Lille julaften, Utøya-båndet og Lysmessen

Det var egentlig ikke meningen å bære Utøya-båndet så lenge. Det bare ble sånn, for jeg hadde ikke hjerte til å fjerne det. Husker at både Håvard og jeg køddet mye om fargen og formen. Det var litt mange minner rundt det, og gjorde det vanskelig for meg å klippe av båndet. Men det var jo en plan et eller annet sted i bakhodet…

Men så var jeg og drakk kakao med Stig Harlem i går på Hotel Bristol. Og det han minnet meg på - som jeg egentlig også visste godt selv – båndet blir jo mer og mer skittent. Til slutt «råtner» det jo helt. Og da er det kanskje for sent å klippe det av og ramme det inn?

Jeg stod opp i dag og ropte på lillebroren min Kavi, som kom løpende inn fordi han trodde noe var galt. Jeg bare «kan du hente en saks og komme tilbake, please?» Han hentet saksen og var på vei til å legge den på senga mi da jeg strakk ut høyre hånd. Kavi så overrasket på meg. «Bare klipp, kavi» sa jeg. And he did. Jeg tok et bildet til bloggen og rammet det inn. Sånn nå er det gjort.

I går ble jeg vekket av ei dame fra Kulturnytt. Hun ville at jeg skulle kommentere og fortelle om mine egne meninger om minnesmerkene som skal settes opp i Oslo og i Hole kommune til minne om 22/7. Hun hadde det travelt, og sa hun kunne være på døra i løpet av en time hvis det var greit for meg. Etter å ha tekstet med par av AUFerne på sentralt takket jeg ja og fikk NRK-journalisten på besøk.

Rett etterpå kom IT-mannen fra rådhuset med den nye bystyre-PCen og printeren min. Har brukt mammas og pappas PCer den siste tiden da min mini-eee-laptop lå på Utøya og ligger hos Kripos per dags dato og min første bystyre-PC ble hentet en gang i oktober. Jeg visste ikke når den nye Dell ville komme, og jo mindre jeg hadde tenkt å skaffe meg en Mac, så jeg ingen grunn for å kjøpe en annen PC. OG Mac, takler jeg ikke. Da var det vel bare å vente på den nye Dell’en…

Og den er digg. Med touch-screen og greier. Har ENDELIG fått lastet ned itunes og diverse applikasjoner. Endelig. Jeg har lastet ned facbook (selvfølgelig), twitter, trafikanten, google, 1881, engelsk ordbok, spotify og NRK radio. Jeg trenger vel ikke noe mer? Hvis ja, let me know.

Jeg møtte Per Anders på cafe en time før lysmessen i går. Også møtte jeg Abdullah. Mennesker jeg blir så lykkelig av å tilbringe tid med. Love’em. Savner Shalini merker jeg. Min storesøster. Er så takknemlig for at dere finnes i mitt liv.

Lysmessen var bra. Det var trangt på benken vår, men det var koselig da. Jeg, Stig Harlem Harris, Milla Mathisen, Anders Palerud, Tonje Kristensen, Per Anders Langerød, Abdullah Alsabeehg og Andreas Ihlang Berg. Trangt og koselig.

Det var et flott program. Jeg må si, at «til ungdommen» ble sunget på et forbildelig måte. Som mange av dere kanskje vet, er jeg lite fan av at den sangen synges «sørgelig». Misforstå meg rett – men det skal være lov å gråte under den sangen – men kamptonen må være på plass. Og det var det denne gangen i domkirka, det varmet mitt hjerte. Lars Klevestrand er helt konge. Han sang i begravelsen til Håvard, og hans stemme vil alltid minne meg om godeste Vederhus. Og folkens, til jul ønsker jeg meg sangstemmen til Åse Kleveland – DAMN! Dama har stemme ass. But ya’ll knew that.

Dagen i går avsluttet jeg med Louiza og Roja – italiensk pizza på Luna Park. Digg.

Nå skal jeg straks ut og kjøpe julegavene som mangler.

Ønsker dere alle en riktig god og fredelig jul.

En gang i fjerne tider
trellet i andres jord
Fedre som møtte sulten
uten et ord
Nådeløs lå en venter
over vårt nakne land
Da så de våren komme
kvinne og mann

Love K.

De siste ukene

 

Som de fleste av dere vet sitter jeg nå i Helse-og Sosialkomiteen i Oslo bystyre (satt i Kultur-og utdanningskomiteen forrige periode) og det er kjempespennende. Føler egentlig jeg er mer gira på å ta fatt i arbeidet nå enn det jeg var for fire år siden. Det er nok på grunn av veldig mange forskjellige årsaker, men jeg tror egentlig det er mest på grunn av en så dyktig fraksjonsleder og komiteleder fra Arbeiderpartiet, Tone Tellevik Dahl.

I tillegg er det veldig mange unge folkevalgte. Vi er jo søren meg 5 AUFere fra Arbeiderpartiet på fast plass: meg, Prableen, Abdullah, Nasir og Zaineb. We rock! Også er en av mine beste venner, Per Anders Langerød, 2.vara til bystyret – noe som i praksis betyr at han møter HVER gang (han kunne ikke møte på onsdag da, men det er fordi han er på Gran Canaria). Han var sykt flink!

Her debuterer Per Anders på bystyrets talerstol.

Sist helg var jeg og besøkte AUF i Finnmark i Alta. Det var kjempegøy! Jeg ble kjent med så utrolig mange nye AUFere. Møtte forresten en gutt som gjorde et tappert forsøk på å lære meg sjakk… Han heter Jonathan Kongsbak Jæger og har en veldig flott sangstemme, by the way. 

Hanne er fylkesstyremedlem i AUF i Finnmark og Kristina er den superflinke fylkessekretæren. Her forbereder de litt snacks til ferskissamlingen!

Forrige helg hadde VG et superkleint oppslag om min gode venn, Emil Aas Stoltenberg. Oppslaget gikk ut på at Emil klatrer oppover karrierestigen i det stille og eventuelt også følger onkelens fotspor. I tillegg hadde VG en liten «faktaboks» nederst på dette helsidige oppslaget:

Når de først bestemmer seg for å skrive navnet mitt, hva med å skrive det riktig? 

Uansett, drit i hvem som er pappaen, mammaen og onkelen til Emil – for han er sykt flink uavhengig av sine familiebakgrunn. Han leder Blindern AUF, leder AUF i Oslos valgkomite og sitter i AUFs programkomite på vegne av Oslo – og i AUF velges folk fordi de er flinke og ikke på grunn av etternavn og onkelnavn. Emil er kvalifisert til de verv han stiller til – og det er her fokuset bør ligge.

Emil har alltid stilt opp for meg. Her er vi på en kafe noen uker etter 22/7.

I regi av EastMeetsWest, ClubsEnt, IHSG, OsloKommune, Rødekors, IMDI og PrayaZ ble det i går arrangert talkshow om 22/7 og stand up med Shan the man fra Sverige. Shan the man var DRITRÅ: «Jeg hadde bryllup. Altså, «bryllup» og «bryllup», vi er fuckings kurdere for faen – det er jo en en jævla svær festival over flere dager. Man må ha armbånd og stempel og bevise at du er en av gjestene for svarte«.

Meg og Shan the man etter showet .

 Anyway, som sagt, dagene går veldig opp og ned. Savner veldig mange venner som jeg ikke forstår aldri vil komme tilbake. Etter at jeg kom hjem fra Alta forrige uke kom jeg på at da Anders var i Russland i fjor sendte han et postkort. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne det kortet, lette gjennom alle de stedene jeg samlet diverse kort jeg har fått ved forskjellige anledninger, men jeg fant det ikke. Jeg fant den i dag. Den datt ut av en bok. Tillitsmannen. 

Jeg savner deg, Anders. Utrolig mye.

 

Kjærlighet til folket. Jeg elsker deg, deg og DEG.

Love K. 

Inkludering, sa du?

Alle fylkeslagene i Arbeiderpartiet og alle partiene er forskjellige. Vi har forskjellige behov, målsettinger og varierende tiltak for å oppnå disse målsettingene. I den forbindelse er inkludering en ganske viktig og komplisert tema – men dette ordet er blitt misforstått i veldig mange sammenhenger. For ikke å nevne relevansen dette har for Oslo Arbeiderpartis vedtak om at vi ønsker at det skal være mulig å forhåndskumulere flere enn ti. Shall we?

Inkludering handler om at alle mennesker ikke har samme utgangspunkt. Erkjenne at andre mennesker ikke har de samme forutsetningene som deg. Inkludering handler om å skape en lavest mulig terskel for deltakelse for alle sammen – for alle skal med. Alle som har lyst og vilje skal ha muligheten til å bygge seg opp til å bli en arbeiderpartikandidat på hvilken som helst valgliste. Vi skal danne et dansegulv som har rom for alle. Når alle er med, er vi som et parti representative. Når vi er representative – er vi også legitime. Her scorer vi veldig høyt, og vi taler på vegne av veldig mange.

Det dessverre veldig mange tror inkludering handler om er, for eksempel, en valgliste der man har en somalier, en tamil, en vegetarianer, en funksjonshemmet, en homo, en med rødt hår og fregner, en tenåring, en kulturperson… og slik kan man fortsette i det uendelige. Det er jo ikke dette inkludering handler om. Skap rom for at alle faktisk kan delta, uavhengig om folk er 20 eller 50, etnisk norsk eller norsk-somalisk, frogner-frue eller groruddøl – I just don’t care. Sørg for at alle som vil delta, kan delta. Da har du og ditt parti fått til inkludering i praksis.

Arbeiderpartiet er et parti som sannlig har fått til inkludering i praksis. Ikke for å skryte (og i hvert fall ikke fordi jeg representerer partiet) – men hvis det er et parti som både er store og samtidig representerer et mangfoldig medlemsmasse så er det jo oss. Det gjør oss representative og legitime. Derfor fikk Oslo Arbeiderparti rundt 103000 stemmer ved valget i år. Mange ulike mennesker ble valgt inn, og jeg er en del av en utrolig flott bystyregruppe som jeg er stolt av hver eneste dag.

Jeg skjønner at debatten om 15 eller 10 forhåndskumulerte kandidater vekker sterke følelser hos mange, og denne debatten er veldig viktig – men la oss ikke late som om det ene eller det andre er noe selvfølge for et mest mulig demokratisk valgsystem. Men den ene eller den andre retningen må vi gå, og i Oslo Arbeiderparti baner vi vei:

  1. Hvis det er slik at man mener kumuleringene (personstemmene) alene skal bestemme hvem som kommer inn i bystyre på vegne av et parti kan man jo like gjerne fjerne de ”topp ti”-forhåndskumulerte og bare kjøre på med direkte valg av både byrådsleder, ordfører og alle andre representanter. De fleste vil gå i mot dette nettopp fordi man vet hvor viktig det er med kvalifikasjoner og egenskaper i de sentrale posisjonene.
  2. De aller fleste som stemmer Oslo Arbeiderparti – de stemmer uten å kumulere noen kandidater. De stemmer rent basert på politikken og på generelt grunnlag helhetlig for en rekke dyktige kandidater på en bystyreliste. Summene av stemmene er tillit til arbeiderpartiet. Disse menneskene har også tillit til at vi nominerer fram kvalifiserte kandidater.
  3. De forhåndskumulerte på Oslo Arbeiderpartis liste kommer alltid helt garantert inn i bystyre. Det er Arbeiderpartiets jobb og sørge for at det helhetlige inntrykket man får av disse kandidatene er representativitet, legitimitet og til sist men ikke minst: dyktige politikere som kan fronte arbeiderpartiets politikk som hver eneste arbeiderparti-velger i Oslo har stemt for.
  4. Debatten om hvorvidt det såkalte ”innvandrerkuppet” har noe som helst og si for en vedtektsendring som hovedsakelig handler om å styrke og gi mer makt til partidemokratiet – sier hvor snevert syn veldig mange har.

Jeg ble ringt opp av veldig mange medier i etterkant av valget i høst og ble bedt om å kommentere hva jeg mener om at ”innvandrerne” er i flertall i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe. Det folk kanskje burde vite er at 5 av disse 11 er AUFere. 5 av 11 ble nominert av AUF i Oslo og har bakgrunn fra AUF. Vi ble ikke nominert av et etnisk lokallag – tvert i mot var det engasjementet i AUF som fikk oss fram ved nominasjonsprosessen høsten 2010. Det å sette oss alle i et bås og kalle det for ”innvandrerkupp”, og framstille alle vedtektsendringer som en direkte konsekvens av det såkalte ”innvandrerkuppet” er ren stigmatisering og kan ikke kalles for noe annet.

Utfordringer skal møtes med tiltak, ikke stigmatisering. Oslo Arbeiderparti ønsker å gi mer makt til partidemokratiet, derfor stemmer vi for å gi partiene muligheten til å øke antallet forhåndskumulerte fra 10 til 15 kandidater. Mer makt til partiorganisasjonen betyr mer makt til alle AUFere, alle eldre, alle de med flerkulturell bakgrunn, mer makt til deg uavhengig av om du er funksjonshemmet eller ikke, heterofil eller homofil, svart eller hvit. Når nesten en sjettedel av Oslos befolkning stemmer på Arbeiderpartiet er det bevis på tilliten de har til oss. I Oslo Arbeiderparti ønsker vi å gjøre oss denne tillit verdig. Folk flest stemmer for både politikken og politikerne. Det gjør vi også.

Khamshajiny Gunaratnam
Oslo Bystyrerepresentant, Arbeiderpartiet
Sentralstyremedlem, AUF

Alle er likeverdige AUFere

Et standardspørsmål jeg stiller alle AUFere jeg møter på ferskiskveldene jeg innleder på er: «Hvorfor meldte du deg inn i AUF? Hva fikk deg inn i akkurat denne politiske ungdomsorganisasjonen?»

Det finnes et hav av forskjellige svar – og dere skal vite at alle svar er riktige. Vi har de som kommer rett fra politikerfamilier, noen engasjerer seg i AUF på grunn av en politisk sak og noen ble bare tvunget med på et møte av en kompis eller en venninne. 

Vi har de som meldte seg inn i AUF som 14-åringer fordi de er enige i ideologien, noen fikk et lite spark i ræva etter 22/07/11 og andre synes bare det er «in» å være medlem i AUF og det kuleste i verden er å «check in» på AUF-kontoret på Facebook. Som sagt, mangfold. We love it.

And so should you. Men jeg synes det er rart at hver gang jeg stiller spørsmålet: «Hvorfor meldte du deg inn i AUF?» er det alltid noe som vegrer med å svare fordi de, for eksempel, meldte seg inn på grunn av «bare» det sosiale, fordi det var venn av en venn som tvang de med på et møte eller fordi de meldte seg inn først etter 22.juli. Jeg spør meg selv: Hvem har et problem med akkurat dette? Eller, hvem har et problem med disse personene?

Ingen. For vi er alle likeverdige politisk engasjerte mennesker. Vi er alle likeverdige AUFere. Mangfold i vår organisasjon skapes ikke bare ved at vi representerer mennesker fra ulike land, ulike kulturer, forskjellige seksuelle legninger, og så videre… Men også gjennom de forskjellige utgangspunktene vi har, for til syvende og sist er det en viktig fellesnevner som gjelder, og det er politikken. Politikken knytter oss sammen. Og alle i AUF bidrar jo politisk

All politikk basert på vår ideologi hører hjemme i AUF. Og helt ærlig: Det kan hende det var bestevenninna di som tvang deg inn i AUF eller det var du selv som følte et «kall» etter 22/7, men det alle vet «for sure» er at ingen forblir i en politisk organisasjon dersom man er uenige i ideologien og politikken. Og kjære kamerat, du er jo fortsatt med oss. 

Det er mange som melder seg inn i AUF fordi de sympatiserer med politikken vår, ikke fordi de synes synd på oss. Det er mange som er veldig sosiale i AUF, men de er også minst like ambisiøse i forhold til det politiske og det organisatoriske. Det ER mange i AUF, og ingen av oss er like – men vi er alle likeverdige AUFere. Vi er alle likeverdige politisk engasjerte mennesker. Vi alle bidrar politisk – på en eller annen måte. And I’m lovin’ it.