Monarki, Utøya og Kjærlighet

På mandag hadde jeg kaffe-møte hjemme hos Thorvald Stoltenberg. Som mange av dere allerede vet, har jeg to mentorer: Thorvald og Rune Gerhardsen. Jeg er velsignet med så smarte, kreative og erfarne folk som jeg kan dele mine tanker og ideer med. Og med Thorvald kan jeg alltid snakke med om alle politiske saker, selv om de aller fleste tror han bare jobber med rus-politikken. 

På tirsdag var vi en delegasjon fra AUF som skulle møte Prince Charles, Hertuginne Camilla, Kong Harald og Dronning Sonja på fredssenteret nede på Aker Brygge. Merk: Jeg er ikke for monarkiet fordi jeg stiller opp i en slik delegasjon, men man respekterer monarkiet så lenge det eksisterer, og det var nettopp det jeg gjorde.

Her blir Prince Charles stående og snakke "litt" lenge med meg, så Kong Harald må vente liksom.... Bilde: NRK

Bilde: NRK

Først hadde man en formell hilserunde. Deretter ble AUF-delegasjonen på 10 personer delt på to bord, etter Eskils velkomstale. Jeg var på bord med Bård, Eskil, Lars Hjetland og Kristoffer Nygård. Først stod Kongen og Prince Charles på vårt bord og snakket, deretter byttet de plass med Dronningen og Hertuginne Camilla. De var interessert i å høre hvordan vi har greid oss etter 22/7, hva vi driver med om dagen – og må sies: Prince Charles var imponert over at jeg ble valgt inn i Oslo Bystyre i så ung alder. Kult å imponere den framtidige kongen av Storbritannia da…

Anyway, det skal sies at det var veldig hektisk før vi skulle på fredssenteret. Jeg var og besøkte nyvalgt partisekretær i Oslo Ap på det som skal bli hennes «tidligere arbeidssted» på miljøverndepartementet. Etter besøket ruslet jeg bortover til AUF-kontoret og ble litt usikker på om jeg var «nok pyntet» til møtet med de kongelige. Svart bukse og mørkeblått skjorte. Holder ikke det da? Jo, kanskje, men så innså jeg da jeg var framme på kontoret at denne buksa hadde jeg spjæla. Ikke rett på rumpa, men litt under venstre del. Herregud, tenkte jeg. Men kommer folk til å legge merke til det? Etter et lite forberedelsesmøte der Eskil gikk gjennom hvordan vi hilser, hva man kan snakke om og hva vi ikke skulle snakke om tok jeg en vurdering med Mari Aaby West. Hun hadde bare et svar: Vi drar på Gina Tricot. 

Som noen av dere kanskje vet er det et kamera-crew som følger Eskil om dagen. Tror det er tv2 som lager en dokumentar, er ikke sikker. De var tilstede på landsstyremøtet i AUF forrige helg, og de har vært en del på kontoret. De filmet, for eksempel, det forberedelsesmøtet vårt. 

Jeg og Mari gikk ut og ventet på heisen, vi måtte kjøpe meg en ny svart bukse. Så stikker han ene kamera-fyren hodet ut av døra og bare: «Hey dere, kan vi bli med på Gina Tricot?» Skal jeg løpe rundt og prøve bukser mens et kamera-crew følger etter oss? Okay, sikkert jeg som overreagerer, bare la dem komme.

Men de skal jo ikke bare filme på Gina Tricot, de filmer jo hele gangen fra AUF-kontoret, bukse-letinga inn på Gina T og de blir også med inn på prøverommet. De fikk lov av de ansatte, så null stress. Men dette trodde jeg aldri at jeg sku’ få oppleve. At de ble stående utenfor avlukket mitt og filmet mens de spurte hver gang: «Hvordan sitter buksa?» Morsomt, men fikk litt panikk der og da. Men det viktigste er: vi fant en fin bukse. 

I dag begynner «åpen uke» på utøya. Alle kan besøke øya. Informasjon finner dere her. Jeg skal selge vaffler i morgen og på torsdag skal jeg stå på landssida og selge billetter. På onsdag ønsker jeg å være tilstede som vanlig besøkende med resten av Oslo-delegasjonen. Gleder meg sånn. Jeg vet ikke hvordan andre føler om å være tilbake på øya, men i mitt hode er det ingen vonde minner. Når jeg tenker på cafebygget, tenker jeg på vaffler og god mat – og de lange matkøene. Haha. Sænitærbygget, alle de gangene jeg sov der. Skolestua, alle foredragene jeg har holdt der. Og de lange nettene i stua. Kjærlighetsstien. Argh, jeg hater mygg. Pumpehuset, minner meg om alle de gangene vi badet der. Utøya er først og fremst sol, latter og vaffler for meg – og det skal faen meg mye til for å forandre det.

Livet er for kort. Forgive, forget and move on. Hat avler hat, og kjærlighet avler kjærlighet.  Personlig ønsker jeg å avle kjærlighet. Skulle ønske alle gjorde det.

Love K. 

Smil og vær glad, de blideste vinner alltid.

Politikk og holdninger

Dette innlegget ble først publisert hos tenketanken Progressiv.

Ingen er frie før alle er frie. Jeg er stolt av alle historiene om kvinner som banket på stengte dører hos arbeidsgivere, universiteter og parlamenter som nå er gjort mer velkomne inn i de ulike fellesskapene, nå også flere innvandrere og deres etterkommere. I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette et blikk på innvandrerkvinnene. Min mor og deres generasjon.

For vi kan debattere så mye vi vil. Sexkjøp og sexsalg. Likelønnspott og kvinner i lederstillinger. Feminisme og «moderne» feminisme. Kvotering og diskriminering. You name it. Men hva er egentlig de reelle problemstillingene våre kvinner blant førstegenerasjonsinnvandrerne møter i dag? Reelle problemer som må defineres før reelle løsninger på kvinners frigjøring kan diskuteres.

«Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Jeg stod opp i dag og gikk ned i stua for å spise frokost med mine foreldre. Mamma smiler: «Gratulerer med dagen». Jeg svarer det samme og var bare fristet til å spørre: «Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Verden utvikler seg i en retning der alle problemstillingene våre blir mer og mer kompliserte og sammensatte. Likevel er det typisk for oss feministiske ungdomspolitikere på sentrum-venstresiden å gå direkte på konkrete tiltak, mens fokuset på grunnlaget og historien blir mindre og mindre. Det kan være et sunnhetstegn som viser at vi er løsningsorienterte, men over tid er manglende grundighet ikke bærekraftig.

Språk og politikk. I 2011 ville KrF-politikeren Kjell Ingolf Ropstad tredoble kontantstøtten og mente at innvandrernes kultur og holdninger er viktigere årsaker til lav arbeidsdeltakelse blant kvinner – ikke kontantstøtten. Selv om vi kan vise til nøyaktige vurderinger og empiriske tilfeller, foreslår fortsatt menn på stortinget ordninger som vil bidra til å holde kvinner unna arbeidslivet. Dette fører også til at barn holdes unna en viktig barnehage som setter barn i bedre stand til å lykkes i skolen, jenter som gutter, norske som innvandrerbarn. Barnehagen skal være en tilrettelegger for læring av det norske språket, de sosiale kodene og bygging av et slags nettverk – og det er den også i dag. Man kan nesten si det så bastant at har man innvandrerbakgrunn er norskkunnskapene ved skolestart avhengig av om man gikk i barnehagen eller ikke. Punktum.

Oss og dem. Integreringen har gått riktig vei så langt, men de neste 100 årene er det vi som legger premissene. Vi må slutte å stille spørsmål som: hva gjør innvandrerkvinnene feil? Vi kan ikke forvente at innvandrere er en så homogen gruppe at vi kan foreta sammenlikner mellom «norske» kvinner og innvandrerkvinner. Oss og dem.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) satte søkelyset på nettopp denne problemstillingen i 2009 gjennom rapporten «Hjemmeværende innvandrerkvinner». Mange innvandrerkvinner er inntektsmessig i gruppen «ukjent status». Dette betyr at de hverken er registrert som i arbeid, utdanning eller som mottaker av noe slags sosialhjelp.

I innledningen gjør de den viktigste avgrensningen jeg prøver å løfte fram, nemlig hvilke land de forskjellige kvinnene kommer fra, og hvem som er representert i rapporten. I hverdagen og i det politisk korrekte klimaet snakker vi mye om at «det ikke spiller en rolle hvilke land man kommer fra, vi er alle nordmenn». Sant og harmonisk nok. Personlig kan jeg nøye meg med de samme tilbudene og rettighetene som enhver etnisk norsk student eller ungdomspolitiker. Dette skyldes kanskje at jeg har bodd i Norge siden jeg var tre år gammel. Men snakker vi om førstegenerasjons innvandrerkvinner holder det ikke å snakke om kontantstøtte og barnehage.

Selv i en periode med svært høy sysselsetting er det mange innvandrerkvinner som har stått utenfor arbeidsliv og utdanning. Blant kvinnene fra Asia og Afrika er andelen som har «ukjent status» over 20 prosent, mens dette kun er tilfellet for 5 prosent av kvinner som ikke er innvandrere. Når statusen er ukjent, kan heller ikke myndighetene vite hva slags tiltak det er behov for. Hvordan går man inn, hvordan forstår man dem?

Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil våre tiltak enten drøyes eller feiles. IMDi kunne registrere to typer grupper: Kvinner som velger å være hjemmeværende og kvinner som ikke tør å gå ut på arbeidsmarkedet, selv om de vil. Årsakene er mange, og blir bare vanskeligere å avdekke siden disse kvinnene kommer fra forskjellige land. Hvorfor tas dette nesten aldri i betraktning? Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil de tiltak våre enten drøyes eller feiles. Det vil bli dyrt, omfattende og det vil ta tid. Men er det ikke i norsk sentrum-venstresides trofaste holdning, at det å la vær, er enda dyrere?

Hva virker? Allikevel vet vi en del om økt arbeidsdeltakelse for kvinner. Det finnes mange gode tiltak i dag som både må utvides og styrkes. Et introduksjonsprogram som følger kvinnene tett opp. Språket er det viktigste. Obligatoriske språkkurs, norskopplæring, slik at vi faktisk kan kommunisere sammen. Norskopplæring i asylmottakene er også et bra tiltak som kan bidra til en mer effektiv integreringsprosess for de menneskene som får opphold.

Godt samarbeid mellom skole og hjem, og på den måten inkludere innvandrerforeldre inn i et fellesskap, nettverk. Det er kvinnene som vil tjene mest på dette. Røde Kors arrangerer egne møter for mødre med barn og unge som ofte benytter seg av tilbudene hos dem, på den måten skaper det tillit, som igjen bidrar til å utvikle det nettverket som veldig mange så sårt trenger når jobbsøkinga begynner. I tillegg må vi bekjempe den diskrimineringen som finner sted, fordi man har et utenlandsk navn. Det kan være gjennom moderat kvotering, anonyme jobbsøknader eller diverse holdningsskapende kampanjer.

Vi trenger et nasjonalt karrieresenter for innvandrere som kan samle alle kompetansene på disse områdene og på den måten ha mulighet til å bidra med en mer tilpasset rådgivningstjeneste, karriereveiledning, kulturforståelse og til sist men ikke minst skape større forståelse for de fellesskapsløsningene som den norske staten er bygget på. For du skal «gjøre din plikt, og yte etter evne».

Det bør ikke lenger være mulig å være registrert under «ukjent status», da vi tydelig ser at kvinner som hverken mottar sosialhjelp, er under utdanning eller i arbeid vanskelig kan ha frihet, selvstendighet eller økonomi. Og i et samfunn der alle skal kunne lykkes, er disse viktige faktorer for å skape lykke.

Min mor kunne aldri gitt opp sin yrkesaktivitet, for det ville vært det samme som å gi opp sin selvstendighet. Denne selvstendigheten er avgjørende for å frigjøre alle våre kvinner. For ingen er frie før alle er frie.