, så må du kunne både bokmål og nynorsk.

Jeg kunne greid ut i det vide og det brede om alle andre gode grunner til å lære sidemål, som kognitiv stimulans, bedre forutsetninger for å lære flere språk, større forståelse for «uvante» norske dialekter (jeg kjenner faktisk folk som må knote for å bli forstått når de ringes opp av statistikkbyrå og telefonselgere fra sentraløstlandet!), og så videre, men jeg skal la det ligge akkurat nå. Viktigere enn «for eller mot»-diskusjonen, er nemlig diskusjonen om hvordan vi gjør sidemålet til en fryd. For valgfritt eller ikke: Vi må kunne forvente at opplæringen holder en viss standard.

Problemet i dag er at norske skoleelever ikke får en rimelig sjanse til å lære sidemålet – som de får karakterer og kanskje også eksamen i. Dette fører igjen til at mange får et anstrengt forhold til sidemålet sitt. Det er flere grunner til at det er slik:

Sidemålsopplæringen begynner altfor sent. De fleste begynner å lære sidemålet sitt i 9. klasse. Det er ikke akkurat god timing. Når ungdommene er 14-15 år gamle, er både skolemotivasjonen og språklæringsevnen på full fart nedover. Samtidig begynner hormonene å koke. Det er en dårlig kombinasjon, for å si det forsiktig.

Opplæringen er «isolert». Særlig elever med bokmål som hovedmål opplever ofte at den eneste plassen de bruker nynorsk, er i sidemålstimene. Samtidig vet vi at elever flest får veldig få sidemålstimer – de aller fleste fra 0,5 til 1 time i uken. I løpet av 9. og 10. klasse til sammen tilsvarer det én til to vanlige arbeidsuker – og etter det forventes det at elevene behersker sidemålet godt. Er det rart folk blir frustrert?

Kvaliteten på opplæringen er for dårlig. Dette henger blant annet sammen med tidspresset. Med så lite tid til å lære sidemålet, reduseres mye av undervisningen til krampaktig grammatikkpugging. Dermed blir sidemålsopplæring – for å si det rett ut – drittkjedelig.

Dette kan bare ikke feies under teppet. Det må repareres. Jeg har noen ideer:

1. Start sidemålsopplæringen på barneskolen, slik at elevene kan bli kjent med sidemålet sitt før hormonene begynner å koke, før språklæringsevnen begynner å skrumpe, før de rekker å bygge seg opp negative holdninger. Og slik at de kan få god tid til å lære seg sidemålet sitt skikkelig før eksamen kommer.

2. Ta i bruk sidemålet som arbeids- og undervisningsspråk i andre fag enn norsk, slik at elevene kan lære gjennom praktisk bruk. Dette har også vært utprøvd med oppløftende resultater på Holmlia i Oslo og Vågsbygd i Kristiansand.

3. Legg bedre til rette for lærerne. Mange norsklærere blir uteksaminert uten noensinne å ha lært  hvordan de kan lære bort sidemål på hensiktsmessig maner. Når timetallet i tillegg er så lite, er det ikke til å undres over at metodevariasjonen i sidemålsundervisningen er meget magrere enn for eksempel i hovedmålsundervisningen.

Både Norsk Målungdom (som jeg representerer) og AUF (som Kamzy representerer) er tilhengere av obligatorisk sidemålsopplæring – men ingen av oss er tilhengere av dårlig og dysfunksjonell sidemålsopplæring! Vi vil ha en ordning som gjør at elevene lærer seg både bokmål og nynorsk skikkelig, uten å få vonde følelser knyttet til det ene eller det andre språket. Vi vil, kort fortalt, ha en sidemålsordning som fungerer, slik at det å lære sidemål blir en fryd. Det har både språkene våre og elevene fortjent!

Denne sidemålsversjonen har jeg oversatt fra nynorsk, etter forslag fra Kamzy, for å vise hvordan ferdigheter i både nynorsk og bokmål kan være nyttig når man skal prøve å nå ut til folk. Derfor kan du trykke her for å lese gjesteblogginnlegget mitt på nynorsk. :)

Vebjørn Sture

 

Lat oss gjera sidemål til ein fryd!

Sidemålsordninga fungerer ikkje som ho skal. Mange elevar får aldri ein reell sjanse til å læra sidemålet sitt skikkeleg. Då er det ikkje rart at dei vert frustrerte. Det er på tide å gje sidemålsopplæringa ei real oppussing.

Nokre vil meina at den enklaste løysinga er å gjera sidemålet valfritt. Det høyrest jo lettvint og greitt ut, men problemet er nettopp det – at det er litt for lettvint. For det er verdifullt å vera skrivefør i båe dei samfunnsberande skriftspråka våre. Ikkje berre fordi dugleik i nynorsk og bokmål (som har vore jamstelte, offisielle skriftspråk i Noreg sidan 1885) høyrer til den ålmennkunnskapen me bør ha om bakgrunnen og samfunnet vårt. Men også fordi det opnar mange fleire moglegheiter for kvar enkelt. Skal du kunna velja fritt kvar i landet du vil bu og kva du vil arbeida med resten av livet, så må du kunna både bokmål og nynorsk.

Eg kunne greidd ut i det vide og det breie om alle dei andre gode grunnane til å læra sidemål, som kognitiv stimulans, betre føresetnader for å læra fleire språk, større forståing for «uvande» norske dialektar (eg kjenner faktisk folk som må knota for å verta forstått når dei vert ringde opp av statistikkbyrå og telefonseljarar frå sentralaustlandet!), og så vidare, men eg skal la det liggja nett no. Viktigare enn «for eller mot»-diskusjonen, er nemleg diskusjonen om korleis me gjer sidemålet til ein fryd. For valfritt eller ikkje: Me må kunna forventa at opplæringa held ein viss standard.

Problemet i dag er at norske skuleelevar ikkje får ein rimeleg sjanse til å læra sidemålet – som dei får karakterar og kanskje også eksamen i. Dette fører igjen til at mange får eit kjelkete forhold til sidemålet sitt. Det er fleire grunnar til at det er slik:

Sidemålsopplæringa byrjar altfor seint. Dei fleste byrjar å læra sidemålet sitt i 9. klasse. Det er ikkje akkurat god timing. Når ungdomane er 14-15 år gamle, er både skulemotivasjonen og evna til å læra språk på full fart nedover. Samstundes byrjar hormona å koka. Det er ein dårleg kombinasjon, for å seia det mildt.

Opplæringa er «isolert». Serleg elevar med bokmål som hovudmål opplever ofte at den einaste plassen dei brukar nynorsk, er i sidemålstimane. Samstundes veit me at elevar flest får veldig få sidemålstimar – dei aller fleste frå 0,5 til 1 time i veka. I løpet av 9. og 10.  klasse til saman tilsvarer det éi til to vanlege arbeidsveker – og etter det vert det forventa at elevane meistrar sidemålet godt. Er det rart folk vert frustrerte?!

Kvaliteten på opplæringa er for dårleg. Dette heng mellom anna saman med tidspresset. Med så lite tid til å læra sidemålet, vert mykje av undervisninga redusert til krampaktig grammatikkpugging. Dimed vert sidemålsopplæring – for å seia det rett ut – dritkjedeleg.

Dette kan me berre ikkje feia under teppet. Me må reparera. Eg har nokre idear:

1. Start sidemålsopplæringa på barneskulen, slik at elevane kan verta kjende med sidemålet sitt før  hormona byrjar å koka, før språklæringsevna byrjar å skrumpa, før dei rekk å byggja seg opp negative haldningar. Og slik at dei kan få god tid til å læra seg sidemålet sitt skikkeleg før eksamen kjem.

2. Ta i bruk sidemålet som arbeids- og undervisningsspråk i andre fag enn norsk, slik at elevane kan læra det gjennom praktisk bruk. Dette har også vore prøvd ut med opplyftande resultat på Holmlia i Oslo og Vågsbygd i Kristiansand.

3. Legg betre til rette for lærarane. Mange norsklærarar vert uteksaminerte utan nokon gong å ha lært korleis dei kan læra bort sidemål på gagnleg vis. Når timetalet i tillegg er så lite, er det knapt til å undrast over at metodevariasjonen i sidemålsundervisninga er mykje skrinnare enn i til dømes  hovudmålsundervisninga.

Både Norsk Målungdom (som eg representerer) og AUF (som Kamzy representerer) er tilhengjarar av obligatorisk sidemålsopplæring – men ingen av oss er tilhengjarar av dårleg og dysfunksjonell sidemålsopplæring! Me vil ha ei ordning som gjer at alle elevane lærer seg både bokmål og nynorsk skikkeleg, utan å få vonde kjensler knytt til det eine eller det andre språket. Me vil, kort fortalt, ha ei sidemålsordning som fungerer, slik at det å læra sidemål vert ein fryd. Det har både språka våre og elevane fortent!

Etter forslag frå Kamzy har eg også omsett teksten til sidemål, for å visa korleis ferdigheiter i både nynorsk og bokmål kan vera nyttig når ein skal prøva å nå ut til folk. Difor kan du trykkja her for å lesa gjesteblogginnlegget mitt på bokmål. 

Vebjørn Sture

 

Det som skjuler seg bak fasaden

Du ser jenta du møter i gangen på skolen inn i øynene og smiler. Du får et smil tilbake, og tenker ikke over at smilet ikke når øynene. Du vet ikke hva som skjuler seg bak denne jenta. Hun er som alle andre du ser, hun er glad. Du vet ikke hva som skjuler seg bak øynene. All sorgen og skuffelsen hun bærer på er gjemt bak et smil og en setning som sier: «Jeg har det bra».

Gutten som bråker og ødelegger timene. Han er kul. Han smiler og tester ut nye grenser og blir stadig sendt på gangen. Han er selvsikker. Tror du. Innerst inne er han redd for å bli glemt, redd for og ikke bli likt. Han skjuler alt med et smil, og får folk til å tro at han seg selv.

Det er sånne mennesker vi må involvere i hverdagen vår!  

Du ser de litt klarere nå. Jenta som sitter 4 plasser lengre bort med hode hevet skjuler noe bak et smil. Du ser ikke hva hun skjuler. Gutten som står på pulten bak deg er full av energi og skjuler noe bak smilet sitt. Du ser ikke hva han skjuler.
Noe er det, men du klarer ikke helt å begripe hva. Gutten er ofte igjen etter skolen, ute og «chiller» med gutta og kommer ikke hjem før sengetid. Han blir uopplagt. Jenta er ofte på senteret eller med andre venner hjem. Kommer ikke hjem før etter leggetid. Og avslutter samtalen med «Jeg har det bra», mens hun trekker frem et smil.

Have you ever noticed that the saddest person always had the most beautiful smile?
–Kid Rudi

Dagene går. Du forstår ikke helt hva det er helt enda. Noe skjuler seg bak et smil. Du ser at smilet er falskt og øynene kjemper for å holde kinnene tørre. Du ser at jenta står mer og mer alene. Gutten som bråker blir roligere og roligere. Du ser at håpet er borte og utstrålingen finnes ikke lenger. Du tenker ikke mer over det, og går til din faste gjeng. «Hun er taper! Hun sier jo ingenting» får du kanskje høre. Gjengen din smiler og ler og rekker pekefingeren mot henne. «Den genseren er jo 20 år gammel» blir det sagt og en god latter følger med. «Faen, den ADHD gutten plager meg i timene! Han fortjener ikke annet enn bank.» smeller det fra en av de ‘kule’ jentene. Jentene fortsetter med den lattermilde stunden. Du skjønner hva som er problemet. Du har vært med på å mobbe denne jenta og denne gutten.

Det du ikke vet er at hvert minutt gutten får fri fra hjemmet sitt er en gave. Han vil ikke hjem. Du vet at gutten ofte er med i slosskamper i skolegården. Gjerne mot en svakere part.

I want someone to hold my hand and tell me it’ll be okay.

Sakte går det opp for deg at gutten blir utsatt for vold hjemme. Han vil ikke fortelle guttene om dette. Derfor er han som han er. Irriterende og plagsom. Fordommene kommer frem med en gang. Gutten med mye energi er gutten med ADHD.

Jenta blir mer og mer usynlig. Hun vil ikke vise seg frem. Hun er vakker, og med en vakker og spe stemme sier hun at alt er bra. Hun er plaget av noe som mange andre er plaget med. Hun er deprimert. Ikke ser hun en lys hverdag, og heller ikke noen som er der for henne. Hun var en del av gjengen før, men sklei sakte ut og ble til ingenting.

Dagene er dystre, og smilet du ser er falskt. Du vil stoppe å snakke med denne uskyldige jenta, men er redd for å bli hengt ut av de andre i gjengen.

Dagene går fortere, du ser ikke gutten og jenta like mye nå lenger. Du vil gjøre noe, men innser at det er for sent. Du ser at jenta sitter for seg selv, øynene er våte og blanke. Munnen smiler feil vei. Gutten er ikke på skolen lenger. Han har droppet ut. Han var «drit lei av utfordringer i hverdagen og skuffelser av ‘venner’».

Det er i tunge tider vi må stå sammen, og det er glade stunder vi må dele. Når man har hverandre har man alt. Hvorfor skal det alltid være fordommer og popularitet som skal bestemme hvem som er gode nok og hvem som fortjener å bli mobbet?  Alle er gode nok! Hvorfor skal det være tabubelagt blant oss ungdom å være psykisk plaget? Det er fordommene sin feil at det er tabubelagt. Hvorfor er det ikke tabu å fortelle at en har vondt i armen, men å si at man sliter med tankene er tabu? Vi har noe å jobbe med, folkens!

Marita Ramsberg Hansen

Hei! For en uke siden var jeg på en hyttetur med noen aufere fra Oslo på Stig sin hytte. Jeg husker at jeg opplevde hytteturen som et veldig deilig avbrek fra alle ting som skjer nå for tiden.. Ikke bare fordi hytta (eller hyttene!) var fantastisk fine, men fordi jeg liker å være med aufere. Hvertfall nå etter alt som har skjedd. Det var deilig og bare slappe av med hverandre og ha det gøy sammen.

Jeg har ikke tidligere pleid å tilbringe så mye tid med aufere, men nå griper jeg hver sjangse. Elsker å bli kjent med dere, være med dere, snakke med dere, le med dere, skape minner med dere. Dere gir meg så mye positiv energi, mye mer enn dere tror, tror jeg. Ikke bare fordi dere er så bra mennesker, men jeg føler også en slags tilknyttning etter 22.juli.. Jeg kjenner kanskje ikke alle, men vi har alle opplevd noe sammen som er helt ubeskrivelig, og alle har opplevd samme frykt, smerte, sorg, angst osv (men kanskje i forskjellig grad..) Humøret mitt svinger veldig opp og ned etter tragedien, det er derfor veldig deilig å være med noen som forstår hva man går igjennom.

Man kan dele tanker om sine episoder fra den forferdelige dagen, dele hvordan det går, hvordan man takler det osv. Jeg tror ikke det er noen som kan ha en større forståelse for akkurat det der, enn auferne selv. Jeg har også bestemt meg for å bli mer politisk aktiv i AUF, og gleder meg til alle arrangementer som kommer nå fremover. Jeg har alltid hatt lyst til å sette meg inn i politikken, men det har lett skjedd at det har blitt nedprioritert.

Vi som er så heldige at vi bor i et demokratisk land hvor vi har ytringsfrihet og stemmerett, gjør det enda viktigere at vi faktisk bruker stemmen vår. Så nå har jeg bestemt meg for å sette meg inn i politikken 100%, og engasjere meg mye mer. Ikke fordi jeg føler det er noe jeg må gjøre, jeg har bare lyst. Jeg har blitt mye mer motivert etter 22.juli. I hvert fall, jeg håper alle hadde en like fin hyttetur som meg! Dere er noen fantastiske mennesker!:)

Bethina Alice Backe Bredesen