I just shot a man down…

…det føles sånn. Eller er det bare ønsketenkning? Jeg vet ikke. 

Jeg har fortalt dette til noen av mine nærmeste venner. Ikke mange. Er redd for at folk skal misforstå. Men jeg er sint. Forbanna. Har vært det en god stund. Men har prøvd å holde maska. Det går ikke. Her kommer det. 

Etter 22/7 har det vært rosetog, kjærlighet og demokrati. Personlig syntes jeg synd på Anders Behring Breivik. Stakkars mann som endte opp med oppvekst og omgivelser som dannet det mennesket han ble. Stakkars han. Han visste ikke bedre.

I mine øyne var han lenge et menneske som egentlig ikke hadde det bra med seg selv. Han tråkket på andre for å føle seg på høyden – fordi han er lite komfortabel med seg selv. Jeg syntes synd på han.

I det siste har jeg hørt veldig mye på Rihanna’s «Man down«. Har du hørt den før? Jeg nynner den ofte inni meg. Hører på den hver morgen og hver kveld. Dersom jeg ikke får sove, hører jeg på den om nettene også. Sangen sitter brent fast i hodet mitt. Fortvilelse og sinne danner bilder i hodet mitt der jeg kan skyte han ned – samtidig vet både hodet og hjertet mitt at det er helt feil. For det er ikke det jeg ønsker. 

I didn’t mean to end his life
I know it wasn’t right
I can’t even sleep at night
Can’t get it off my mind
I need to get out of sight
Before I end up behind bars

Så hvorfor kommer disse tankene nå? Noen av dere har sikkert sett intervjuet jeg ga SVt bare par uker etter Utøya, hvis ikke finner dere lenken her. Både i dette intervjuet og i alle andre intervjuer understreker jeg hvor lite sinne man kan føle for Anders Behring Breivik. Hvorfor skal man føle sinne ovenfor han? Hva tjener man på det? Hjertet ønsker å tilgi, mens hodet prøver å finne alle smutthullene som kan tillate meg å hate han. Drepe han. 

En søndag for par uker siden var jeg og drakk kakao med en kompis. På vei hjem skulle jeg ta t-banen fra Stortinget til Grorud. Jeg tok inngangen fra Egertorget og tar rulletrappen videre ned. Mot enden av rulletrappen går alarmen. En veldig rar alarm, for jeg skjønte ikke om det var rulletrappen som streika eller om dette var en brannalarm. Det aller første som slår meg er: «Dette MÅ være en bombealarm!» 

Kan noen avfeie min tanke ved å bare si «nei, det kan ikke skje». Nei, det kan dere ikke. Akkurat som den følelsen jeg får hver gang noe høres ut som skudd. Jeg stopper opp, snurrer 360 grader og kaldsvetter – for den første tanken som faller meg inn er «hvor er det han skyter fra?» Det er ikke sånn vi skal leve våre liv i Norge. Jeg nekter å leve i frykt. Faen heller. Men sist gang jeg trodde jeg hørte kinaputt, ble noen faktisk drept… Vil det faktisk være kinaputt neste gang?

Den frykten som får meg til å se verden i paranoia, skaper også aggresjonen som vil ødelegge kilden. Men mitt hjerte vet jo at dette ikke vil hjelpe noen. 

‘Cause I didn’t mean to hurt him
Could’ve been somebody’s son

I sangen er gjerningsmannen allerede blitt drept. Hun synger i fortid. I mitt hode er det nåtid. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil drepe han. Jeg vil ikke skyte ned Anders Behring Breivik. Det er mitt valg. Jeg nekter å leve i frykt.

Men hvor kommer så denne ønsketenkningen fra? Jeg er forbanna. Den eneste grunnen til at jeg lever er fordi jeg bestemte meg for å svømme. Hadde jeg begynt å svømme bare fem minutter senere ville jeg ikke vært i live i dag. Jeg hadde vært død. DØD – smak på den!

For det er den jeg smaker på hver eneste dag. Håvard er borte. Hanne er borte. Anders er borte. Bendik. Mona. Isabel. De er faktisk borte. De er døde. De ble drept. De er borte…

Så, ja – jeg hører på «Man down» hele tiden. Det er kanskje en ønsketenkning. Og jeg dagdrømmer hele tiden at det er meg – jeg skyter ned Anders Behring Breivik. Men jeg vet også at det aldri vil skje. Jeg er ikke han. Jeg er ikke kynisk nok. Svak nok. egoistisk nok. Jeg er ingen «lone wolf». Jeg er ikke han

Tell the judge please give me minimal,
Run out of town,
None of them can see me now, see me now.
Rum pa pa pum… Rum pa pa pum… Rum pa pa pum…

Love K. 

Et år i sentralstyret

For et år siden ble et nytt sentralstyre valgt i AUF. En ny leder, nestleder, generalsekretær, AU-medlem og 10 sentralstyremedlemmer ble valgt 17. oktober 2010. Jeg er så utrolig glad og takknemlig hver eneste dag for at jeg får lov til å være en av disse 14 sentralstyremedlemmene i Norges største politiske ungdomsorganisasjon.  

Du kan lese mer om alle i sentralstyret og vårt arbeid her

Ressursgrupper i Sentralstyret

Bortsett fra leder og generalsekretær sitter resten av sentralstyret i forskjellige ressursgrupper. På landsmøtet 2010 vedtok vi at følgende områder skal det satses på:

1. Arbeid og utdanning

2. Inkludering og likestilling

3. Internasjonalt

4. Miljø

Jeg sitter i ressursgruppa for miljø. Med meg har jeg Jan Christian Vestre fra Oslo og Brage Sollund fra Troms. Det er to utrolig ressurssterke gutter som jeg har vært så heldig få jobbet med. Vi har også en fantastisk politisk rådgiver som heter Helen Ingrid Andreassen. 

I løpet av dette året har vi i ressursgruppa fokusert på og ikke minst jobbet med opp mot miljølederne i fylkeslagene om blant annet: Oljepolitikk, Fornybar energi, næringspolitikk og «hvordan utforme miljøpolitikk lokalt». Miljølederne våre er de viktigste for oss, og husk at hvis DU er miljøleder i ditt fylkeslag, kan du ta kontakt med oss når du vil.

kamzy@auf.no / jcv@auf.no / brage@auf.no / helen@auf.no 

Lokallaga i AUF – grasrota

Lokallaga er grasrota i AUF. Hvis du er en lokallagsleder, skal du vite at du har tatt på deg en av AUFs viktigste oppgaver, og det beundrer jeg deg uendelig for. 

Som sentralstyremedlem er man en ressursperson for alle AUFere. Man blir blant annet invitert over hele Norge til å holde innledning for lokallag og fylkeslag. Vi får unike muligheter til å ta tog til sørlandet eller fly til Nordland for å verve med de lokale AUFerne der. Ingenting er herligere enn å møte nettopp disse grasrotmenneskene. 

Derfor setter jeg så utrolig stor pris på alle invitasjonene jeg har mottatt for å besøke det langstrakte land. Her vil jeg veldig gjerne fortelle litt om de forskjellige erfaringene jeg har fått på disse turene.

 

Den første innledningen jeg noen gang holdt som sentralstyremedlem var for Elverum AUF i November 2010. Etter den over to timer lange togturen og en time lange bilturen – var jeg bare utrolig glad for å være endelig framme hos de entusiastiske hedmarkingene som ventet på meg. Dette var første gangen jeg snakket om Miljø – EVER. Derfor var jeg ekstra nervøs, men presentasjonen gikk bra og det kom gode tilbakemeldinger fra publikum. 

Med denne inspirasjonen reiste jeg til Telemark. Til Skien. Der skulle jeg både verve og holde «team-building» for fylkesstyret. Hva kan gjøre et sentralstyremedlem mer glad enn fylkesstyremedlemmer som bruker alt av energi på å bygge hverandre opp? Tim Viskjer, Maria Honerød, Ingrid Stensrud og Dler Khurshidi er noen av Telemarkingene som virkelig imponerte meg.

Mens jeg var i Telemark fikk jeg en hyggelig telefon fra Helle Gannestad i Sunndal som ønsket besøk. Par uker senere satt jeg på flyet til Molde. Sunndal AUF ønsket gjerne skolering på hvordan AUF kan bli mer inkluderende i praksis og hvilke tiltak de kunne stille opp med. 

Under mitt opphold i Sunndal begynte jeg og Helle å snakke om en eventuell jentesamling vi kunne arrangere i Sunndal. Tro det eller ei, tre måneder senere var samlingen en realitet. Jeg ønsker å gi masse ros til Helle som satte dette i gang, til Gerd Liv-Valla som støtte oss hele veien – ja, hun tok hele veien til Sunndal for vår skyld. På togturen til Oppdal (på vei til konferansen) ble jeg inspirert til å skrive de ti bud. Dette var bare kladd som jeg la fram for alle jentene avslutningsvis under min innledning. Med tilbakemeldingene jeg fikk på konferansen ble det endelige resultatet slik

I Januar 2011 ble jeg invitert til den første hjembyen min i Norge, nemlig Hammerfest. Der snakket jeg om organisasjonsutvikling for både AUF- og partilaget i byen. Til og med ordføreren var tilstede. Hanne Follien, Tarjei Jensen Bech og Chris Jørgensen har tatt Hammerfest AUF til nye høyder og det fortjener de all honnør for. Lykke til videre, dere.

I April 2011 besøkte jeg Stavanger og Bergen AUF. I Stavanger arrangerte AUF i Rogaland Ferskiskurs – jeg så virkelig fram til å fortelle hvordan de nye medlemmene kunne engasjere seg. For man skal aldri undervurdere hvor mye ferske medlemmer kan bidra – den friske pusten trengs! Jeg husker veldig godt i pausen før jeg skulle bli kjørt tilbake til flyplassen – at guttene spilte fotball inne i gangen og jentene stod i gangen innenfor og snakket. Jeg og Frida Ripland Moberg organiserte jentene til å løpe inn samtidig, ta ballen fra guttene og «eie» den såkalte fotballbanen. Hvem sa at jenter ikke kunne spille, liksom? En veldig morsom opplevelse som bare forstås av de som var tilstede. 

I Bergen arrangerte Bergen AUF lokallagslederskolering. På denne skoleringen kom fylkesstyret i AUF i Hordaland og styremedlemmer i en rekke lokallag i fylket. De fikk skolering på hvordan man gjøre AUF i Hordaland mer inkluderende, hvordan man skaper de beste valgkampmedarbeiderne, men også de fikk en runde «team-building». Personlig husker jeg veldig godt hvor mye Tore Eikeland satte pris på dette opplegget. Jeg vil rette en stor takk til Eigil Knutsen og Natalie Hellesø Milde som organiserte dette, med så mange flotte deltakere. Jeg følte også jeg fikk mye ut av denne interaksjonen. 

Jeg får desverre ikke fortalt om alle reisene jeg har vært på som sentralstyremedlem, men dere skal vite at hver eneste reise har påvirket meg, inspirert meg og ikke minst: økt mitt engasjement. Lokallaga er grasrota i AUF. Medlemmer, styremedlemmer og ledere i AUFs lokallag over hele landet er avgjørende for vår videre utvikling. For AUFs utvikling. 

Praksis – AUFs medlemsblad

AUFs medlemsblad heter Praksis, og siden Desember 2010 har jeg vært redaktør for den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe med tidenes flotteste redaksjon, og kanskje du kjenner noen av dem?

Eirik Schrøder (Sør-Trøndelag)
Natalie Hellesø Milde (Hordaland)
Fredrik Sletbakk (Nordland)
Helle Gannestad (Møre- og Romsdal)
Johannes Dalen Giske (Akershus)
Bård Flaarønning, Sekretær

Vi har gitt ut to praksisutgaver. Den ene kom ut i Januar og var en form for «velkomst-issue». X-factor Mo var på forsiden og over hele landet kunne vi skryte av medlemsvekst, landsmøteforberedelser i Arbeiderpartiet og diverse politiske debatter der AUF stilte med klar front. 

Den andre utgaven kom i Mai. Der hadde vi et tema: likestilling. En kvinnelig toppkandidat i Oslo, jentesamling i Sunndal, de ti bud, Gerd-Liv Valla, Gro Harlem Brundtland, Pappa-permisjon og landsmøte i Arbeiderpartiet var hovedsakene. Hva vil du lese i neste Praksis-utgave? Let us know. 

Veien videre?

Det er så mye vi skal være stolte av.  En stor og sterk organisasjon. Mange dyktige tillitsvalgte. Entusiastiske medlemmer. En visjon. Alle skal med. Vår AUF. Mitt Arbeiderparti.

Jeg gleder meg til å ta fatt i mange nye utfordringer i tida som kommer. Tiden etter 22/7 har påvirket oss alle på varierende måter. Det finnes ikke en eneste dag jeg ikke tenker på Håvard, Isabel, Mona, Anders, Tore, Guro, Hanne eller noen av de andre AUFerne som påvirket min hverdag – også fram til 22/7. Betydelig.

For meg finnes det bare en måte å hedre dem på. Fortsette kampen. Engasjementet. Gnisten. Holde håpet oppe. Skape en bedre verden for alle. Størst mulig lykke for flest mulig mennesker er målet. Alltid.

Husk at du som AUFer kan alltid ta kontakt med oss i sentralstyret. Vi er her for dere.

Gjesteblogger: Malin Irgens Hylland

Når alt blir stille 

Den siste tiden har vært vanskelig av mange grunner og jeg vill ikke gå mer inn på detaljer, hva som har skjedd og hvorfor det er vanskelig. Livet forandrer seg og man blir tvunget til å ta vanskelige valg, sette seg i vanskelig posisjoner og man tenker. 

For meg er tankene et problem. Jeg tenker for mye. Jeg er ofte redd og usikker. Jeg føler at jeg har mistet bakkekontakten. Jeg føler at jeg ikke veit hvem jeg er lengre. Jeg blir ofte frustrert og sint, jeg er mye lei meg og jeg kan begynne å gråte av ingenting. Før så kunne jeg sette ord på ting, før kunne jeg forklare hva som hadde skjedd, jeg kunne gjøre meg forstått og det klarer jeg ikke lengre, derav frustrasjonen. Jeg har nå klart å beskrive sånn circa hvordan jeg har det: ”Det føles ut som jeg svømmer under vann og jeg finner ikke overflaten.”

Alt ser så mørkt ut og alle ber meg om å være positiv, sove, spise, gå på skolen.. Vell jeg klarer ingen av tingene. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes. Det er så mye jeg skulle sagt og så mye jeg har igjen å si. Okei, det er ganske åpenbart nå en av tingene jeg sliter med og jeg føler meg dum som skriver dette på en blogg, men det er også samtidig litt deilig å sette ord på ting. Jeg bryr meg ikke om hvem som leser det for de som gjør det kjenner meg ikke og vet ikke hele historien. Jeg føler meg også litt dum som sitter å depper over dette, men igjen jeg takket ja til å skrive et gjesteinnlegg på bloggen til Kamzy og dette er det eneste jeg klarer å skrive om. 

Typen har gjort det slutt + mye annet som jeg ikke vill gå lengre inn på. Jeg respekterer han og avgjørelsen hans 100% , men samtidig er det vondt og vanskelig. Jeg prøver å være positiv og gå videre som han har bedt meg om, men jeg føler meg helt lost. Og det er vell ikke unormalt… Jeg har lest meg til at jeg må være egoistisk, tenke på meg selv og sette mitt eget beste foran alle andres, men samtidig så er ikke jeg en egoistisk person. Jeg har alltid vært den som hjelper andre og stiller opp for andre. Engasjerer meg i veldig mye og tar på meg store oppgaver. Det er kanskje bra at jeg holder hodet mitt okkupert, men samtidig når det blir stille så tenker jeg på alt som har skjedd. Prøver å sette sammen puslespillet som er livet, prøve å finne en mening med hvorfor ting blir som det blir. Det er vell ikke meningen at jeg skal fine det ut. 

Jeg er ikke religiøs av meg, men jeg tror på skjebnen. Jeg tror at alt skjer for en grunn, selv om det er urettferdig. Livet skal ikke være lett og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Når alt er som svartest så finnes det alltid en utvei, det er bare hvordan man skal finne veien å gå som er vanskelig. Akkurat nå i skrivende stund er jeg tappa for følelser, energi og alt egentlig. Jeg føler meg tom, men det er godt å skrive.. det hjelper på en eller annen rar måte. Jeg er sliten av alt og vurderer å reise bort, men hva hjelper det? Problemene er der når jeg kommer tilbake så det er bedre å bare snu det andre kinnet til, være sterk og holde ut. 

Det er vanskelig, det vet jeg og det vet dere. Men alt blir bedre uansett om det ser mørkt ut. Alt ordner seg. Snakk med noen, skriv det ned. Ikke gi opp håpet, det er det som holder meg oppe. Håpet om at alt skal bli som før, eller bedre en hva det var. Og det verste du gjør er å legge deg ned under dyna. Uansett hvor vanskelig det er så må man face det og gjøre det beste ut av det. Jeg sitter her med et knust hjerte, men jeg nekter å gi opp. Jeg vill ikke, jeg har så mye mer jeg skal gjøre her i livet og det har du også!

Malin Irgens Hylland