Inspirasjonspris og alt annet

Når man får vite at tidligere justisminister, Knut Storberget, leser bloggen din. Da er det kanskje på tide å blogge litt igjen.

Så det var prisutdeling i dag. Utrolig rørende. Jeg er utrolig ydmyk.

Er så glad for at så mange AUFere fant veien dit. Matti, Jo, Einar, Per Anders, Stig, Milos, Abdullah, Marita, Andrine, Thea, Jonas, Hanna, Amal, Mohammed, Johanne Tokvam, Johanne Stenlien, Ylva, Anette, Louiza, Josefine, Tore, Jørgen, Monica, Kamilla, Maren, Ibrahim og alle andre…

I morgen tidlig skal jeg til NRK Østlandssendingen Radio. Sykt trøtt nå, men lover å blogge litt oftere framover. Nedenfor ser dere takketalen min. Og på onsdag skal jeg på festpremieren til Kompani Orheim. Skal ha med to ledsagere: Kjetil Vevle som sitter i sentralstyret med meg og en til… God natta

_____________________________________________________________

Kjære alle sammen,

Det finnes ikke den ting som ikke kan inspirere. Det finnes ikke et menneske som ikke kan inspirere.

Alt rundt deg både former, skaper og utvikler deg som menneske. Alt inspirerer.

Men likevel kan vi, som mennesker, til en viss grad velge hva som skal inspirere oss. Og hvem VI vil inspirere.

De som inspirerer MEG mest er de som ikke kan være her sammen med oss i dag. Og Isabel vil alltid være en stor inspirasjon.

Isabel var definisjonen på lykke fordi andre mennesker ble lykkelige av henne. Hun var alltid glad, og beviste oss gjennom sine handlinger det faktum:

«De blideste vinner alltid».

Hun hadde den progressive tankegangen. At livet alltid gikk videre. Hun fokuserte på framtida. Når de aller fleste velger å gi opp, er hun den som rettet blikket framover, og fokuserte på de positive sidene. Hun var opptatt av å komme videre.

Isabel respekterte alle. Respekt kan både dyrkes og undergraves. Men hellig er det mennesket som respekterer alle til tross for motstridende standpunkter, holdninger og meninger. Hun så hele mennesket – uten fordommer, derfor forstod hun også mennesket.

Med Isabels blide åsyn, progressive tankegang og respekt for alle inspirerte hun meg. Og slik vil jeg hedre Isabel. I dag, i morgen og i alle år framover.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig rørt og ydmyk, og stolt. Rørt fordi jeg får denne prisen. Ydmyk, fordi jeg får æren av å bringe inspirasjonen videre. Og utrolig stolt for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med Isabel.

«For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp»

Tusen takk for meg.

Fengslingsmøte

Hei dere,

lenge siden sist jeg har fått blogga, og i dag fikk jeg masse pes for det – da var det bare å sette i gang. 

I dag var jeg – som en del av dere sikkert har sett – på fengslingsmøtet. Ikke misforstå: jeg har det kjempebra, har taklet post-Utøya helt OK, og «sliter» ikke med noe stort. Men, har til tider vanskeligheter med å faktisk si til meg selv at dette faktisk har skjedd. Det hele er uvirkelig. Derfor ble jeg anbefalt å delta på dette fengslingsmøtet – i selve salen. So, I did.

Masse mennesker, stort pressekorps og ja, jeg var kvalm. Men så vidt, det gikk fort over. Først kommer alle advokatene, deretter dommeren og til slutt Anders Behring Brevik. Han tok en nazi-hilsen på vei inn, litt upraktisk med håndjerna, dude. Så det så egentlig bare veldig retarded ut. Så ville han lese opp en tale. Han sa «vær så snill». Så han holdt talen sin. Som folk lo av. En eller annen gang i løpet av fengslingsmøtet fikk jeg nesten 10 sekunders lang øyekontakt med han. Var ikke til å unngå, I guess, jeg satt helt foran. Han så på meg hver gang han snakket om multikulturalisme og de som truet «det norske». Det gikk aldri inn på meg, jeg var bare usikker på om riktig reaksjon er likegyldighet – eller latter. 

For det er jo helt sinnsykt det han sier og jeg kan jo ikke ta han på alvor når det ikke stemmer. Det er så mye faktafeil og jeg vet selv at jeg ikke prøver å true noe her i landet. Er han utilregnelig får han psykiatrisk behandling, er han tilregnelig – blir han satt i fengsel. Men vi må ta han på alvor. En ting er å le av talen hans inne på rettsmøtet – og det kan godt være at han ikke er tilregnelig – men hva med alle «normale» mennesker som faktisk har disse holdningene. Disse holdningene må blir tatt på alvor – og må bli tatt på alvor av hver eneste en av oss.

Deres fordommer, skal VI møtes med kunnskap – ikke stigmatisering.

F.eks: Dersom noen sier: «Alle innvandrere er kriminelle», så skal ikke vi svare de med «jævla rasister» – da skal vi svare med tall fra SSB og liknende. Vi skal svare med kunnskap, og ikke stigmatisering. 

Jeg lot meg intervjue av noen medier i dag. VG pleier av og til å skrive navnet mitt feil, hehe.

Men sånn er det. Shitt happens. Dere kan se intervjuet her.

Jeg er så glad i alle mine venner. For at dere er her og for at dere finnes. 

Vet livet er hardt, men man blir dyttet ut i vannet og da kan man enten drukne eller svømme. Jeg velger å leve.

God natt

Love K. 

Gjesteblogger: Maren Ekrheim

Ego?

Livet handler om å leve, men gjøre gode valg. Passe på vennene sine og familien sin, men også være litt egoistisk og sette seg selv foran andre. Dette sliter jeg med iblandt, sette meg selv først.

Jeg har alltid vært en omsorgsfull person, jeg liker ikke å se andre ha det vondt. Mange av de nærmeste vennenne mine sliter, med mye. Alle av forskellige grunner. Jeg er der for dem og hjelper, de snakker til meg og jeg lytter. Dette høres kanskje ut som det kommer noe godt ut av det, men det gjør det ikke alltid. Ikke for meg.

Det å se en venn gråte er noe av det verste. Det å trøste en venn som gråter er et tegn på kjærlighet, men når denne som trøster blir ødelagt av alt dette, er vanskelig. Jeg vil ikke si at jeg sliter selv, for det er å overdrive ekstremt. Men det gjør vondt for meg å gå rundt å tenke på at jeg en dag aldri får se en venn igjen. Jeg er redd for den skyldfølelsen, hva gjorde jeg galt? Kunne jeg sagt noe? Gjort noe?

Når jeg åpner meg til andre venner om dette sier de at jeg bør bry meg mindre, for jeg blir så innvolvert. De har et poeng, det er ikke bra for meg. Men det å være en venn handler om å bli innvolvert, til å mase litt, for da viser man at man bryr seg. For det gjør jeg virkelig.

Venner er noe av det beste som finnes, ekte venner er der til den siste stund. Ekte venner kan du le og gråte med.

Ekte venner har alltid vært der, de falske kommer når det passer dem selv. Når de trenger noe.

Jeg har ubetinget kjærlighet. Ekte vennskap har ingen fasit. Bare kjærlighet.

Maren Ekrheim

Gjestebloggere: Juni N. Solbrække & Milla Mathisen

Alle skal med!

En åpenbar konsekvens av medlemsveksten i AUF i Oslo er større og mer aktive lokallag. Et av disse er Vestre Aker AUF.

Vestre Aker AUF er et sterkt lokallag som møtes ofte. Faktisk var vi, tro det eller ei, det lokallaget med flest møter i 2011! Vi har aksjoner, medieutspill og politiske debatter. Ikke siden Jens Stoltenbergs tid har et lokallag fra vestkanten vært bedre representert i AUF. Vi kjemper for saker som er viktige for oss, og vårt arbeid har gitt resultater. I høst fikk vi blant annet vedtatt en uttalelse om at AUF i Oslo krever en ny sikkerhetsvurdering av ambassade-prosjektet i Husebyskogen, og nå jobber vi på for at Aktivitetsskolene i vår bydel skal inneholde det samme flotte tilbudet som i resten av byen vår. Forhåpningene om at vi skal vokse videre og få enda større innflytelse i vår bydel er store, og ikke minst, realistiske.

Det at Vestre Aker er styrt av borgerlige partier sier desto mer om nødvendigheten av å sette inn ressursene her. Oslo Arbeiderparti ser ut til å legge vestkanten litt på hylla og mobiliserer mye heller i Groruddalen. Et eksempel på dette er valgkampen i 2011; Det ble ikke gjennomført et eneste husbesøk på vestkanten gjennom hele perioden! Det er rett og slett for dårlig. Oslo AP bør ha som mål å appellere til alle deler av byen, ikke bare Groruddalen. For alle skal med! Solidaritet og ansvar for våre medmennesker er ikke visjoner som hører østkanten til, dette er visjoner som alle, uavhengig av bosted, i bunn og grunn er enige i.

Det at mange assosierer vestkanten med store villaer og fete biler er sant. Men det er også sant at Vestre Aker er den bydelen i Oslo med flest interne forskjeller mellom fattig og rik. Dette må ikke glemmes. Dette gjør at vi opplever på nært hold de enorme fordelene ved offentlige tjenester. En fellesskole der barn med ulik bakgrunn møtes og lærer av hverandre er essensielt for å unngå at disse forskjellene får utvikle seg ytterligere.

I Vestre Aker vokser stadig nye generasjoner opp og blir stemmeberettigede i et område der det å stemme borgerlig er like selvfølgelig som det å bli kjørt til skolen. Vi i Oslo AUF og Arbeiderparti har et ansvar for å gi de unge og lovende et alternativ. Vi må vise at vår politikk også gagner dem! For Ja, de fleste i vest stemmer blått, men dersom Oslo AP ser mulighetene her, slik vi i Vestre Aker AUF gjør, tror vi at vi vil se en mye rødere vestkantbydel i fremtiden.

Mangfold er nødvendig i en organisasjon dersom den skal være representativ for folket. Dersom flere deltar i ordskiftet blir også flere stemmer hørt. Derfor er det viktig at vi, som Kamzy sier, ikke tenker at vi skal fylle de forskjellige styrene med én same, én neger, én pakistaner og én etnisk norsk, hvis alle disse er fra Groruddalen. Vi må representere hele Oslo. Hvis vi klarer å representere hele byen vil dette sende signaler til velgerne om at Arbeiderpartiet ser alle- uansett bakgrunn og bosted. Dette blir viktigere og viktigere frem mot valget i 2015.

Juni Nyheim Solbrække

Milla Sandborg Mathisen