Mitt innlegg under AUFs landsmøte 2012

Kjære venner, neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. Kvinners viktigste kamper har endret seg gjennom århundret, men den røde tråden vil alltid være gjenkjennelig: Kvinners rett til å bestemme over seg selv.

Som Karin Stoltenberg en gang sa: Det mennesker ønsker seg må samfunnet legge til rette for. Da er det bedre at vi lovregulerer det. Politikken skal styres av menneskenes ønsker, muligheter og behov – ikke av moralisme.

Hun sa dette om en konkret sak, og den saken heter «surrogati».

Det er betydelige fordommer og misforståelser om denne metoden å få barn på. Det snakkes om etikk og dilemma. Menneskehandel og utnyttelser. Det bagatelliseres, mens det egentlig bare handler om en ting: at et par kan bli foreldre ved hjelp av andre mennesker og – moderne teknologi.

Menneskehandel, for eksempel, er et alvorlig problem som berører alle former for internasjonal migrasjon, fra arbeidsinnvandring, internasjonal adopsjon til asyl- og flyktning problematikk. Men det betyr ikke at faren for menneskehandel er det grunnleggende premisset når norske myndigheter utformer sin politikk på disse områdene. Det bør også gjelder for surrogati-ordningen.

Det finnes en del mennesker som blir ufrivillig gravide, finner ut av at det er for sent for abort, bærer frem barnet, adopterer det bort mot en pengesum. Dette er jo en anerkjent ordning. Surrogati – der man ønsker seg graviditeten, bærer barnet frem – etter avtale, og adopterer det bort etterpå – det skal være et problem – selv under ordnede forhold?

Og hva er alternativene? Det er det som allerede skjer i dag. Nordmenn drar til utlandet, drar nytte av en eller an kvinne – både under gode, men også svært dårlige forhold, kommer tilbake til Norge, og det blir stilt spørsmålstegn ved foreldreskap. Hvem går dette utover? Jo det går utover barnet. Ønskebarnet.

Og klart det finnes tiltak som kan brukes for å hindre et eventuelt press mange frykter: God psykologisk oppfølging, slik det gjøres i forbindelse med mange ulike inngrep. Krav om at surrogatmoren allerede bør ha født barn. Makstak på hvor mange ganger samme kvinne kan være surrogatmor. Og hvem bør kunne benytte seg av surrogati? Ikke hvem som helst, bare de som faktisk ikke kan bære frem sitt eget barn.

Selvfølgelig reiser dette noen viktige dilemmaer, men det gjør all fertilitetsteknologi. Jeg skjønner at dette er en vanskelig sak for mange. Jeg forstår veldig godt at det er mange sterke følelser rundt denne saken. Men vi er politikere. Det er en politisk oppgave å avveie alle hensyn, vurdere og bestemme.

Vi gjør mye innen medisinen for å holde folk i live som man kan diskutere etikken og moralen om, så hvorfor denne ekstreme moralisme rundt det å skape nytt liv når barnløsheten er et faktum?

Kamerater, det er ingen menneskerett å få barn, men det er menneskelig å ønske seg et. Dersom noen – frivillig – ønsker å bidra til dette, er det overstyrende og umyndiggjørende ovenfor enkeltmennesket.

La ikke våre lover hindre voksne som ønsker å bli foreldre å ikke få leve det de mener er et fullgodt liv for dem.

Tusen takk for meg.

Følelser, rettigheter og surrogati

Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn 
stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.

Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?

Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.

Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.

I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.

Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.

Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?

På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.

Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.

Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.

På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012. 

1. Mai appell ved Håvard Vederhus 2012

«Jeg vil gjerne fortelle deg om den byen jeg er så glad i. Alle som bor i Oslo skal ha det bra, uansett hvor man bor i byen. Min drøm er en samlet by, en by som er forskjellig fra kant til kant, men der alle har de samme mulighetene»

Ærede venner, til tross for det vi alle har vært gjennom. Til tross for smerte, sorg og savn, er det fortsatt en stor ære for meg å stå her – nå – ved denne ungen mannen som har betydd så mye for meg, for AUFs viktigste fylkeslag, for Oslo Arbeiderparti. For arbeiderbevegelsens nyere historie, rett og slett. Sitatet jeg innledet denne appellen med er det unge Vederhus sier i AUF i Oslos første valgkampvideo i fjor: for drømmen om å være samlet, det er viktigere enn noe annet. Både som by, land og en verden.

For vi kan dette i Arbeiderpartiet og AUF, ikke sant? Pioneer som Trygve Lie, Knut Frydenlund, Einar Gerhardsen men også Håvard Vederhus har lært oss nettopp dette. Vår ideologi har bevist dette gjennom hundre år og våre mål vil bekrefte dette i de neste 100 åra, og det er følgende:

Vi lever ikke i en boble – vi kan ikke leve i en boble, men vi lever på en ballong:

For ballonger er slike en lyt vara varsom med.

dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fred,

og itte kan vel noen si at: Halvparten er min!

Nå stikk je høl i ballongdelen din!

Vi skal ha beina godt plantet der vi står, med ansiktet vendt utover hele byen, hele landet og hele verden. Gjennom samarbeid, omfordeling og fellesskapsløsninger skal vi ta vare på ballongen vår. Sett fra verdensrommet er den både grønn og blå, men alle vi vet hvor knallrød og varm den er innerst. Like varm som Håvard.

Ærede venner, denne rødfargen skal også minne oss på at vi ikke lever i en boble. Noen mennesker har en tendens til å tro det. Dere har sikkert hørt om Høyre og Venstre som vil ta over i regjeringskvartalet og Mitt Romney som vil kaste Obama ut av det hvite hus.

Rema 1000 slagordet: ”det enkle er ofte det beste” kan være et fengende slagord, men i ytterst FÅ tilfeller et RIKTIG slagord. Venner, vi er en del av den største politiske bevegelsen i hele verden. Historien har lært oss mye, blant annet at enkle løsninger bringer oss ett skritt fram og to skritt tilbake.

For vi vet bedre. Vi vet at reelle utfordringer trenger ideologisk prinsippfaste, gjennomtenkte løsninger. Disse løsningene vokser selvsagt ikke på trær, men i de kloke hodene som vi møter hver eneste dag. Løsningene formuleres av grasrota, og blir til i fellesskap og – ikke i en boble.

Og la meg igjen sitere Håvard Vederhus igjen:

«Jeg vet hva min drøm er, derfor stemmer jeg.»

 

Verda er en ballong som vi sjøl må passe på

Og sjøl om vi er mange må vi dele.

Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små

Som vet at ballonger bør vara hele.

Når et liv går tapt, er det lett å gi opp. Men å gi opp var aldri Håvards stil, og til hans minne – kan det heller aldri bli vår stil. Smerte, sorg og savn – erstatter jeg med gode minner, kampvilje og håp. For kampen fortsetter – ikke bare på vegne av oss selv – men også på vegne av alle falne kamerater. Kampen fortsetter i Håvards navn også.

Kjære venner, gratulerer med dagen.

Monarki, Utøya og Kjærlighet

På mandag hadde jeg kaffe-møte hjemme hos Thorvald Stoltenberg. Som mange av dere allerede vet, har jeg to mentorer: Thorvald og Rune Gerhardsen. Jeg er velsignet med så smarte, kreative og erfarne folk som jeg kan dele mine tanker og ideer med. Og med Thorvald kan jeg alltid snakke med om alle politiske saker, selv om de aller fleste tror han bare jobber med rus-politikken. 

På tirsdag var vi en delegasjon fra AUF som skulle møte Prince Charles, Hertuginne Camilla, Kong Harald og Dronning Sonja på fredssenteret nede på Aker Brygge. Merk: Jeg er ikke for monarkiet fordi jeg stiller opp i en slik delegasjon, men man respekterer monarkiet så lenge det eksisterer, og det var nettopp det jeg gjorde.

Her blir Prince Charles stående og snakke "litt" lenge med meg, så Kong Harald må vente liksom.... Bilde: NRK

Bilde: NRK

Først hadde man en formell hilserunde. Deretter ble AUF-delegasjonen på 10 personer delt på to bord, etter Eskils velkomstale. Jeg var på bord med Bård, Eskil, Lars Hjetland og Kristoffer Nygård. Først stod Kongen og Prince Charles på vårt bord og snakket, deretter byttet de plass med Dronningen og Hertuginne Camilla. De var interessert i å høre hvordan vi har greid oss etter 22/7, hva vi driver med om dagen – og må sies: Prince Charles var imponert over at jeg ble valgt inn i Oslo Bystyre i så ung alder. Kult å imponere den framtidige kongen av Storbritannia da…

Anyway, det skal sies at det var veldig hektisk før vi skulle på fredssenteret. Jeg var og besøkte nyvalgt partisekretær i Oslo Ap på det som skal bli hennes «tidligere arbeidssted» på miljøverndepartementet. Etter besøket ruslet jeg bortover til AUF-kontoret og ble litt usikker på om jeg var «nok pyntet» til møtet med de kongelige. Svart bukse og mørkeblått skjorte. Holder ikke det da? Jo, kanskje, men så innså jeg da jeg var framme på kontoret at denne buksa hadde jeg spjæla. Ikke rett på rumpa, men litt under venstre del. Herregud, tenkte jeg. Men kommer folk til å legge merke til det? Etter et lite forberedelsesmøte der Eskil gikk gjennom hvordan vi hilser, hva man kan snakke om og hva vi ikke skulle snakke om tok jeg en vurdering med Mari Aaby West. Hun hadde bare et svar: Vi drar på Gina Tricot. 

Som noen av dere kanskje vet er det et kamera-crew som følger Eskil om dagen. Tror det er tv2 som lager en dokumentar, er ikke sikker. De var tilstede på landsstyremøtet i AUF forrige helg, og de har vært en del på kontoret. De filmet, for eksempel, det forberedelsesmøtet vårt. 

Jeg og Mari gikk ut og ventet på heisen, vi måtte kjøpe meg en ny svart bukse. Så stikker han ene kamera-fyren hodet ut av døra og bare: «Hey dere, kan vi bli med på Gina Tricot?» Skal jeg løpe rundt og prøve bukser mens et kamera-crew følger etter oss? Okay, sikkert jeg som overreagerer, bare la dem komme.

Men de skal jo ikke bare filme på Gina Tricot, de filmer jo hele gangen fra AUF-kontoret, bukse-letinga inn på Gina T og de blir også med inn på prøverommet. De fikk lov av de ansatte, så null stress. Men dette trodde jeg aldri at jeg sku’ få oppleve. At de ble stående utenfor avlukket mitt og filmet mens de spurte hver gang: «Hvordan sitter buksa?» Morsomt, men fikk litt panikk der og da. Men det viktigste er: vi fant en fin bukse. 

I dag begynner «åpen uke» på utøya. Alle kan besøke øya. Informasjon finner dere her. Jeg skal selge vaffler i morgen og på torsdag skal jeg stå på landssida og selge billetter. På onsdag ønsker jeg å være tilstede som vanlig besøkende med resten av Oslo-delegasjonen. Gleder meg sånn. Jeg vet ikke hvordan andre føler om å være tilbake på øya, men i mitt hode er det ingen vonde minner. Når jeg tenker på cafebygget, tenker jeg på vaffler og god mat – og de lange matkøene. Haha. Sænitærbygget, alle de gangene jeg sov der. Skolestua, alle foredragene jeg har holdt der. Og de lange nettene i stua. Kjærlighetsstien. Argh, jeg hater mygg. Pumpehuset, minner meg om alle de gangene vi badet der. Utøya er først og fremst sol, latter og vaffler for meg – og det skal faen meg mye til for å forandre det.

Livet er for kort. Forgive, forget and move on. Hat avler hat, og kjærlighet avler kjærlighet.  Personlig ønsker jeg å avle kjærlighet. Skulle ønske alle gjorde det.

Love K. 

Smil og vær glad, de blideste vinner alltid.

Politikk og holdninger

Dette innlegget ble først publisert hos tenketanken Progressiv.

Ingen er frie før alle er frie. Jeg er stolt av alle historiene om kvinner som banket på stengte dører hos arbeidsgivere, universiteter og parlamenter som nå er gjort mer velkomne inn i de ulike fellesskapene, nå også flere innvandrere og deres etterkommere. I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette et blikk på innvandrerkvinnene. Min mor og deres generasjon.

For vi kan debattere så mye vi vil. Sexkjøp og sexsalg. Likelønnspott og kvinner i lederstillinger. Feminisme og «moderne» feminisme. Kvotering og diskriminering. You name it. Men hva er egentlig de reelle problemstillingene våre kvinner blant førstegenerasjonsinnvandrerne møter i dag? Reelle problemer som må defineres før reelle løsninger på kvinners frigjøring kan diskuteres.

«Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Jeg stod opp i dag og gikk ned i stua for å spise frokost med mine foreldre. Mamma smiler: «Gratulerer med dagen». Jeg svarer det samme og var bare fristet til å spørre: «Kunne du noen gang gitt opp jobben din for å la pappa forsørge deg»?  «Nei» svarer hun, før hun fortsetter, «da hadde jeg gitt opp selvstendigheten min».

Verden utvikler seg i en retning der alle problemstillingene våre blir mer og mer kompliserte og sammensatte. Likevel er det typisk for oss feministiske ungdomspolitikere på sentrum-venstresiden å gå direkte på konkrete tiltak, mens fokuset på grunnlaget og historien blir mindre og mindre. Det kan være et sunnhetstegn som viser at vi er løsningsorienterte, men over tid er manglende grundighet ikke bærekraftig.

Språk og politikk. I 2011 ville KrF-politikeren Kjell Ingolf Ropstad tredoble kontantstøtten og mente at innvandrernes kultur og holdninger er viktigere årsaker til lav arbeidsdeltakelse blant kvinner – ikke kontantstøtten. Selv om vi kan vise til nøyaktige vurderinger og empiriske tilfeller, foreslår fortsatt menn på stortinget ordninger som vil bidra til å holde kvinner unna arbeidslivet. Dette fører også til at barn holdes unna en viktig barnehage som setter barn i bedre stand til å lykkes i skolen, jenter som gutter, norske som innvandrerbarn. Barnehagen skal være en tilrettelegger for læring av det norske språket, de sosiale kodene og bygging av et slags nettverk – og det er den også i dag. Man kan nesten si det så bastant at har man innvandrerbakgrunn er norskkunnskapene ved skolestart avhengig av om man gikk i barnehagen eller ikke. Punktum.

Oss og dem. Integreringen har gått riktig vei så langt, men de neste 100 årene er det vi som legger premissene. Vi må slutte å stille spørsmål som: hva gjør innvandrerkvinnene feil? Vi kan ikke forvente at innvandrere er en så homogen gruppe at vi kan foreta sammenlikner mellom «norske» kvinner og innvandrerkvinner. Oss og dem.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) satte søkelyset på nettopp denne problemstillingen i 2009 gjennom rapporten «Hjemmeværende innvandrerkvinner». Mange innvandrerkvinner er inntektsmessig i gruppen «ukjent status». Dette betyr at de hverken er registrert som i arbeid, utdanning eller som mottaker av noe slags sosialhjelp.

I innledningen gjør de den viktigste avgrensningen jeg prøver å løfte fram, nemlig hvilke land de forskjellige kvinnene kommer fra, og hvem som er representert i rapporten. I hverdagen og i det politisk korrekte klimaet snakker vi mye om at «det ikke spiller en rolle hvilke land man kommer fra, vi er alle nordmenn». Sant og harmonisk nok. Personlig kan jeg nøye meg med de samme tilbudene og rettighetene som enhver etnisk norsk student eller ungdomspolitiker. Dette skyldes kanskje at jeg har bodd i Norge siden jeg var tre år gammel. Men snakker vi om førstegenerasjons innvandrerkvinner holder det ikke å snakke om kontantstøtte og barnehage.

Selv i en periode med svært høy sysselsetting er det mange innvandrerkvinner som har stått utenfor arbeidsliv og utdanning. Blant kvinnene fra Asia og Afrika er andelen som har «ukjent status» over 20 prosent, mens dette kun er tilfellet for 5 prosent av kvinner som ikke er innvandrere. Når statusen er ukjent, kan heller ikke myndighetene vite hva slags tiltak det er behov for. Hvordan går man inn, hvordan forstår man dem?

Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil våre tiltak enten drøyes eller feiles. IMDi kunne registrere to typer grupper: Kvinner som velger å være hjemmeværende og kvinner som ikke tør å gå ut på arbeidsmarkedet, selv om de vil. Årsakene er mange, og blir bare vanskeligere å avdekke siden disse kvinnene kommer fra forskjellige land. Hvorfor tas dette nesten aldri i betraktning? Uten forståelse for kulturen, religionen og andre tradisjoner som de forskjellige land representerer vil de tiltak våre enten drøyes eller feiles. Det vil bli dyrt, omfattende og det vil ta tid. Men er det ikke i norsk sentrum-venstresides trofaste holdning, at det å la vær, er enda dyrere?

Hva virker? Allikevel vet vi en del om økt arbeidsdeltakelse for kvinner. Det finnes mange gode tiltak i dag som både må utvides og styrkes. Et introduksjonsprogram som følger kvinnene tett opp. Språket er det viktigste. Obligatoriske språkkurs, norskopplæring, slik at vi faktisk kan kommunisere sammen. Norskopplæring i asylmottakene er også et bra tiltak som kan bidra til en mer effektiv integreringsprosess for de menneskene som får opphold.

Godt samarbeid mellom skole og hjem, og på den måten inkludere innvandrerforeldre inn i et fellesskap, nettverk. Det er kvinnene som vil tjene mest på dette. Røde Kors arrangerer egne møter for mødre med barn og unge som ofte benytter seg av tilbudene hos dem, på den måten skaper det tillit, som igjen bidrar til å utvikle det nettverket som veldig mange så sårt trenger når jobbsøkinga begynner. I tillegg må vi bekjempe den diskrimineringen som finner sted, fordi man har et utenlandsk navn. Det kan være gjennom moderat kvotering, anonyme jobbsøknader eller diverse holdningsskapende kampanjer.

Vi trenger et nasjonalt karrieresenter for innvandrere som kan samle alle kompetansene på disse områdene og på den måten ha mulighet til å bidra med en mer tilpasset rådgivningstjeneste, karriereveiledning, kulturforståelse og til sist men ikke minst skape større forståelse for de fellesskapsløsningene som den norske staten er bygget på. For du skal «gjøre din plikt, og yte etter evne».

Det bør ikke lenger være mulig å være registrert under «ukjent status», da vi tydelig ser at kvinner som hverken mottar sosialhjelp, er under utdanning eller i arbeid vanskelig kan ha frihet, selvstendighet eller økonomi. Og i et samfunn der alle skal kunne lykkes, er disse viktige faktorer for å skape lykke.

Min mor kunne aldri gitt opp sin yrkesaktivitet, for det ville vært det samme som å gi opp sin selvstendighet. Denne selvstendigheten er avgjørende for å frigjøre alle våre kvinner. For ingen er frie før alle er frie.

Inspirasjonspris og alt annet

Når man får vite at tidligere justisminister, Knut Storberget, leser bloggen din. Da er det kanskje på tide å blogge litt igjen.

Så det var prisutdeling i dag. Utrolig rørende. Jeg er utrolig ydmyk.

Er så glad for at så mange AUFere fant veien dit. Matti, Jo, Einar, Per Anders, Stig, Milos, Abdullah, Marita, Andrine, Thea, Jonas, Hanna, Amal, Mohammed, Johanne Tokvam, Johanne Stenlien, Ylva, Anette, Louiza, Josefine, Tore, Jørgen, Monica, Kamilla, Maren, Ibrahim og alle andre…

I morgen tidlig skal jeg til NRK Østlandssendingen Radio. Sykt trøtt nå, men lover å blogge litt oftere framover. Nedenfor ser dere takketalen min. Og på onsdag skal jeg på festpremieren til Kompani Orheim. Skal ha med to ledsagere: Kjetil Vevle som sitter i sentralstyret med meg og en til… God natta

_____________________________________________________________

Kjære alle sammen,

Det finnes ikke den ting som ikke kan inspirere. Det finnes ikke et menneske som ikke kan inspirere.

Alt rundt deg både former, skaper og utvikler deg som menneske. Alt inspirerer.

Men likevel kan vi, som mennesker, til en viss grad velge hva som skal inspirere oss. Og hvem VI vil inspirere.

De som inspirerer MEG mest er de som ikke kan være her sammen med oss i dag. Og Isabel vil alltid være en stor inspirasjon.

Isabel var definisjonen på lykke fordi andre mennesker ble lykkelige av henne. Hun var alltid glad, og beviste oss gjennom sine handlinger det faktum:

«De blideste vinner alltid».

Hun hadde den progressive tankegangen. At livet alltid gikk videre. Hun fokuserte på framtida. Når de aller fleste velger å gi opp, er hun den som rettet blikket framover, og fokuserte på de positive sidene. Hun var opptatt av å komme videre.

Isabel respekterte alle. Respekt kan både dyrkes og undergraves. Men hellig er det mennesket som respekterer alle til tross for motstridende standpunkter, holdninger og meninger. Hun så hele mennesket – uten fordommer, derfor forstod hun også mennesket.

Med Isabels blide åsyn, progressive tankegang og respekt for alle inspirerte hun meg. Og slik vil jeg hedre Isabel. I dag, i morgen og i alle år framover.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig rørt og ydmyk, og stolt. Rørt fordi jeg får denne prisen. Ydmyk, fordi jeg får æren av å bringe inspirasjonen videre. Og utrolig stolt for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med Isabel.

«For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp»

Tusen takk for meg.

Fengslingsmøte

Hei dere,

lenge siden sist jeg har fått blogga, og i dag fikk jeg masse pes for det – da var det bare å sette i gang. 

I dag var jeg – som en del av dere sikkert har sett – på fengslingsmøtet. Ikke misforstå: jeg har det kjempebra, har taklet post-Utøya helt OK, og «sliter» ikke med noe stort. Men, har til tider vanskeligheter med å faktisk si til meg selv at dette faktisk har skjedd. Det hele er uvirkelig. Derfor ble jeg anbefalt å delta på dette fengslingsmøtet – i selve salen. So, I did.

Masse mennesker, stort pressekorps og ja, jeg var kvalm. Men så vidt, det gikk fort over. Først kommer alle advokatene, deretter dommeren og til slutt Anders Behring Brevik. Han tok en nazi-hilsen på vei inn, litt upraktisk med håndjerna, dude. Så det så egentlig bare veldig retarded ut. Så ville han lese opp en tale. Han sa «vær så snill». Så han holdt talen sin. Som folk lo av. En eller annen gang i løpet av fengslingsmøtet fikk jeg nesten 10 sekunders lang øyekontakt med han. Var ikke til å unngå, I guess, jeg satt helt foran. Han så på meg hver gang han snakket om multikulturalisme og de som truet «det norske». Det gikk aldri inn på meg, jeg var bare usikker på om riktig reaksjon er likegyldighet – eller latter. 

For det er jo helt sinnsykt det han sier og jeg kan jo ikke ta han på alvor når det ikke stemmer. Det er så mye faktafeil og jeg vet selv at jeg ikke prøver å true noe her i landet. Er han utilregnelig får han psykiatrisk behandling, er han tilregnelig – blir han satt i fengsel. Men vi må ta han på alvor. En ting er å le av talen hans inne på rettsmøtet – og det kan godt være at han ikke er tilregnelig – men hva med alle «normale» mennesker som faktisk har disse holdningene. Disse holdningene må blir tatt på alvor – og må bli tatt på alvor av hver eneste en av oss.

Deres fordommer, skal VI møtes med kunnskap – ikke stigmatisering.

F.eks: Dersom noen sier: «Alle innvandrere er kriminelle», så skal ikke vi svare de med «jævla rasister» – da skal vi svare med tall fra SSB og liknende. Vi skal svare med kunnskap, og ikke stigmatisering. 

Jeg lot meg intervjue av noen medier i dag. VG pleier av og til å skrive navnet mitt feil, hehe.

Men sånn er det. Shitt happens. Dere kan se intervjuet her.

Jeg er så glad i alle mine venner. For at dere er her og for at dere finnes. 

Vet livet er hardt, men man blir dyttet ut i vannet og da kan man enten drukne eller svømme. Jeg velger å leve.

God natt

Love K. 

Gjesteblogger: Maren Ekrheim

Ego?

Livet handler om å leve, men gjøre gode valg. Passe på vennene sine og familien sin, men også være litt egoistisk og sette seg selv foran andre. Dette sliter jeg med iblandt, sette meg selv først.

Jeg har alltid vært en omsorgsfull person, jeg liker ikke å se andre ha det vondt. Mange av de nærmeste vennenne mine sliter, med mye. Alle av forskellige grunner. Jeg er der for dem og hjelper, de snakker til meg og jeg lytter. Dette høres kanskje ut som det kommer noe godt ut av det, men det gjør det ikke alltid. Ikke for meg.

Det å se en venn gråte er noe av det verste. Det å trøste en venn som gråter er et tegn på kjærlighet, men når denne som trøster blir ødelagt av alt dette, er vanskelig. Jeg vil ikke si at jeg sliter selv, for det er å overdrive ekstremt. Men det gjør vondt for meg å gå rundt å tenke på at jeg en dag aldri får se en venn igjen. Jeg er redd for den skyldfølelsen, hva gjorde jeg galt? Kunne jeg sagt noe? Gjort noe?

Når jeg åpner meg til andre venner om dette sier de at jeg bør bry meg mindre, for jeg blir så innvolvert. De har et poeng, det er ikke bra for meg. Men det å være en venn handler om å bli innvolvert, til å mase litt, for da viser man at man bryr seg. For det gjør jeg virkelig.

Venner er noe av det beste som finnes, ekte venner er der til den siste stund. Ekte venner kan du le og gråte med.

Ekte venner har alltid vært der, de falske kommer når det passer dem selv. Når de trenger noe.

Jeg har ubetinget kjærlighet. Ekte vennskap har ingen fasit. Bare kjærlighet.

Maren Ekrheim

Gjestebloggere: Juni N. Solbrække & Milla Mathisen

Alle skal med!

En åpenbar konsekvens av medlemsveksten i AUF i Oslo er større og mer aktive lokallag. Et av disse er Vestre Aker AUF.

Vestre Aker AUF er et sterkt lokallag som møtes ofte. Faktisk var vi, tro det eller ei, det lokallaget med flest møter i 2011! Vi har aksjoner, medieutspill og politiske debatter. Ikke siden Jens Stoltenbergs tid har et lokallag fra vestkanten vært bedre representert i AUF. Vi kjemper for saker som er viktige for oss, og vårt arbeid har gitt resultater. I høst fikk vi blant annet vedtatt en uttalelse om at AUF i Oslo krever en ny sikkerhetsvurdering av ambassade-prosjektet i Husebyskogen, og nå jobber vi på for at Aktivitetsskolene i vår bydel skal inneholde det samme flotte tilbudet som i resten av byen vår. Forhåpningene om at vi skal vokse videre og få enda større innflytelse i vår bydel er store, og ikke minst, realistiske.

Det at Vestre Aker er styrt av borgerlige partier sier desto mer om nødvendigheten av å sette inn ressursene her. Oslo Arbeiderparti ser ut til å legge vestkanten litt på hylla og mobiliserer mye heller i Groruddalen. Et eksempel på dette er valgkampen i 2011; Det ble ikke gjennomført et eneste husbesøk på vestkanten gjennom hele perioden! Det er rett og slett for dårlig. Oslo AP bør ha som mål å appellere til alle deler av byen, ikke bare Groruddalen. For alle skal med! Solidaritet og ansvar for våre medmennesker er ikke visjoner som hører østkanten til, dette er visjoner som alle, uavhengig av bosted, i bunn og grunn er enige i.

Det at mange assosierer vestkanten med store villaer og fete biler er sant. Men det er også sant at Vestre Aker er den bydelen i Oslo med flest interne forskjeller mellom fattig og rik. Dette må ikke glemmes. Dette gjør at vi opplever på nært hold de enorme fordelene ved offentlige tjenester. En fellesskole der barn med ulik bakgrunn møtes og lærer av hverandre er essensielt for å unngå at disse forskjellene får utvikle seg ytterligere.

I Vestre Aker vokser stadig nye generasjoner opp og blir stemmeberettigede i et område der det å stemme borgerlig er like selvfølgelig som det å bli kjørt til skolen. Vi i Oslo AUF og Arbeiderparti har et ansvar for å gi de unge og lovende et alternativ. Vi må vise at vår politikk også gagner dem! For Ja, de fleste i vest stemmer blått, men dersom Oslo AP ser mulighetene her, slik vi i Vestre Aker AUF gjør, tror vi at vi vil se en mye rødere vestkantbydel i fremtiden.

Mangfold er nødvendig i en organisasjon dersom den skal være representativ for folket. Dersom flere deltar i ordskiftet blir også flere stemmer hørt. Derfor er det viktig at vi, som Kamzy sier, ikke tenker at vi skal fylle de forskjellige styrene med én same, én neger, én pakistaner og én etnisk norsk, hvis alle disse er fra Groruddalen. Vi må representere hele Oslo. Hvis vi klarer å representere hele byen vil dette sende signaler til velgerne om at Arbeiderpartiet ser alle- uansett bakgrunn og bosted. Dette blir viktigere og viktigere frem mot valget i 2015.

Juni Nyheim Solbrække

Milla Sandborg Mathisen

Mitt håp: Aldri mer 22/7

Publisert i VGs papirutgave 31.12.11

Aldri mer 22/7

Hva skal man med nyttårsforsetter? Misforstå meg rett, men håp kan skapes uavhengig av et årsskifte, og år er bare tall.  And the only thing that matters is what a man can do, and what a man can’t do. Så gjør det du må, men gjør det gjerne nå. For om det kommer en dag i morgen. Det er faktisk ikke en selvfølge.

Debatten om debatten

Siden sommeren har vi opplevd en endeløs «metadebatt” – om du vil. Denne debatten om debatten har inneholdt mindre uenighet enn det man kan få inntrykk av, og er i bunn og grunn uinteressant. Jeg vil her legge noen premisser for hvordan jeg – som ungdomspolitiker i Norge – kommer til å ta debatten, her og ellers.

For det første: Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne frem til så gode tiltak som mulig. Selv de mest avskyelige holdninger vil ikke kunne bekjempes hvis vi aldri ser dem. Viktig er det også fordi det gjør det mulig for alle og enhver å få sin stemme hørt.

En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme frem til noe konkret. Slutt å leke ordpoliti, kom til poenget. 

For det andre: Vi må være bevisst skillet mellom aksept og toleranse. Ingen bestrider ytringsfriheten, men mange misforstår den: Ytringsfriheten er ikke en garanti for popularitet, men for at det skal være trygt å være upopulær. Du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Demokrati?

Kjærlighet, ytringsfrihet og demokrati er ord som er blitt gjentatt for n’te gang. Og det er fantastisk at de aller fleste vil svare terroren med mer demokrati. Men under fanen «mer demokrati» har vi sett krigen om hvor ytringsfriheten stopper og ytringsansvaret starter. For ikke å si om hvem som sjikaneres mest og sykemelder seg lengst. Dette er et blindspor.

Demokrati handler i veldig stor grad om at alle skal få ytre sine meninger. Men man skal også bli enige (flertallet bestemmer, ikke sant?), fatte vedtak og komme med konkrete tiltak for å skape løsninger. «Mer demokrati» kan bety så mangt, vi trenger å «break it down» til konkrete tiltak. Her er mine tanker.

For det første, det ble iverksatt en prøveordning sist valg: 16-og 17-åringene slo eldre førstegangsvelgere ned i støvlene. Ungdom bryr seg hvis de får reell mulighet. Man må skape kultur for kollektivt ansvar. Ikke engang sommerens tragedie økte norsk valgdeltakelse, dette betyr bare at vi må komme med andre tiltak – og alle vet at det starter med ungdommen.

Det andre er representativitet i viktige organisasjoner som politiske partier, LO og NHO. Underrepresentasjon av enkelte grupper i vårt organisasjonsliv er i så måte et problem. Når en organisasjon ikke er representativ, er den heller ikke legitim. Poenget er ikke å inkludere en person fra hvert folkeslag eller religion, men å skape lavest mulig terskel for deltakelse uavhengig av hvem de er – det er inkludering i praksis.

Til sist, men ikke minst er en jevn økonomisk fordeling avgjørende for demokratiet. Og nei, jeg ønsker meg ingen kommunistisk stat, men jevn fordeling er helt vesentlig for å unngå autoritære regimer og diktatur (vi må ikke ta demokratiet for gitt, ikke sant?). Det siste har vi sett i de siste årene i USA, hvor den økonomiske ulikheten har vokst, og tilliten til at de folkevalgte representerer andre enn de rikeste 1 % er på et bunnivå. I tillegg henger små økonomiske forskjeller sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite. Dette er mitt «aldri mer 22/7»-løfte:

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Som min venn Håvard Vederhus pleide å si:

Det er nemlig sånn, at kunnskap forandrer alt.

Aldri mer 22.juli. Godt nytt år.