Hvem styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen.

Hva skaper verdier, og hva skaper lagfølelse, og hva skaper ett Oslo? Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på sportssupportere. Deres glødende engasjement og kjærlighet for laget, er noe jeg gjerne skulle hatt på flaske. Dette er noe Oslo har, men gjerne kan ha mer av. SupporterOslo. For hele Oslo.

Og da må vi politikere legge til rette for noe av det viktigste: bolig. Å legge til rette for alle varianter av boliger, utleie, billige, dyre, store, små, for familier, for enslige, for eldre.

I dag er det ikke slik i byen vår.

TheKamzyShow

I dag er ofte billige boliger Ghettoblokker. Ghettoblokker er like ille som villa-ghettoer. Begge deler gjør at vi ikke møter mennesker som er annerledes enn oss. Det er en oppgave for politikere å bruke aktiv byplanlegging for å hindre ghettoer, og derav bidra til ett mer likestilt Oslo. For hvorfor skal det være slik at for eksempel kommunale boliger er ensbetydende med grå, trist bygningsmasse som viderefører den negative spiralen i beboernes liv? Hvorfor utlyser ikke byrådet bygningskonkurranse for kommunale boliger, noe byen vår så sårt trenger flere av?

Vi må skape fellesskapsarenaer over hele byen som bidrar til å bygge ned fordommer og frykten for det ukjente. Det er en byplanleggingsoppgave.

Men hva styrer byplanleggingen i Oslo? I dag styres den av markedet og det frie markedets initiativ. Det styres av ønske om inntjening. Jeg trodde alle politikere var enige om at verdier som vil utvikle demokratiet, mulighetene – og friheten til enkeltmenneskene, skulle være ledende for hvordan vi planlegger byen vår. Slik er det ikke.

Jeg ønsker meg en by der byutvikling skaper et samfunn der alle ser hverandre og der vi kan møtes på tvers av ulike sosiale lag – og nabolag. Der prislappen ikke avgjør din verdi. Og trygghet.

Trygghet kommer ikke av seg selv – trygghet må skapes. Usikkerhet er de små fordommene og feilinformasjon vi møter i hverdagen. Ofte gjennom media og rykter, for vi har jo ikke mange nok arenaer for å møte de menneskene som ikke likner på oss selv. God byutvikling kan faktisk bidra til å gjøre det ukjente kjent og øke tryggheten. Det kan forebygge fremmedfiendtlighet, rasisme og polarisering.

God byplanlegging er å bringe ukjente folk sammen på stedene vi møter hverandre. I gata, mellom boligene, eller på vei til og fra daglige gjøremål.

På kommentatorplass i Osloby viser Cecilie Asker hvordan områdeløftet på Tøyen nå handler om hva de nye bygningene skal fylles med. Vår jobb som politikere er å iverksette de tiltakene som vil få det mangfoldet vi alle ønsker. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre dette i et mye raskere tempo enn dagens byråd. Og vi ønsker å ta styringen over boligpolitikken, ikke vente til en privat entreprenør tar initiativ og sender inn forslag til ny regulering. Jeg er ikke imot det private, tvert imot. Men jeg er for at byens politiske ledelse skal ta mer styring over hvor og hva som bygges.

Markedet alene vil ikke gi oss det tverrpolitiske Tøyenløftet vi alle ønsker. Enigheten stopper også ved intensjonen. For hele Oslo må løftes – og bygges.

Vår jobb som politikere er å erkjenne tiden vi lever i og komme med tiltak som svarer på de store problemstillingene. Vår jobb som innbyggere er å stille politikerne til ansvar.

To områder peker seg spesielt ut: Det er for få boliger og boligbyggingen er for ensartet. Det første bidrar til høye boutgifter, og utelukker mange fra byen vår. Det andre bidrar til ghettoer, hvor villaområder forblir villa-ghettoer, og blokk-bebyggelse forblir ghettoblokker.

Vi kan lese i historiebøkene: da Arbeiderpartiet overtok makta i Oslo den første gangen – for nesten hundre år siden, bygde vi det store felleskapet i Oslo. Vi forandret Oslo fra en by med slum og enorme klasseforskjeller til en by med fellesskap. Vi skapte gode byrom for fattige, ut i fra et ønske om at alle har krav på god livskvalitet. Og mens vi gjorde det, gikk kriminaliteten ned og skatteinntektene opp. Folk fikk hus og jobb, rettigheter og plikter. Folk ble en del av fellesskapet. Nå må vi gjøre det igjen.

«Vi vil alle det beste for Oslo», pleier en del av dagens byregjering å si fra bystyrets talerstol. I Arbeiderpartiet sier vi at vi skal være «stolte, men ikke fornøyde». Men byrådet i Oslo høres likevel alltid fornøyde ut. De forstår ikke at de svakeste i samfunnet ikke får ropt høyest. Deres nød synes eksempelvis gjennom lav valgdeltakelse, høy arbeidsledighet og lavere deltakelse i aktivitetsskolen (AKS).

For meg handler høstens valg om å skape en kommune der de som scanner strekkoder på Rimi og de med leilighet i Barcode lever i den samme virkeligheten. Vi må gjøre Oslo til en grønnere og mer inkluderende by med plass til alle. Det betyr ikke at jeg ikke er stolt av byen min. Det betyr at jeg er stolt nok til å erkjenne de utfordringene vi har.

For hvem er det som egentlig styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen.

Khamshajiny Gunaratnam
Nestleder, Oslo Arbeiderparti

#Nabokjerring

I går, rundt leggetid, drev jeg og nynnet på «Baby boy» av Beyonce, satte mentalt opp pros and cons på Tooji og lurte litt på hvilke verdier vi styrer denne byen etter.

10.juni hadde vi beretningsdebatt i Oslo bystyre. Det betyr at vi diskuterer rapportene om hvordan Oslo kommune har fungert året før (2014) og om vi har nådd de målsettingene som ble satt. Høyresiden (Høyre, FrP, Venstre og KrF) sier hele tiden at vi (Arbeiderpartiet) ikke er stolte nok av byen vår, at vi krisemaksimerer og at vi svartmaler Oslo.

«Vi vil alle det beste for Oslo», pleier en del av de å si fra bystyrets talerstol. Men selv om Odd Einar Dørum (Venstre) gjentar at vi er «stolte, men ikke fornøyde», høres det likevel ut som man er fornøyd. De svakeste i samfunnet får ikke ropt høyest. Deres nød synes gjennom lav valgdeltakelse, høy arbeidsledighet og lavere deltakelse i aktivitetsskolen (AKS) for eksempel.

Det som bekymrer meg mest i hele denne årsberetningsdebatten er den supertrange økonomien hos bydelene. I sin tid, da Oslo og Aker ble slått sammen, ble også de lokale strukturene, eller kall de for «kommunens lange armer», lagt ned. Dette førte til avstand mellom politikere og resten av befolkningen. Avstand førte også til at engasjementet dabbet av. Det e’kke bra: For hvem som helst, også i byutviklingsperspektiv, kan undertegne på at «nabokjerringa» og omsorgen vi viser i vårt nærmiljø er überviktig for vårt samfunn.

I dag heter disse «lokale strukturene» bydeler. Samma det vel? Men bydelene er viktige. De imøtekommer ulikhetene i byen med ulike tiltak. Hver bydel vet hva som må gjøres i egen bydel, befolkningen kommer politikerne nærmere og det finnes en rekke ting som kan besluttes på et mer lokalt nivå. Lokaldemokrati, det er faktisk kjempeviktig.

Så, hvilke verdier styrer vi Oslo etter? Det viktigste elementet er demokrati. Demokrati er deltakelse, «alle skal med» og selv om flertallet får bestemme – la mindretallet bli hørt, i det minste. Men det er ikke demokratisk at bydelene blir sulteforet for ressurser. Det er ikke en hovedstad verdig at penger og demokrati ikke sees i sammenheng. Et budsjett handler også om å gi mennesker det verktøyet, tiltaket – og ja kanskje fritiden (ved at barna er i barnehagen, for eksempel) til å delta i demokratiet.

Vi har et byråd i dag som ikke klarer å se alle menneskene i det demokratiet som velger oss politikere. Mange av oss ressurssterke mennesker kan kimse av det faktumet, men hvilke verdier styrer vi byen etter da?

Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam

Nestleder, Oslo Arbeiderparti

TheKamzyShow

#FirstOfMay

I år var jeg så heldig, at jeg fikk holde 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti. Det er første gang jeg besøker indre Oslo på arbeiderne internasjonale solidaritetsdag – stor ære for meg. Nedenfor kan du lese appellen jeg holdt på den morgenen. God lesning!

Kamzy

Folkens,

Det er snart fire år siden 22. juli 2011. Siden den sommeren har vi opplevd en endeløs debatt om debatten. Isteden for å snakke om saken, det nye Norge, rasisme, terror og radikalisering, har vi diskutert hvem som skal få si – hva – til hvem. Den debatten er i bunn og grunn uinteressant.

De relevante spørsmålene er: Hva mente vi da vi sa aldri mer «22/7?» Hva ligger i «mer åpenhet»? og hva betyr egentlig «mer demokrati»?

Vi har en statsminister som har engasjert seg personlig i kampen mot radikalisering. For å være helt ærlig tror jeg ikke det hjelper så mye. Hverken Erna Solberg eller kommunale tiltaksplaner kommer til å løse problemet vi har når norske ungdommer velger å dra fra trygge Norge for å drepe og dø i krig i et land de kanskje aldri har vært i.

Ikke det at det er noe galt med Erna Solberg, eller jo det er det jo. Men ikke med kommunale tiltaksplaner. De er helt OK. Men problemet er større enn som så.

Hva er det som mangler i Norge som gjør at de drar? Det er vanskelig å forstå, men en ting de har felles, er mangelen på tilhørighet. De føler seg ikke hjemme i Norge. De er ikke en del av felleskapet – demokratiet. Og det er vår hovedutfordring: De faller utenfor.

Jeg sa at Erna Solberg ikke hjelper mot radikalisering. Det er fordi hennes regjerings politikk bygger ned det norske felleskapet. Og kompisene hennes: Stian Røsland og Fabian Stang – selger Oslo – istedenfor å bygge Oslo. Byen vår.

Privatisering og økte forskjeller skaper ikke felleskap, heller ikke kutt i formueskatten eller rasering av arbeidsmiljøloven.

Og du kan spørre meg: hva søren har eiendomsskatten å gjøre med «mer demokrati»? Jo, Oslo har den laveste barnehagedekningen av alle storbyene i Norge. I 2013 sto 2300 i kø i Oslo. Vikarer settes inn altfor ofte, med altfor høy mangel på fagkompetanse. Arbeiderpartiet vil øremerke eiendomsskatten til de første årene i våre barns liv, nettopp fordi de er de viktigste årene.

Premissene for språk, koding og læring legges her. Deltakelse starter allerede der. Fellesskapet starter her.

En god skolehelsetjeneste gir elevene en lavere terskel for å oppsøke tjenesten, og helsetjenesten vil være bedre i stand til å identifisere de som trenger ekstra oppfølging.

Når mangfoldig boligutbygging finner sted, vil mennesker på tvers av ulik sosial bakgrunn få muligheten til å møtes. Da utfordres ideer i nærmiljøet i stedet for å bli i ekkokamre.

Når idrettsanlegg står og forfaller, tar vi fra våre barn og unge de viktigste sosialiseringsarenaene.

I Grorud, der jeg kommer fra, har Arbeiderpartiet 50 % oppslutning. Men det er fortsatt bare 50 % som bruker stemmeretten sin. Å få folk til å bruke stemmeretten er et felles ansvar og mål. Det handler om å ta menneskers hverdag på alvor, og gjøre dem i stand til å bestemme over den. Informasjon på et inkluderende språk, avbyråkratisering og lavere terskel for samfunnsdeltakelse: disse tiltakene forebygger radikalisering.

Små økonomiske forskjeller henger sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

Da Arbeiderpartiet overtok makta i Oslo aller første gangen – for nesten hundre år siden, bygde vi det felleskapet i Oslo. Vi forandra Oslo fra en by med slum og enorme klasseforskjeller til en by med fellesskap. Og mens vi gjorde det, gikk kriminaliteten ned og skatteinntektene opp. Folk fikk hus og jobb, rettigheter og plikter. Man ble en del av fellesskapet. Og vet dere hva? Nå må vi gjøre det igjen.

Det handler ikke om bli rikest, ikke om å få mest vin i eldreomsorgen, heller ikke om å ha den største nissen i hagen. Det handler om å skape en kommune hvor de som scanner strekkoder på Rimi og de med 7-sifret årslønn lever i den samme virkeligheten. Da må vi ta Oslo by tilbake. DET er det viktigste tiltaket mot radikalisering.

Kjære venner,

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt. Kunnskap forandrer alt.

Godt valg!

Her holder jeg 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti i Grønland menighetshus.
Her holder jeg 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti i Grønland menighetshus.

Vi snakker om omsorgssvikt.

Årsberetningene for ulike etater og foretak under Oslo kommune får vi alltid til komiteene i bystyret i mars en gang. Disse beretningene forteller oss mye om hvordan kommunens instanser har levert i 2013 sammenliknet med målsettingene  bystyrets flertall har satt både i budsjettet og i andre politiske saker.

Oslo er preget av at Høyre, Kristlig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet har styrt altfor lenge i ulike konstellasjoner. Fra 2007 til 2011 satt Høyre og FrP i et mindretallsbyråd sammen, med støtte fra Venstre og KrF. Nå er det Venstre, KrF og Høyre som sitter i et mindretallsbyråd med støtte fra FrP. Byråd eller ei, når man velger en side, har man også valgt hvilken retning samfunnet skal gå i.

Jeg har mange saker som står hjertet mitt nær. Fattigdom, rus, like utdanningsmuligheter og likestilling er noen av saksområdene. Og barn. Alt som gjelder barna. Derfor er jeg utrolig bekymret over det som skjer med tannhelsetjenesten i Oslo.

Alle oss har et forhold til tannhelsetjenesten. Mange av oss er oppvokst med å bli innkalt minst en gang i året. Tannhelsetjensten skal forebygge, behandle og overvåke vår, og da særlig barnas tannhelse. Derfor er det bekymringsverdig at tjenesten ikke er à jour med innkallingene til regelmessig tannhelsekontroll. Etterslepet i Oslo ved årsskiftet var på ca. 14 000 barn – det er alarmerende!

Vi vet at tannhelse er ulikt fordelt i befolkningen avhengig av sosiale, etniske og kulturelle forhold. Grupper av småbarn med ikke-vestlig bakgrunn har dårligere tannhelse enn barn med etnisk norsk bakgrunn. Og det er nettopp dette det argumenteres med fra byrådets og byråkratenes side: at de årlige innkallingene kanaliseres i større grad mot barna med den dårligste tannhelsen og at 24 måneders intervaller er forsvarlig ovenfor de med god tannhelse. Helt OK det, hvis vi bare tenker på selve tannhelsen.

Men kjære dere, tannhelsetjenesten har et «litt» større ansvar enn det.

Helsepersonell skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. De har altså en informasjonsplikt ovenfor barnevernet. Men hva betyr egentlig denne informasjonsplikten i praksis – for barna – når partiene som styrer Oslo ikke skjønner at alt henger sammen med alt, og at  hyppigheten avgjør hvor tidlig man kan forebygge, avdekke og reparere.

Tannhelsetjenesten er kanskje den helsetjenesten som hyppigst er i kontakt med barn. Når hyppigheten på intervallene reduseres, må man stille spørsmåltegn ved om andre elementer, enn «bare» selve tannhelsen kan bli avdekket.

Etterslepet på 14000 er med andre ord alarmenernde av flere grunner enn frykten for Karius og  Baktus. Det er omsorgssvikt. Denne gangen handler det ikke bare om den omsorgen foreldrene skylder sine barn, men den vi som folkevalgte skylder våre borgere.

Khamshajiny «Kamzy»» Gunaratnam
Oslo bystyrerepresentant
Helse – og sosialkomiteen

 Kamzy

 

Fortsett å lese Vi snakker om omsorgssvikt.

Hvilken retning tar fremtidens AUF?

Det skjer mye på vår side av det politiske landskapet. Også vi i AUF må bruke tid på en grundig diskusjon om hvordan vi skal fornye og styrke oss som organisasjon, slik at vi kan opprettholde vår sterke stemme på venstresiden.

Kampen om å bli hørt

Arbeiderpartiet ønsker å fornye seg, og skal i tillegg få Jonas Gahr Støre som ny leder. Samtidig er en ny storsatsing rett rundt hjørnet, tankesmien Agenda, som garantert vil bli en viktig stemme i den norske offentligheten.

Andre viktige organisasjoner, som LO og Manifest Analyse, moderniserer seg og jobber hardt for å sette dagsorden for vår bevegelse. Som et lite tillegg har tidsskriftene Manifest Tidsskrift og Røyst nettopp startet opp, og begge ønsker å være ideologiske og dagsaktuelle aktører på venstresiden.

Vi er inne i en tid der stadig flere fornyer sin tilværelse, for bedre å kunne kjempe om hva morgendagens sosialdemokrati og venstreside skal være. Hvordan skal vi forme et sterkere, modigere og bedre AUF, som kan ta opp kampen og fortsette som en tydelig stemme?

AUF er på vei fremover. Vi har opplevd sterk vekst i medlemstallet de siste årene. Viktigst at alt er likevel alle de nye aktive medlemmene AUF har. Vi i Akershus er et kroneksempel på et fylke som stadig vokser seg bedre og mer aktivt.

Selv om vi skal fremover, er det ikke gitt hvor vi bør gå. AUF må være bevisst sin retning, slik vi har vært flere ganger tidligere. Det krever diskusjon, idémyldring og nye impulser. Og den bør starte nå!

Her er tre innspill som jeg håper blir en del av diskusjonen om hvordan vi kan organisere oss bedre.

Sosialdemokratiet og våre verdier

Når vi går inn i fremtiden med tanker om politisk fornyelse, skal vi bygge videre på fundamentet som allerede er støpt. Fundamentet vårt er frihet, likhet og solidaritet (eller brorskap, som de kalte det før i tiden).

For at vi skal kunne bruke våre verdier som politisk kompass for fremtiden, må vi forstå hva vår ideologi legger i begrepene, hvordan det skiller seg fra andre ideologier, og hva de vil si i vår moderne sammenheng. Mange av de politiske partiene tar eierskap til de samme verdiene som oss, kanskje gjelder dette spesielt «frihet». Vi må øke forståelsen for og diskusjonen rundt våre verdier og vår ideologi!

Dyrke mangfoldet som organisasjonsverdi

Verdien av mangfold er ikke bare noe vi må fremme som samfunnsverdi. Det er også en viktig organisasjonsverdi. Jeg tror AUF må jobbe aktivt for å være en organisasjon med mer mangfold av mennesker og mer mangfold av meninger.

I en slik organisasjon kommer diskusjon og ulike vinklinger naturlig. Det er sunt for utviklingen av ny politikk, evnen til å lytte og diskutere, og forståelsen rundt demokratiets oppgave i å ivareta interessene til mange ulike grupper. AUF gjenspeiler norske ungdom bedre enn de fleste andre ungdomspartier, det er bra!

Jeg tror likevel vi kunne vært enda bedre; flere som er utdannet i en yrkesfaglig retning; som har vært flyktninger; som kommer fra trange kår; som drives av en sterk idealisme; som har en mer teoretisk tilnærming til politikken. Er vi flinke nok til å inkludere studentmiljøene i organisasjonen vår?

AUF har utviklet seg til å bli mer akademisk og intellektuelt, bestående av skoleflink ungdom. Disse må vi også ta vare på. Poenget er at ingen av disse gruppene alene kunne laget AUF på sitt beste. Det er det bare mangfoldet som kan klare.

Bedre diskusjonskultur!

I tillegg til et mer mangfoldig AUF håper jeg AUF blir flinkere til å diskutere vedtatte sannheter, og skape en mer uredd og ærlig diskusjonskultur. Da blir vi mer sikre i vår sak, kan fornye politikken om det trengs, og blir flinke til å møte kritiske motstandere.

Det er ikke sikkert at diskusjon vil gjøre at vi endrer standpunkt i så mange saker, fordi politikken vår er godt begrunnet og gjennomtenkt fra før. Det er ikke ny politikk jeg savner mest, men en kultur som oppfordrer til diskusjon, som lytter til kritiske spørsmål, som ikke svar med automatikk og som er tydelige på å skille person og sak.

Det er for mange temamøter der man lærer om hva AUF mener, og for få temamøter om viktige saker AUF må diskutere. For ofte er svaret alltid det samme og kommer automatisk når nysgjerrige og kritiske utfordrer på forskjellige områder. Vi må i enda større grad tørre å ikke vite, men heller la nysgjerrigheten og spørsmålene være drivkraften mot diskusjon og videre ny kunnskap og innsikt.

Det kan AUF bli bedre på!

Ola Helmich Borchgrevink Pedersen
Nestleder, AUF i Akershus

Ola Pedersen

Mitt innlegg under AUFs landsmøte 2012

Kjære venner, neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. Kvinners viktigste kamper har endret seg gjennom århundret, men den røde tråden vil alltid være gjenkjennelig: Kvinners rett til å bestemme over seg selv.

Som Karin Stoltenberg en gang sa: Det mennesker ønsker seg må samfunnet legge til rette for. Da er det bedre at vi lovregulerer det. Politikken skal styres av menneskenes ønsker, muligheter og behov – ikke av moralisme.

Hun sa dette om en konkret sak, og den saken heter «surrogati».

Det er betydelige fordommer og misforståelser om denne metoden å få barn på. Det snakkes om etikk og dilemma. Menneskehandel og utnyttelser. Det bagatelliseres, mens det egentlig bare handler om en ting: at et par kan bli foreldre ved hjelp av andre mennesker og – moderne teknologi.

Menneskehandel, for eksempel, er et alvorlig problem som berører alle former for internasjonal migrasjon, fra arbeidsinnvandring, internasjonal adopsjon til asyl- og flyktning problematikk. Men det betyr ikke at faren for menneskehandel er det grunnleggende premisset når norske myndigheter utformer sin politikk på disse områdene. Det bør også gjelder for surrogati-ordningen.

Det finnes en del mennesker som blir ufrivillig gravide, finner ut av at det er for sent for abort, bærer frem barnet, adopterer det bort mot en pengesum. Dette er jo en anerkjent ordning. Surrogati – der man ønsker seg graviditeten, bærer barnet frem – etter avtale, og adopterer det bort etterpå – det skal være et problem – selv under ordnede forhold?

Og hva er alternativene? Det er det som allerede skjer i dag. Nordmenn drar til utlandet, drar nytte av en eller an kvinne – både under gode, men også svært dårlige forhold, kommer tilbake til Norge, og det blir stilt spørsmålstegn ved foreldreskap. Hvem går dette utover? Jo det går utover barnet. Ønskebarnet.

Og klart det finnes tiltak som kan brukes for å hindre et eventuelt press mange frykter: God psykologisk oppfølging, slik det gjøres i forbindelse med mange ulike inngrep. Krav om at surrogatmoren allerede bør ha født barn. Makstak på hvor mange ganger samme kvinne kan være surrogatmor. Og hvem bør kunne benytte seg av surrogati? Ikke hvem som helst, bare de som faktisk ikke kan bære frem sitt eget barn.

Selvfølgelig reiser dette noen viktige dilemmaer, men det gjør all fertilitetsteknologi. Jeg skjønner at dette er en vanskelig sak for mange. Jeg forstår veldig godt at det er mange sterke følelser rundt denne saken. Men vi er politikere. Det er en politisk oppgave å avveie alle hensyn, vurdere og bestemme.

Vi gjør mye innen medisinen for å holde folk i live som man kan diskutere etikken og moralen om, så hvorfor denne ekstreme moralisme rundt det å skape nytt liv når barnløsheten er et faktum?

Kamerater, det er ingen menneskerett å få barn, men det er menneskelig å ønske seg et. Dersom noen – frivillig – ønsker å bidra til dette, er det overstyrende og umyndiggjørende ovenfor enkeltmennesket.

La ikke våre lover hindre voksne som ønsker å bli foreldre å ikke få leve det de mener er et fullgodt liv for dem.

Tusen takk for meg.

Følelser, rettigheter og surrogati

Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn 
stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.

Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?

Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.

Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.

I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.

Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.

Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?

På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.

Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.

Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.

På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012. 

1. Mai appell ved Håvard Vederhus 2012

«Jeg vil gjerne fortelle deg om den byen jeg er så glad i. Alle som bor i Oslo skal ha det bra, uansett hvor man bor i byen. Min drøm er en samlet by, en by som er forskjellig fra kant til kant, men der alle har de samme mulighetene»

Ærede venner, til tross for det vi alle har vært gjennom. Til tross for smerte, sorg og savn, er det fortsatt en stor ære for meg å stå her – nå – ved denne ungen mannen som har betydd så mye for meg, for AUFs viktigste fylkeslag, for Oslo Arbeiderparti. For arbeiderbevegelsens nyere historie, rett og slett. Sitatet jeg innledet denne appellen med er det unge Vederhus sier i AUF i Oslos første valgkampvideo i fjor: for drømmen om å være samlet, det er viktigere enn noe annet. Både som by, land og en verden.

For vi kan dette i Arbeiderpartiet og AUF, ikke sant? Pioneer som Trygve Lie, Knut Frydenlund, Einar Gerhardsen men også Håvard Vederhus har lært oss nettopp dette. Vår ideologi har bevist dette gjennom hundre år og våre mål vil bekrefte dette i de neste 100 åra, og det er følgende:

Vi lever ikke i en boble – vi kan ikke leve i en boble, men vi lever på en ballong:

For ballonger er slike en lyt vara varsom med.

dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fred,

og itte kan vel noen si at: Halvparten er min!

Nå stikk je høl i ballongdelen din!

Vi skal ha beina godt plantet der vi står, med ansiktet vendt utover hele byen, hele landet og hele verden. Gjennom samarbeid, omfordeling og fellesskapsløsninger skal vi ta vare på ballongen vår. Sett fra verdensrommet er den både grønn og blå, men alle vi vet hvor knallrød og varm den er innerst. Like varm som Håvard.

Ærede venner, denne rødfargen skal også minne oss på at vi ikke lever i en boble. Noen mennesker har en tendens til å tro det. Dere har sikkert hørt om Høyre og Venstre som vil ta over i regjeringskvartalet og Mitt Romney som vil kaste Obama ut av det hvite hus.

Rema 1000 slagordet: ”det enkle er ofte det beste” kan være et fengende slagord, men i ytterst FÅ tilfeller et RIKTIG slagord. Venner, vi er en del av den største politiske bevegelsen i hele verden. Historien har lært oss mye, blant annet at enkle løsninger bringer oss ett skritt fram og to skritt tilbake.

For vi vet bedre. Vi vet at reelle utfordringer trenger ideologisk prinsippfaste, gjennomtenkte løsninger. Disse løsningene vokser selvsagt ikke på trær, men i de kloke hodene som vi møter hver eneste dag. Løsningene formuleres av grasrota, og blir til i fellesskap og – ikke i en boble.

Og la meg igjen sitere Håvard Vederhus igjen:

«Jeg vet hva min drøm er, derfor stemmer jeg.»

 

Verda er en ballong som vi sjøl må passe på

Og sjøl om vi er mange må vi dele.

Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små

Som vet at ballonger bør vara hele.

Når et liv går tapt, er det lett å gi opp. Men å gi opp var aldri Håvards stil, og til hans minne – kan det heller aldri bli vår stil. Smerte, sorg og savn – erstatter jeg med gode minner, kampvilje og håp. For kampen fortsetter – ikke bare på vegne av oss selv – men også på vegne av alle falne kamerater. Kampen fortsetter i Håvards navn også.

Kjære venner, gratulerer med dagen.

Politikk og holdninger

Dette innlegget ble først publisert hos tenketanken Progressiv.

Ingen er frie før alle er frie. Jeg er stolt av alle historiene om kvinner som banket på stengte dører hos arbeidsgivere, universiteter og parlamenter som nå er gjort mer velkomne inn i de ulike fellesskapene, nå også flere innvandrere og deres etterkommere. I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette et blikk på innvandrerkvinnene. Min mor og deres generasjon.

For vi kan debattere så mye vi vil. Sexkjøp og sexsalg. Likelønnspott og kvinner i lederstillinger. Feminisme og «moderne» feminisme. Kvotering og diskriminering. You name it. Men hva er egentlig de reelle problemstillingene våre kvinner blant førstegenerasjonsinnvandrerne møter i dag? Reelle problemer som må defineres før reelle løsninger på kvinners frigjøring kan diskuteres.

«Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Jeg stod opp i dag og gikk ned i stua for å spise frokost med mine foreldre. Mamma smiler: «Gratulerer med dagen». Jeg svarer det samme og var bare fristet til å spørre: «Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Verden utvikler seg i en retning der alle problemstillingene våre blir mer og mer kompliserte og sammensatte. Likevel er det typisk for oss feministiske ungdomspolitikere på sentrum-venstresiden å gå direkte på konkrete tiltak, mens fokuset på grunnlaget og historien blir mindre og mindre. Det kan være et sunnhetstegn som viser at vi er løsningsorienterte, men over tid er manglende grundighet ikke bærekraftig.

Språk og politikk. I 2011 ville KrF-politikeren Kjell Ingolf Ropstad tredoble kontantstøtten og mente at innvandrernes kultur og holdninger er viktigere årsaker til lav arbeidsdeltakelse blant kvinner – ikke kontantstøtten. Selv om vi kan vise til nøyaktige vurderinger og empiriske tilfeller, foreslår fortsatt menn på stortinget ordninger som vil bidra til å holde kvinner unna arbeidslivet. Dette fører også til at barn holdes unna en viktig barnehage som setter barn i bedre stand til å lykkes i skolen, jenter som gutter, norske som innvandrerbarn. Barnehagen skal være en tilrettelegger for læring av det norske språket, de sosiale kodene og bygging av et slags nettverk – og det er den også i dag. Man kan nesten si det så bastant at har man innvandrerbakgrunn er norskkunnskapene ved skolestart avhengig av om man gikk i barnehagen eller ikke. Punktum.

Oss og dem. Integreringen har gått riktig vei så langt, men de neste 100 årene er det vi som legger premissene. Vi må slutte å stille spørsmål som: hva gjør innvandrerkvinnene feil? Vi kan ikke forvente at innvandrere er en så homogen gruppe at vi kan foreta sammenlikner mellom «norske» kvinner og innvandrerkvinner. Oss og dem.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) satte søkelyset på nettopp denne problemstillingen i 2009 gjennom rapporten «Hjemmeværende innvandrerkvinner». Mange innvandrerkvinner er inntektsmessig i gruppen «ukjent status». Dette betyr at de hverken er registrert som i arbeid, utdanning eller som mottaker av noe slags sosialhjelp.

I innledningen gjør de den viktigste avgrensningen jeg prøver å løfte fram, nemlig hvilke land de forskjellige kvinnene kommer fra, og hvem som er representert i rapporten. I hverdagen og i det politisk korrekte klimaet snakker vi mye om at «det ikke spiller en rolle hvilke land man kommer fra, vi er alle nordmenn». Sant og harmonisk nok. Personlig kan jeg nøye meg med de samme tilbudene og rettighetene som enhver etnisk norsk student eller ungdomspolitiker. Dette skyldes kanskje at jeg har bodd i Norge siden jeg var tre år gammel. Men snakker vi om førstegenerasjons innvandrerkvinner holder det ikke å snakke om kontantstøtte og barnehage.

Selv i en periode med svært høy sysselsetting er det mange innvandrerkvinner som har stått utenfor arbeidsliv og utdanning. Blant kvinnene fra Asia og Afrika er andelen som har «ukjent status» over 20 prosent, mens dette kun er tilfellet for 5 prosent av kvinner som ikke er innvandrere. Når statusen er ukjent, kan heller ikke myndighetene vite hva slags tiltak det er behov for. Hvordan går man inn, hvordan forstår man dem?

Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil våre tiltak enten drøyes eller feiles. IMDi kunne registrere to typer grupper: Kvinner som velger å være hjemmeværende og kvinner som ikke tør å gå ut på arbeidsmarkedet, selv om de vil. Årsakene er mange, og blir bare vanskeligere å avdekke siden disse kvinnene kommer fra forskjellige land. Hvorfor tas dette nesten aldri i betraktning? Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil de tiltak våre enten drøyes eller feiles. Det vil bli dyrt, omfattende og det vil ta tid. Men er det ikke i norsk sentrum-venstresides trofaste holdning, at det å la vær, er enda dyrere?

Hva virker? Allikevel vet vi en del om økt arbeidsdeltakelse for kvinner. Det finnes mange gode tiltak i dag som både må utvides og styrkes. Et introduksjonsprogram som følger kvinnene tett opp. Språket er det viktigste. Obligatoriske språkkurs, norskopplæring, slik at vi faktisk kan kommunisere sammen. Norskopplæring i asylmottakene er også et bra tiltak som kan bidra til en mer effektiv integreringsprosess for de menneskene som får opphold.

Godt samarbeid mellom skole og hjem, og på den måten inkludere innvandrerforeldre inn i et fellesskap, nettverk. Det er kvinnene som vil tjene mest på dette. Røde Kors arrangerer egne møter for mødre med barn og unge som ofte benytter seg av tilbudene hos dem, på den måten skaper det tillit, som igjen bidrar til å utvikle det nettverket som veldig mange så sårt trenger når jobbsøkinga begynner. I tillegg må vi bekjempe den diskrimineringen som finner sted, fordi man har et utenlandsk navn. Det kan være gjennom moderat kvotering, anonyme jobbsøknader eller diverse holdningsskapende kampanjer.

Vi trenger et nasjonalt karrieresenter for innvandrere som kan samle alle kompetansene på disse områdene og på den måten ha mulighet til å bidra med en mer tilpasset rådgivningstjeneste, karriereveiledning, kulturforståelse og til sist men ikke minst skape større forståelse for de fellesskapsløsningene som den norske staten er bygget på. For du skal «gjøre din plikt, og yte etter evne».

Det bør ikke lenger være mulig å være registrert under «ukjent status», da vi tydelig ser at kvinner som hverken mottar sosialhjelp, er under utdanning eller i arbeid vanskelig kan ha frihet, selvstendighet eller økonomi. Og i et samfunn der alle skal kunne lykkes, er disse viktige faktorer for å skape lykke.

Min mor kunne aldri gitt opp sin yrkesaktivitet, for det ville vært det samme som å gi opp sin selvstendighet. Denne selvstendigheten er avgjørende for å frigjøre alle våre kvinner. For ingen er frie før alle er frie.

Gjesteblogger: Maren Ekrheim

Ego?

Livet handler om å leve, men gjøre gode valg. Passe på vennene sine og familien sin, men også være litt egoistisk og sette seg selv foran andre. Dette sliter jeg med iblandt, sette meg selv først.

Jeg har alltid vært en omsorgsfull person, jeg liker ikke å se andre ha det vondt. Mange av de nærmeste vennenne mine sliter, med mye. Alle av forskellige grunner. Jeg er der for dem og hjelper, de snakker til meg og jeg lytter. Dette høres kanskje ut som det kommer noe godt ut av det, men det gjør det ikke alltid. Ikke for meg.

Det å se en venn gråte er noe av det verste. Det å trøste en venn som gråter er et tegn på kjærlighet, men når denne som trøster blir ødelagt av alt dette, er vanskelig. Jeg vil ikke si at jeg sliter selv, for det er å overdrive ekstremt. Men det gjør vondt for meg å gå rundt å tenke på at jeg en dag aldri får se en venn igjen. Jeg er redd for den skyldfølelsen, hva gjorde jeg galt? Kunne jeg sagt noe? Gjort noe?

Når jeg åpner meg til andre venner om dette sier de at jeg bør bry meg mindre, for jeg blir så innvolvert. De har et poeng, det er ikke bra for meg. Men det å være en venn handler om å bli innvolvert, til å mase litt, for da viser man at man bryr seg. For det gjør jeg virkelig.

Venner er noe av det beste som finnes, ekte venner er der til den siste stund. Ekte venner kan du le og gråte med.

Ekte venner har alltid vært der, de falske kommer når det passer dem selv. Når de trenger noe.

Jeg har ubetinget kjærlighet. Ekte vennskap har ingen fasit. Bare kjærlighet.

Maren Ekrheim