mar, 2012

Dette innlegget ble først publisert hos tenketanken Progressiv.

Ingen er frie før alle er frie. Jeg er stolt av alle historiene om kvinner som banket på stengte dører hos arbeidsgivere, universiteter og parlamenter som nå er gjort mer velkomne inn i de ulike fellesskapene, nå også flere innvandrere og deres etterkommere. I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette et blikk på innvandrerkvinnene. Min mor og deres generasjon.

For vi kan debattere så mye vi vil. Sexkjøp og sexsalg. Likelønnspott og kvinner i lederstillinger. Feminisme og «moderne» feminisme. Kvotering og diskriminering. You name it. Men hva er egentlig de reelle problemstillingene våre kvinner blant førstegenerasjonsinnvandrerne møter i dag? Reelle problemer som må defineres før reelle løsninger på kvinners frigjøring kan diskuteres.

«Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Jeg stod opp i dag og gikk ned i stua for å spise frokost med mine foreldre. Mamma smiler: «Gratulerer med dagen». Jeg svarer det samme og var bare fristet til å spørre: «Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Verden utvikler seg i en retning der alle problemstillingene våre blir mer og mer kompliserte og sammensatte. Likevel er det typisk for oss feministiske ungdomspolitikere på sentrum-venstresiden å gå direkte på konkrete tiltak, mens fokuset på grunnlaget og historien blir mindre og mindre. Det kan være et sunnhetstegn som viser at vi er løsningsorienterte, men over tid er manglende grundighet ikke bærekraftig.

Språk og politikk. I 2011 ville KrF-politikeren Kjell Ingolf Ropstad tredoble kontantstøtten og mente at innvandrernes kultur og holdninger er viktigere årsaker til lav arbeidsdeltakelse blant kvinner – ikke kontantstøtten. Selv om vi kan vise til nøyaktige vurderinger og empiriske tilfeller, foreslår fortsatt menn på stortinget ordninger som vil bidra til å holde kvinner unna arbeidslivet. Dette fører også til at barn holdes unna en viktig barnehage som setter barn i bedre stand til å lykkes i skolen, jenter som gutter, norske som innvandrerbarn. Barnehagen skal være en tilrettelegger for læring av det norske språket, de sosiale kodene og bygging av et slags nettverk – og det er den også i dag. Man kan nesten si det så bastant at har man innvandrerbakgrunn er norskkunnskapene ved skolestart avhengig av om man gikk i barnehagen eller ikke. Punktum.

Oss og dem. Integreringen har gått riktig vei så langt, men de neste 100 årene er det vi som legger premissene. Vi må slutte å stille spørsmål som: hva gjør innvandrerkvinnene feil? Vi kan ikke forvente at innvandrere er en så homogen gruppe at vi kan foreta sammenlikner mellom «norske» kvinner og innvandrerkvinner. Oss og dem.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) satte søkelyset på nettopp denne problemstillingen i 2009 gjennom rapporten «Hjemmeværende innvandrerkvinner». Mange innvandrerkvinner er inntektsmessig i gruppen «ukjent status». Dette betyr at de hverken er registrert som i arbeid, utdanning eller som mottaker av noe slags sosialhjelp.

I innledningen gjør de den viktigste avgrensningen jeg prøver å løfte fram, nemlig hvilke land de forskjellige kvinnene kommer fra, og hvem som er representert i rapporten. I hverdagen og i det politisk korrekte klimaet snakker vi mye om at «det ikke spiller en rolle hvilke land man kommer fra, vi er alle nordmenn». Sant og harmonisk nok. Personlig kan jeg nøye meg med de samme tilbudene og rettighetene som enhver etnisk norsk student eller ungdomspolitiker. Dette skyldes kanskje at jeg har bodd i Norge siden jeg var tre år gammel. Men snakker vi om førstegenerasjons innvandrerkvinner holder det ikke å snakke om kontantstøtte og barnehage.

Selv i en periode med svært høy sysselsetting er det mange innvandrerkvinner som har stått utenfor arbeidsliv og utdanning. Blant kvinnene fra Asia og Afrika er andelen som har «ukjent status» over 20 prosent, mens dette kun er tilfellet for 5 prosent av kvinner som ikke er innvandrere. Når statusen er ukjent, kan heller ikke myndighetene vite hva slags tiltak det er behov for. Hvordan går man inn, hvordan forstår man dem?

Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil våre tiltak enten drøyes eller feiles. IMDi kunne registrere to typer grupper: Kvinner som velger å være hjemmeværende og kvinner som ikke tør å gå ut på arbeidsmarkedet, selv om de vil. Årsakene er mange, og blir bare vanskeligere å avdekke siden disse kvinnene kommer fra forskjellige land. Hvorfor tas dette nesten aldri i betraktning? Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil de tiltak våre enten drøyes eller feiles. Det vil bli dyrt, omfattende og det vil ta tid. Men er det ikke i norsk sentrum-venstresides trofaste holdning, at det å la vær, er enda dyrere?

Hva virker? Allikevel vet vi en del om økt arbeidsdeltakelse for kvinner. Det finnes mange gode tiltak i dag som både må utvides og styrkes. Et introduksjonsprogram som følger kvinnene tett opp. Språket er det viktigste. Obligatoriske språkkurs, norskopplæring, slik at vi faktisk kan kommunisere sammen. Norskopplæring i asylmottakene er også et bra tiltak som kan bidra til en mer effektiv integreringsprosess for de menneskene som får opphold.

Godt samarbeid mellom skole og hjem, og på den måten inkludere innvandrerforeldre inn i et fellesskap, nettverk. Det er kvinnene som vil tjene mest på dette. Røde Kors arrangerer egne møter for mødre med barn og unge som ofte benytter seg av tilbudene hos dem, på den måten skaper det tillit, som igjen bidrar til å utvikle det nettverket som veldig mange så sårt trenger når jobbsøkinga begynner. I tillegg må vi bekjempe den diskrimineringen som finner sted, fordi man har et utenlandsk navn. Det kan være gjennom moderat kvotering, anonyme jobbsøknader eller diverse holdningsskapende kampanjer.

Vi trenger et nasjonalt karrieresenter for innvandrere som kan samle alle kompetansene på disse områdene og på den måten ha mulighet til å bidra med en mer tilpasset rådgivningstjeneste, karriereveiledning, kulturforståelse og til sist men ikke minst skape større forståelse for de fellesskapsløsningene som den norske staten er bygget på. For du skal «gjøre din plikt, og yte etter evne».

Det bør ikke lenger være mulig å være registrert under «ukjent status», da vi tydelig ser at kvinner som hverken mottar sosialhjelp, er under utdanning eller i arbeid vanskelig kan ha frihet, selvstendighet eller økonomi. Og i et samfunn der alle skal kunne lykkes, er disse viktige faktorer for å skape lykke.

Min mor kunne aldri gitt opp sin yrkesaktivitet, for det ville vært det samme som å gi opp sin selvstendighet. Denne selvstendigheten er avgjørende for å frigjøre alle våre kvinner. For ingen er frie før alle er frie.