Minnetale for Isabel Victoria Green Sogn

3

Kjære Linda, Jon Inge, Veronica og Adrian.

Kjære alle som er samlet her i dag.

Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukene har vært en vanskelig tid for alle.

Det sies at for hver venn som dør, må man leve sterkere selv. Det er nesten min måte å hedre Isabel på. Jeg skal leve sterkere. For jeg skal nå leve, skape kjærlighet og kjempe politiske kamper på vegne av mange omkomne kamerater. Og Isabel er en av de som har hatt et spesielt stort plass i mitt hjerte.

Kjære Isabel. 

Isabel, jeg møtte deg første gang på AUF-kontoret en fredag i november før landsstyremøte i AUF. Vi hadde ikke snakket lenge før jeg sa: ”Hmm, vet du hva jeg fikk så sinnsykt lyst på nå?” Og du avbrøt meg fort: ”Jeg vet ikke hva du har lyst på, men jeg er keen på McDonalds cheeseburger!”. Jeg hadde bare følgende å si: Du leser tankene mine. Som sagt, så gjort. Cheeseburgeren har alltid vært et viktig element under våre møter.

Men det var ikke slik at vi ofte satte oss på en kafe eller restaurant de gangene vi skulle finne på noe. Nei, vi dro på Grønland, kjøpte masse brød – satte oss ved akerselva og matet fuglene. Og Isabel, jeg måtte etter hvert kjøpe irriterende mange brød – da du spiste opp mer sjøl enn det som ble delt ut til måker og ender. Og du vet selv hvor mye du fikk meg til å le når du med lurt smil gomlet i deg brød, mens du tvang fram: ”Jeg tror den måka er mett”.

Mange har spurt meg om hvilke politiske temaer og hvilke politiske saker du var opptatt av, Isabel. De skulle bare visst hvor mange forskjellige temaer du omfavnet og interesserte deg for, engasjerte deg for. Jeg vil nevne tre områder jeg har sett deg tale sterkt om.

I Mars inviterte jeg deg med på en jentekonferanse i Sunndal. Det var bursdagen din. Du var usikker på om du skulle ofre bursdagen din til fordel for en likestillingskonferanse, men fant fort ut at ”dette vil jeg jo” – og hva skulle mer gøy enn å feire dagene med alle disse flotteste AUF-jentene fra hele landet. Vel framme i Sunndal skulle alle deltakerne reise seg og fortelle hvorfor de var her. Hva var deres visjon for likestillingen. Jeg husker dine ord, Isabel. Du sa først, så ydmyk du kunne: ”Altså, jeg er her først og fremst for å lære. Men det jeg vet er at likestilling handler jo om ALT. Menn og gutter har for mye makt. Og jeg vil lære ting på denne konferansen som kan hjelpe meg i den kampen”. Du har også senere fortalt meg hvor lite du likte at enkelte ting var greit når gutta gjorde det, men når jentene gjorde det samme – da ble man stemplet med diverse navn. Du reagerte mot slike holdninger. Isabel, det var feministen i deg. Du både bevisst og ubevisst kjempet for likestillingen.

Isabel, du var lokallagsleder i Stovner AUF i et halvt år. Du var også et organisasjonsmenneske. Du var med på å bygge AUF som organisasjon gjennom dine bidrag i Stovner AUF. Du profilerte deg, du var tilstede i bydelspartiet og du rekrutterte nye medlemmer hele tiden. Du var en av mange vervedronninger i AUF i Oslo. Dine bidrag gjelder ikke bare i din levetid – men har også gitt kjedereaksjoner som vil vare i lang tid framover. Et viktig eksempel på de er alle de aktive medlemmene i Stovner AUF som vil føre arbeidet og ikke minst, kampen videre.

Isabel, du var veldig glad i det Nye Norsk Vi. Og at alle måtte bruke stemmeretten og være politisk aktiv uavhengig av deres bakgrunn. Det var et mål for deg. Jeg husker en telefonsamtale med deg en gang i Juni. ”Du burde skrive et leserinnlegg om disse tankene” sa jeg til deg. ”Nei, jeg er ikke så flink til å skrive” – var ditt svar. Og vi diskuterte en god stund før vi konkluderte med at du skulle gjesteblogge på min blogg om ditt politiske engasjement. Dette skulle være en port inn til leserinnlegg-skriving for deg. De aller fleste av dere har lest eller hørt om dette gjesteblogginnlegget til Isabel. Ikke flink til å skrive? Skjønner ikke hva du snakker om, Isabel.

Du skriver:

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Isabel, disse ordene sier så mye om deg.

Det var altså likestilling, organisasjon og demokrati i det ”Nye Norske Vi”.

Men det var ikke bare på grunn av politikk, cheeseburger eller mating av fugler som fikk deg til å ringe meg. Du har også en del tamilske venner. Og en del av dem gikk deg litt på nervene når de ertet deg med tamilske ord og uttrykk. Da snek ikke du deg unna. Du ringte meg, ville ha en oversettelse på hvert eneste ord – så ville du lære deg nye ord. For du skulle slå tilbake verbalt. Det er deg i et nøtteskall det, Isabel. Du gir deg ikke. Du er en av de tøffeste jentene jeg har møtt.

Du smilte alltid. Og de gangene du ikke smilte var du bare litt trøtt og søvnig. Men positiv. Alltid positiv. Bokstavelig talt.

21. Juni 2011 skrev jeg følgende om Isabel:

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjere flotte unge jenter som henne.

For å si det sånn, min mening har ikke endret seg siden sist. Og jeg tror det nå mer enn noensinne er viktig å engasjere unge jenter – i Isabels ånd. For hun vegret seg ikke, hun sa et rungende klart JA til å drive med politikk.

Jeg vil gjerne lese opp et dikt av Inger Hagerup som jeg tror vil passe inn i disse dager.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hamre

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i seil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Også helt til slutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette. Men jeg vil si dette. Jeg vil fortelle om den aller siste samtalen jeg hadde med Isabel. Jeg kom løpende fra skogen. Hun kom løpende fra et annet sted. Vi var en flokk som satt på berget. Hun satt ved siden av meg. Jeg var ikke på gråten, men stemmen min skjelvet. Jeg klappet henne på hånda og sa: «Det går bra, Isabel, dette ordner seg». Overraskende var hennes respons en klapp på min skulder og: «Det går bra, jeg tror dette går bra». Disse ordene kommer jeg aldri til å glemme. Disse ordene mener jeg vi alle må leve opp til. Isabels siste ord. Det går bra. Alt ordner seg. Vi må se framover. Alt går bra, og det som ikke går bra – går over.

Takk for meg.

 

Comments

  1. Linnea / sept 18th, 2011 2:25 Quote Svar

    Utrolig rørende skrevet, hvil i fred Isabel

  2. Oda / mar 4th, 2012 13:50 Quote Svar

    For en nydelig tale!

  3. Ida / apr 4th, 2012 8:22 Quote Svar

    Utrolig nydelig skrevet, du vet absolutt hvordan man bruker ord godt! Dette må være utrolig vanskelig å svelge, men jeg beundrer deg. Jeg hadde ikke greid noen ting hvis jeg hadde opplevd det du har opplevd, men du imponerer og skriver om den traumatiske følelsen du må ha. Du er utrolig, og når man tenker fremover etter ting som disse, er man bare helt fantastisk! Ta det videre!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>