Gjesteblogg

Det skjer mye på vår side av det politiske landskapet. Også vi i AUF må bruke tid på en grundig diskusjon om hvordan vi skal fornye og styrke oss som organisasjon, slik at vi kan opprettholde vår sterke stemme på venstresiden.

Kampen om å bli hørt

Arbeiderpartiet ønsker å fornye seg, og skal i tillegg få Jonas Gahr Støre som ny leder. Samtidig er en ny storsatsing rett rundt hjørnet, tankesmien Agenda, som garantert vil bli en viktig stemme i den norske offentligheten.

Andre viktige organisasjoner, som LO og Manifest Analyse, moderniserer seg og jobber hardt for å sette dagsorden for vår bevegelse. Som et lite tillegg har tidsskriftene Manifest Tidsskrift og Røyst nettopp startet opp, og begge ønsker å være ideologiske og dagsaktuelle aktører på venstresiden.

Vi er inne i en tid der stadig flere fornyer sin tilværelse, for bedre å kunne kjempe om hva morgendagens sosialdemokrati og venstreside skal være. Hvordan skal vi forme et sterkere, modigere og bedre AUF, som kan ta opp kampen og fortsette som en tydelig stemme?

AUF er på vei fremover. Vi har opplevd sterk vekst i medlemstallet de siste årene. Viktigst at alt er likevel alle de nye aktive medlemmene AUF har. Vi i Akershus er et kroneksempel på et fylke som stadig vokser seg bedre og mer aktivt.

Selv om vi skal fremover, er det ikke gitt hvor vi bør gå. AUF må være bevisst sin retning, slik vi har vært flere ganger tidligere. Det krever diskusjon, idémyldring og nye impulser. Og den bør starte nå!

Her er tre innspill som jeg håper blir en del av diskusjonen om hvordan vi kan organisere oss bedre.

Sosialdemokratiet og våre verdier

Når vi går inn i fremtiden med tanker om politisk fornyelse, skal vi bygge videre på fundamentet som allerede er støpt. Fundamentet vårt er frihet, likhet og solidaritet (eller brorskap, som de kalte det før i tiden).

For at vi skal kunne bruke våre verdier som politisk kompass for fremtiden, må vi forstå hva vår ideologi legger i begrepene, hvordan det skiller seg fra andre ideologier, og hva de vil si i vår moderne sammenheng. Mange av de politiske partiene tar eierskap til de samme verdiene som oss, kanskje gjelder dette spesielt «frihet». Vi må øke forståelsen for og diskusjonen rundt våre verdier og vår ideologi!

Dyrke mangfoldet som organisasjonsverdi

Verdien av mangfold er ikke bare noe vi må fremme som samfunnsverdi. Det er også en viktig organisasjonsverdi. Jeg tror AUF må jobbe aktivt for å være en organisasjon med mer mangfold av mennesker og mer mangfold av meninger.

I en slik organisasjon kommer diskusjon og ulike vinklinger naturlig. Det er sunt for utviklingen av ny politikk, evnen til å lytte og diskutere, og forståelsen rundt demokratiets oppgave i å ivareta interessene til mange ulike grupper. AUF gjenspeiler norske ungdom bedre enn de fleste andre ungdomspartier, det er bra!

Jeg tror likevel vi kunne vært enda bedre; flere som er utdannet i en yrkesfaglig retning; som har vært flyktninger; som kommer fra trange kår; som drives av en sterk idealisme; som har en mer teoretisk tilnærming til politikken. Er vi flinke nok til å inkludere studentmiljøene i organisasjonen vår?

AUF har utviklet seg til å bli mer akademisk og intellektuelt, bestående av skoleflink ungdom. Disse må vi også ta vare på. Poenget er at ingen av disse gruppene alene kunne laget AUF på sitt beste. Det er det bare mangfoldet som kan klare.

Bedre diskusjonskultur!

I tillegg til et mer mangfoldig AUF håper jeg AUF blir flinkere til å diskutere vedtatte sannheter, og skape en mer uredd og ærlig diskusjonskultur. Da blir vi mer sikre i vår sak, kan fornye politikken om det trengs, og blir flinke til å møte kritiske motstandere.

Det er ikke sikkert at diskusjon vil gjøre at vi endrer standpunkt i så mange saker, fordi politikken vår er godt begrunnet og gjennomtenkt fra før. Det er ikke ny politikk jeg savner mest, men en kultur som oppfordrer til diskusjon, som lytter til kritiske spørsmål, som ikke svar med automatikk og som er tydelige på å skille person og sak.

Det er for mange temamøter der man lærer om hva AUF mener, og for få temamøter om viktige saker AUF må diskutere. For ofte er svaret alltid det samme og kommer automatisk når nysgjerrige og kritiske utfordrer på forskjellige områder. Vi må i enda større grad tørre å ikke vite, men heller la nysgjerrigheten og spørsmålene være drivkraften mot diskusjon og videre ny kunnskap og innsikt.

Det kan AUF bli bedre på!

Ola Helmich Borchgrevink Pedersen
Nestleder, AUF i Akershus

Ola Pedersen

Ego?

Livet handler om å leve, men gjøre gode valg. Passe på vennene sine og familien sin, men også være litt egoistisk og sette seg selv foran andre. Dette sliter jeg med iblandt, sette meg selv først.

Jeg har alltid vært en omsorgsfull person, jeg liker ikke å se andre ha det vondt. Mange av de nærmeste vennenne mine sliter, med mye. Alle av forskellige grunner. Jeg er der for dem og hjelper, de snakker til meg og jeg lytter. Dette høres kanskje ut som det kommer noe godt ut av det, men det gjør det ikke alltid. Ikke for meg.

Det å se en venn gråte er noe av det verste. Det å trøste en venn som gråter er et tegn på kjærlighet, men når denne som trøster blir ødelagt av alt dette, er vanskelig. Jeg vil ikke si at jeg sliter selv, for det er å overdrive ekstremt. Men det gjør vondt for meg å gå rundt å tenke på at jeg en dag aldri får se en venn igjen. Jeg er redd for den skyldfølelsen, hva gjorde jeg galt? Kunne jeg sagt noe? Gjort noe?

Når jeg åpner meg til andre venner om dette sier de at jeg bør bry meg mindre, for jeg blir så innvolvert. De har et poeng, det er ikke bra for meg. Men det å være en venn handler om å bli innvolvert, til å mase litt, for da viser man at man bryr seg. For det gjør jeg virkelig.

Venner er noe av det beste som finnes, ekte venner er der til den siste stund. Ekte venner kan du le og gråte med.

Ekte venner har alltid vært der, de falske kommer når det passer dem selv. Når de trenger noe.

Jeg har ubetinget kjærlighet. Ekte vennskap har ingen fasit. Bare kjærlighet.

Maren Ekrheim

Alle skal med!

En åpenbar konsekvens av medlemsveksten i AUF i Oslo er større og mer aktive lokallag. Et av disse er Vestre Aker AUF.

Vestre Aker AUF er et sterkt lokallag som møtes ofte. Faktisk var vi, tro det eller ei, det lokallaget med flest møter i 2011! Vi har aksjoner, medieutspill og politiske debatter. Ikke siden Jens Stoltenbergs tid har et lokallag fra vestkanten vært bedre representert i AUF. Vi kjemper for saker som er viktige for oss, og vårt arbeid har gitt resultater. I høst fikk vi blant annet vedtatt en uttalelse om at AUF i Oslo krever en ny sikkerhetsvurdering av ambassade-prosjektet i Husebyskogen, og nå jobber vi på for at Aktivitetsskolene i vår bydel skal inneholde det samme flotte tilbudet som i resten av byen vår. Forhåpningene om at vi skal vokse videre og få enda større innflytelse i vår bydel er store, og ikke minst, realistiske.

Det at Vestre Aker er styrt av borgerlige partier sier desto mer om nødvendigheten av å sette inn ressursene her. Oslo Arbeiderparti ser ut til å legge vestkanten litt på hylla og mobiliserer mye heller i Groruddalen. Et eksempel på dette er valgkampen i 2011; Det ble ikke gjennomført et eneste husbesøk på vestkanten gjennom hele perioden! Det er rett og slett for dårlig. Oslo AP bør ha som mål å appellere til alle deler av byen, ikke bare Groruddalen. For alle skal med! Solidaritet og ansvar for våre medmennesker er ikke visjoner som hører østkanten til, dette er visjoner som alle, uavhengig av bosted, i bunn og grunn er enige i.

Det at mange assosierer vestkanten med store villaer og fete biler er sant. Men det er også sant at Vestre Aker er den bydelen i Oslo med flest interne forskjeller mellom fattig og rik. Dette må ikke glemmes. Dette gjør at vi opplever på nært hold de enorme fordelene ved offentlige tjenester. En fellesskole der barn med ulik bakgrunn møtes og lærer av hverandre er essensielt for å unngå at disse forskjellene får utvikle seg ytterligere.

I Vestre Aker vokser stadig nye generasjoner opp og blir stemmeberettigede i et område der det å stemme borgerlig er like selvfølgelig som det å bli kjørt til skolen. Vi i Oslo AUF og Arbeiderparti har et ansvar for å gi de unge og lovende et alternativ. Vi må vise at vår politikk også gagner dem! For Ja, de fleste i vest stemmer blått, men dersom Oslo AP ser mulighetene her, slik vi i Vestre Aker AUF gjør, tror vi at vi vil se en mye rødere vestkantbydel i fremtiden.

Mangfold er nødvendig i en organisasjon dersom den skal være representativ for folket. Dersom flere deltar i ordskiftet blir også flere stemmer hørt. Derfor er det viktig at vi, som Kamzy sier, ikke tenker at vi skal fylle de forskjellige styrene med én same, én neger, én pakistaner og én etnisk norsk, hvis alle disse er fra Groruddalen. Vi må representere hele Oslo. Hvis vi klarer å representere hele byen vil dette sende signaler til velgerne om at Arbeiderpartiet ser alle- uansett bakgrunn og bosted. Dette blir viktigere og viktigere frem mot valget i 2015.

Juni Nyheim Solbrække

Milla Sandborg Mathisen

Når alt blir stille 

Den siste tiden har vært vanskelig av mange grunner og jeg vill ikke gå mer inn på detaljer, hva som har skjedd og hvorfor det er vanskelig. Livet forandrer seg og man blir tvunget til å ta vanskelige valg, sette seg i vanskelig posisjoner og man tenker. 

For meg er tankene et problem. Jeg tenker for mye. Jeg er ofte redd og usikker. Jeg føler at jeg har mistet bakkekontakten. Jeg føler at jeg ikke veit hvem jeg er lengre. Jeg blir ofte frustrert og sint, jeg er mye lei meg og jeg kan begynne å gråte av ingenting. Før så kunne jeg sette ord på ting, før kunne jeg forklare hva som hadde skjedd, jeg kunne gjøre meg forstått og det klarer jeg ikke lengre, derav frustrasjonen. Jeg har nå klart å beskrive sånn circa hvordan jeg har det: ”Det føles ut som jeg svømmer under vann og jeg finner ikke overflaten.”

Alt ser så mørkt ut og alle ber meg om å være positiv, sove, spise, gå på skolen.. Vell jeg klarer ingen av tingene. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes. Det er så mye jeg skulle sagt og så mye jeg har igjen å si. Okei, det er ganske åpenbart nå en av tingene jeg sliter med og jeg føler meg dum som skriver dette på en blogg, men det er også samtidig litt deilig å sette ord på ting. Jeg bryr meg ikke om hvem som leser det for de som gjør det kjenner meg ikke og vet ikke hele historien. Jeg føler meg også litt dum som sitter å depper over dette, men igjen jeg takket ja til å skrive et gjesteinnlegg på bloggen til Kamzy og dette er det eneste jeg klarer å skrive om. 

Typen har gjort det slutt + mye annet som jeg ikke vill gå lengre inn på. Jeg respekterer han og avgjørelsen hans 100% , men samtidig er det vondt og vanskelig. Jeg prøver å være positiv og gå videre som han har bedt meg om, men jeg føler meg helt lost. Og det er vell ikke unormalt… Jeg har lest meg til at jeg må være egoistisk, tenke på meg selv og sette mitt eget beste foran alle andres, men samtidig så er ikke jeg en egoistisk person. Jeg har alltid vært den som hjelper andre og stiller opp for andre. Engasjerer meg i veldig mye og tar på meg store oppgaver. Det er kanskje bra at jeg holder hodet mitt okkupert, men samtidig når det blir stille så tenker jeg på alt som har skjedd. Prøver å sette sammen puslespillet som er livet, prøve å finne en mening med hvorfor ting blir som det blir. Det er vell ikke meningen at jeg skal fine det ut. 

Jeg er ikke religiøs av meg, men jeg tror på skjebnen. Jeg tror at alt skjer for en grunn, selv om det er urettferdig. Livet skal ikke være lett og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Når alt er som svartest så finnes det alltid en utvei, det er bare hvordan man skal finne veien å gå som er vanskelig. Akkurat nå i skrivende stund er jeg tappa for følelser, energi og alt egentlig. Jeg føler meg tom, men det er godt å skrive.. det hjelper på en eller annen rar måte. Jeg er sliten av alt og vurderer å reise bort, men hva hjelper det? Problemene er der når jeg kommer tilbake så det er bedre å bare snu det andre kinnet til, være sterk og holde ut. 

Det er vanskelig, det vet jeg og det vet dere. Men alt blir bedre uansett om det ser mørkt ut. Alt ordner seg. Snakk med noen, skriv det ned. Ikke gi opp håpet, det er det som holder meg oppe. Håpet om at alt skal bli som før, eller bedre en hva det var. Og det verste du gjør er å legge deg ned under dyna. Uansett hvor vanskelig det er så må man face det og gjøre det beste ut av det. Jeg sitter her med et knust hjerte, men jeg nekter å gi opp. Jeg vill ikke, jeg har så mye mer jeg skal gjøre her i livet og det har du også!

Malin Irgens Hylland

Jenta med det norske flagget

Jeg kjente en gang en jente. En veldig ung og vakker jente som var et forbilde for meg. Av mange grunner ble jeg imponert av henne hver dag. Å når jeg ser tilbake på det, skulle jeg ønske jeg sa det oftere til henne. Slike hverdagshelter blir aldri nevnt.

Når jeg var 16 år startet jeg å engasjere meg politisk. Kort tid etter introduserte min far meg for en jente som hadde kommet til Norge fra Irak sammen med sin mor og bror. Allerede hadde faren hennes bodd i Norge i sånn ca. 2 år.

På kort tid ble vi gode venner, og det tok ikke lang tid før vi kunne snakke på norsk sammen. Hun lærte seg et nytt språk på rekordtid. Noe som var helt ufattelig å forstå. Jeg kunne ikke sette meg inn i hennes situasjon. Tenk om jeg hadde reist til Irak og måtte tilpasse meg en helt annen kultur så fort.

Det var alltid viktig for henne å lære seg norsk, slik at hun kunne begynne på videregående sammen med andre ungdom. Ofte snakket hun om hvor mye hun gledet seg til det. Høsten 2011 skulle hun endelig begynne på videregående.

Tidligere i sommer var jeg hjemme hos henne på besøk. Jeg var overrasket over å se et norsk flagg i vinduet til familien hennes. For hvem har vel egentlig det i sine hjem. I vært fall ikke meg.

Rafal Mohammed Jamil

Denne jentas navn var Rafal Mohammed Jamil. Hun mistet sitt liv på Utøya den 22. Juli. Jeg kjente en gang denne nydelige personen. Jenta med det norske flagget i vinduet.

Rett før vi reiste til Utøya fortalte jeg henne om vaffel teltet som var min favorittplass på Utøya. Jeg spurte dumt om hun hadde spist vafler før. Hun begynte bare å le av meg og svarte: ”Hvem har ikke det?”. Vafler var jo noe av det beste hun visste.

Hun var alt det jeg ikke hadde hørt om. La meg understreke sterkt ordet ikke. Hun var ikke en snylter. Hun var ikke en som sto på sidelinjen. For det er vel forstålig at folk bare ønsker å skape en fremtid for seg selv og dem de er glad i. Den takknemmeligheten hun viste landet vårt. Hun var så glad for å kunne gå på skole og skape seg selv en trygg fremtid.

Det er viktig å huske at det finnes mennesker som kommer til landet med gode hensikter. Jeg lurer på hvordan det er å komme fra et land fult av krig og fattigdom, å så bli anklaget for å være en byrde for samfunnet. Jeg angriper ingen med denne påstanden. Det er bare en påminnelse om at vi skal tenke oss om før vi snakker. Jeg tror ikke alle i Norge har stereotypiske tanker om innvandrere og asylsøker. Men med tanken på hva slags uttalelser som vi opplever av politikere og media, så er det viktig å nevne hverdagsheltene. Det er viktig å huske de som vi ikke snakker om. De som vil ta del i vårt samfunn.

Før så jeg på det norske flagget som bare et symbol for hvor jeg kommer fra. Nå har det en helt annen betydning. Vårt norske flagg er et symbol på kjærlighet og takknemmelighet. Det er det familien til Rafal forbinder med det flagget. De er så glade for å få en sjanse i dette landet.

Så lenge jeg lever vil dette ha en betydning for meg. Vi skal alltid ha planen om å forbedre oss, men samtidig som innvandring og inkluderingsdebatten kjøres. Så skal jeg delta og minne folk på at en gang kjente jeg en jente med et norsk flagg i vinduet sitt. Rafal Mohammed Jamil var alt jeg ikke hadde hørt om i media. Å hun vil alltid være min flamme for engasjement så lenge jeg lever.

Frida Ripland Moberg
Styremedlem, AUF i Rogaland

3. september 2011: Kjære dagbok

Hvor var jeg 22. juli? Jo, på et hotell i Latvias hovedstad Riga, der jeg ventet på en nydelig massasje sammen med min beste venninne. Langt unna alt som kan knyttes til terroren i Norge. Langt unna virkeligheten som folk i Norge slet med å oppfatte. Alt av nyheter fikk jeg gjennom NRK tegnspråk. De grusomme bildene, alt var så langt unna. En uke senere lander jeg i Oslo. Byen min. Gardermoen var som vanlig travel. Oslo S derimot, sentrum generelt; det var en skummel stillhet. Hva var det egentlig som hadde skjedd? Mamma møtte meg. Overlykkelig over at jeg endelig var hjemme. Tok meg med oppover Karl Johan og foran domkirken. Synet blendet meg. En utrolig stor mengde blomster. Bildene som jeg hadde sett på tv, alt var virkelighet. Jeg følte meg tom. Et hull.

Så kom skammen. Skammen over at jeg, som ikke kjente noen, var så inderlig lei meg. Hvordan kunne jeg, som hadde vært langt unna når alt skjedde, føle det sånn? Tankene mine fløy straks over til alle de som var berørt av hendelsen. Kan jeg i det hele tatt forestille meg hvordan de har det? Nei. Jeg kan ikke det. Jeg som var så trist, og ikke berørt engang. De som er berørt må ha det helt jævlig tenkte jeg med meg selv. Tenk om jeg hadde vært en av dem. Men det er jeg ikke. Så jeg kan ikke forestille meg det.

Det har nå gått over en måned siden den skjebnesvangre fredagen i slutten av juli. Hverdagen har innhentet mange av oss. Tilbake til jobb, skole, studier, og valgkamp. Er det mulig å leve normalt etter alt som skjedde? Hvem vet. For de som var direkte berørt vil det ta veldig lang tid før alt er tilbake som normalt. Kanskje vil det aldri bli normalt igjen. Mange har mistet et familiemedlem, en bestevenn, eller en bekjent. Disse menneskene som brutalt ble fratatt livet, kommer aldri tilbake. Det er så urettferdig.  Men vi skal aldri glemme dem. De vil alltid være i hjertene våre. Til og med mitt, uten at jeg kjenner noen av dem.

Minneseremonien i Oslo Spektrum står på repeat på pcen. Ordene til Kong Harald går igjen og igjen i hodet mitt. Bildene av alle de drepte, navnene til alle de drepte, alt er brent fast i hjernebarken. Jeg tror aldri jeg vil glemme. Karpe Diem som sier at vennegjengen er “som en boks full av nonstop”. Det er så beskrivende. Norge er et flerkulturelt samfunn. Det gir et mangfold man ikke finner mange andre steder. Det er positivt dette mangfoldet. Det er positivt, og ikke negativt.

Men hva nå? Hva med tiden fremover? Vi kan ikke la oss styre av det som skjedde denne fredagen. Mange av de drepte døde i en situasjon der de var engasjerte. Der de jobbet for et bedre Norge, et enda sterkere demokrati. Vi er nødt til å bruke tiden fremover på å hedre disse. Stå på som aldri før. Og vi skal aldri glemme det samholdet det norske folk viste. 200 000 på roseseremoni, folk sto sammen uavhengig av hudfarge, tro og bakgrunn. Dette må vi føre videre. Det samholdet må vi alltid bære med oss.

Jeg vil så gjerne gjøre noe. Gjøre noe for de som er berørt. Jeg vil så gjerne gi dem en klem, si at jeg er der for dem hvis det er noe de trenger. Men jeg kjenner ingen. Og det blir for dumt å gå bort til en vilt fremmed person. De må tro at jeg er gal hvis jeg gjør noe sånt. Kanskje er det beste jeg kan gjøre å være engasjert. Slik alle i AUF er. Engasjerte. Kanskje jeg kan visse litt indirekte støtte ved å være engasjert? Jobbe for et bedre Norge. Kanskje er det det viktigste. Vise at ungdommen bare blir sterkere og mer engasjert etter det som skjedde. Helt motsatt effekt enn det en viss person ville ha.

Jeg vil være med å vise hvor sterk ungdommen i Norge er i dag. At vi ikke lar oss knekke av en sånn handling. At ingenting kan knekke engasjementet vårt. At vi bare står sterkere sammen. Det er sånn tiden fremover skal være. Sterkere enn før. Bedre samhold enn tidligere. Det er slik generasjonen etter 22. juli skal være. Sterkere.

///Edit: Etter dette ble skrevet i dagboken min 3. september har jeg meldt meg inn i AUF, og skal gjøre alt jeg kan for å bli mer engasjert. Selv om det ikke ble rød-grønt i hovedstaden er vi på god vei. Arbeiderpartiet vant skolevalget og det er en veldig god start!

Martine Haugen

En stemme som endrer fremtiden

Jeg blir noen ganger lei av å høre hvor viktig min stemme er for ting jeg er opptatt av i Oslo. Man trenger jo tusenvis av stemmer for å endre på flertallet i bystyret! Men igjen, om alle var klar over hvor mye som ville forandres for fremtiden og hvor mye hverdagen ville forandret seg for tusenvis av mennesker, ville kanskje det vært nok.

Det sitter en jente et sted i Oslo som har mistet biltjenesten til de som har handikap. Taxi er nå løsningen, og kraftige forsinkelser i hverdagen resultatet. Om lag 6800 elever har startet på skolen med blikket mot stjernene uvitende om at 1 av 3 av dem aldri vil fullføre videregående skole. 25 % er minoritetsspråklige elever og vil møte store faglige utfordringer pga manglende norskkunnskaper. Omternt halvparten av elevene vil starte på yrkesfag uten å ha noen garanti for å fullføre fordi de borgerlige ikke vil love alle lærlinger læreplass. Situasjonen er grotesk urettferdig og omfattende. Hva kan løse noen så alvorlige problemer? Flere år med tusenvis av ansatte som står på? Milliarder av kroner på tiltak og forsøk? Ja, men først og fremst krever endringen en stemme fra deg. En stemme til de rødgrønne som snakker om problemene med mot til å foreslå løsninger. Lærlingergaranti, heldagsskole for 1.-4.klasse, språktest av 4-åringer, en ny skole i hver bydel og gjenninnføring av TT-tjenesten. En stemme til partier som ikke bare er hyggelige og representerer Oslo utad, men som tør å innrømme og ta opp problemene Oslo har. Forskjeller, urettferdighet, manglende tiltak og oppfølgning. En kommune som skal gå i full maskin, ikke lage sjarmerende klukke-lyder som en sjekte i skjærgården.

En stemme til de rødgrønne vil bety mye for mange. Men det vil også bety at vi flytter mer makt fra de som har mye penger, til velgerne. Om private driver en skole, vil de som betaler 1 million kroner i året til skolen ha 1 million stemmesedler, mens en «kunde» med 1 krone vil ha 1 stemme. Skolen er avhengig av å lytte til de som gir 1 million mer enn de som gir 1 krone for å opprettholde overskudd og budsjett. Dersom skolen er offentlig vil politikerne styre skolen. Alle mennesker har en stemme hver og står likt til å si noe om hvem som bør styre skolen slik eller sånn. Det kommunen styrer over, styrer folkevalgte politikere over, og igjen Oslos befolkning. Om du har 1 million eller 1 krone teller de stemmene likt, og begge synspunkt tas med i vurderingene. En stemme til de rødgrønne er også en stemme til mer demokrati i Oslo. Og mer demokrati høres vanskelig ut. Hvordan får vi det? Hvordan virkeliggjør vi det vi sier etter 22.juli om mer demokrati? Jeg tror på et samfunn hvor vi alle deler ansvar for risikoen til å brekke et bein, risikoen for å måtte bruke lenger tid på skolen for å fullføre, og at vi deler på risikoen om noen mister jobben. Da detter man ikke ned alene i et sort hull, men hjelpes opp stående med ordninger som NAV, sosiale tilbud og skolering. Systemet jobber for at du skal inn i en jobb igjen og bli frisk om sykdom var problemet. En kommune som prioriterer å holde hjulene i gang og bekjempe urettferdige forskjeller i Oslo.

Å endre byråd krever mange tusen stemmer. Men vi må tenke på hva som skal til hver for oss. Hva kan jeg gjøre? Jo, du kan stemme rødgrønt 11. og 12.september, for en kommune som tror på å utjevne forskjeller, hvor vi løser problemer sammen, ikke hver for oss.

Per Anders Langerød,
kandidat 28 for Arbeiderpartiet

Per Anders Langerød, kandidat nr.28 på Arbeiderpartiets liste i Oslo

Lat oss gjera sidemål til ein fryd!

Sidemålsordninga fungerer ikkje som ho skal. Mange elevar får aldri ein reell sjanse til å læra sidemålet sitt skikkeleg. Då er det ikkje rart at dei vert frustrerte. Det er på tide å gje sidemålsopplæringa ei real oppussing.

Nokre vil meina at den enklaste løysinga er å gjera sidemålet valfritt. Det høyrest jo lettvint og greitt ut, men problemet er nettopp det – at det er litt for lettvint. For det er verdifullt å vera skrivefør i båe dei samfunnsberande skriftspråka våre. Ikkje berre fordi dugleik i nynorsk og bokmål (som har vore jamstelte, offisielle skriftspråk i Noreg sidan 1885) høyrer til den ålmennkunnskapen me bør ha om bakgrunnen og samfunnet vårt. Men også fordi det opnar mange fleire moglegheiter for kvar enkelt. Skal du kunna velja fritt kvar i landet du vil bu og kva du vil arbeida med resten av livet, så må du kunna både bokmål og nynorsk.

Eg kunne greidd ut i det vide og det breie om alle dei andre gode grunnane til å læra sidemål, som kognitiv stimulans, betre føresetnader for å læra fleire språk, større forståing for «uvande» norske dialektar (eg kjenner faktisk folk som må knota for å verta forstått når dei vert ringde opp av statistikkbyrå og telefonseljarar frå sentralaustlandet!), og så vidare, men eg skal la det liggja nett no. Viktigare enn «for eller mot»-diskusjonen, er nemleg diskusjonen om korleis me gjer sidemålet til ein fryd. For valfritt eller ikkje: Me må kunna forventa at opplæringa held ein viss standard.

Problemet i dag er at norske skuleelevar ikkje får ein rimeleg sjanse til å læra sidemålet – som dei får karakterar og kanskje også eksamen i. Dette fører igjen til at mange får eit kjelkete forhold til sidemålet sitt. Det er fleire grunnar til at det er slik:

Sidemålsopplæringa byrjar altfor seint. Dei fleste byrjar å læra sidemålet sitt i 9. klasse. Det er ikkje akkurat god timing. Når ungdomane er 14-15 år gamle, er både skulemotivasjonen og evna til å læra språk på full fart nedover. Samstundes byrjar hormona å koka. Det er ein dårleg kombinasjon, for å seia det mildt.

Opplæringa er «isolert». Serleg elevar med bokmål som hovudmål opplever ofte at den einaste plassen dei brukar nynorsk, er i sidemålstimane. Samstundes veit me at elevar flest får veldig få sidemålstimar – dei aller fleste frå 0,5 til 1 time i veka. I løpet av 9. og 10.  klasse til saman tilsvarer det éi til to vanlege arbeidsveker – og etter det vert det forventa at elevane meistrar sidemålet godt. Er det rart folk vert frustrerte?!

Kvaliteten på opplæringa er for dårleg. Dette heng mellom anna saman med tidspresset. Med så lite tid til å læra sidemålet, vert mykje av undervisninga redusert til krampaktig grammatikkpugging. Dimed vert sidemålsopplæring – for å seia det rett ut – dritkjedeleg.

Dette kan me berre ikkje feia under teppet. Me må reparera. Eg har nokre idear:

1. Start sidemålsopplæringa på barneskulen, slik at elevane kan verta kjende med sidemålet sitt før  hormona byrjar å koka, før språklæringsevna byrjar å skrumpa, før dei rekk å byggja seg opp negative haldningar. Og slik at dei kan få god tid til å læra seg sidemålet sitt skikkeleg før eksamen kjem.

2. Ta i bruk sidemålet som arbeids- og undervisningsspråk i andre fag enn norsk, slik at elevane kan læra det gjennom praktisk bruk. Dette har også vore prøvd ut med opplyftande resultat på Holmlia i Oslo og Vågsbygd i Kristiansand.

3. Legg betre til rette for lærarane. Mange norsklærarar vert uteksaminerte utan nokon gong å ha lært korleis dei kan læra bort sidemål på gagnleg vis. Når timetalet i tillegg er så lite, er det knapt til å undrast over at metodevariasjonen i sidemålsundervisninga er mykje skrinnare enn i til dømes  hovudmålsundervisninga.

Både Norsk Målungdom (som eg representerer) og AUF (som Kamzy representerer) er tilhengjarar av obligatorisk sidemålsopplæring – men ingen av oss er tilhengjarar av dårleg og dysfunksjonell sidemålsopplæring! Me vil ha ei ordning som gjer at alle elevane lærer seg både bokmål og nynorsk skikkeleg, utan å få vonde kjensler knytt til det eine eller det andre språket. Me vil, kort fortalt, ha ei sidemålsordning som fungerer, slik at det å læra sidemål vert ein fryd. Det har både språka våre og elevane fortent!

Etter forslag frå Kamzy har eg også omsett teksten til sidemål, for å visa korleis ferdigheiter i både nynorsk og bokmål kan vera nyttig når ein skal prøva å nå ut til folk. Difor kan du trykkja her for å lesa gjesteblogginnlegget mitt på bokmål. 

Vebjørn Sture

 

Det som skjuler seg bak fasaden

Du ser jenta du møter i gangen på skolen inn i øynene og smiler. Du får et smil tilbake, og tenker ikke over at smilet ikke når øynene. Du vet ikke hva som skjuler seg bak denne jenta. Hun er som alle andre du ser, hun er glad. Du vet ikke hva som skjuler seg bak øynene. All sorgen og skuffelsen hun bærer på er gjemt bak et smil og en setning som sier: «Jeg har det bra».

Gutten som bråker og ødelegger timene. Han er kul. Han smiler og tester ut nye grenser og blir stadig sendt på gangen. Han er selvsikker. Tror du. Innerst inne er han redd for å bli glemt, redd for og ikke bli likt. Han skjuler alt med et smil, og får folk til å tro at han seg selv.

Det er sånne mennesker vi må involvere i hverdagen vår!  

Du ser de litt klarere nå. Jenta som sitter 4 plasser lengre bort med hode hevet skjuler noe bak et smil. Du ser ikke hva hun skjuler. Gutten som står på pulten bak deg er full av energi og skjuler noe bak smilet sitt. Du ser ikke hva han skjuler.
Noe er det, men du klarer ikke helt å begripe hva. Gutten er ofte igjen etter skolen, ute og «chiller» med gutta og kommer ikke hjem før sengetid. Han blir uopplagt. Jenta er ofte på senteret eller med andre venner hjem. Kommer ikke hjem før etter leggetid. Og avslutter samtalen med «Jeg har det bra», mens hun trekker frem et smil.

Have you ever noticed that the saddest person always had the most beautiful smile?
–Kid Rudi

Dagene går. Du forstår ikke helt hva det er helt enda. Noe skjuler seg bak et smil. Du ser at smilet er falskt og øynene kjemper for å holde kinnene tørre. Du ser at jenta står mer og mer alene. Gutten som bråker blir roligere og roligere. Du ser at håpet er borte og utstrålingen finnes ikke lenger. Du tenker ikke mer over det, og går til din faste gjeng. «Hun er taper! Hun sier jo ingenting» får du kanskje høre. Gjengen din smiler og ler og rekker pekefingeren mot henne. «Den genseren er jo 20 år gammel» blir det sagt og en god latter følger med. «Faen, den ADHD gutten plager meg i timene! Han fortjener ikke annet enn bank.» smeller det fra en av de ‘kule’ jentene. Jentene fortsetter med den lattermilde stunden. Du skjønner hva som er problemet. Du har vært med på å mobbe denne jenta og denne gutten.

Det du ikke vet er at hvert minutt gutten får fri fra hjemmet sitt er en gave. Han vil ikke hjem. Du vet at gutten ofte er med i slosskamper i skolegården. Gjerne mot en svakere part.

I want someone to hold my hand and tell me it’ll be okay.

Sakte går det opp for deg at gutten blir utsatt for vold hjemme. Han vil ikke fortelle guttene om dette. Derfor er han som han er. Irriterende og plagsom. Fordommene kommer frem med en gang. Gutten med mye energi er gutten med ADHD.

Jenta blir mer og mer usynlig. Hun vil ikke vise seg frem. Hun er vakker, og med en vakker og spe stemme sier hun at alt er bra. Hun er plaget av noe som mange andre er plaget med. Hun er deprimert. Ikke ser hun en lys hverdag, og heller ikke noen som er der for henne. Hun var en del av gjengen før, men sklei sakte ut og ble til ingenting.

Dagene er dystre, og smilet du ser er falskt. Du vil stoppe å snakke med denne uskyldige jenta, men er redd for å bli hengt ut av de andre i gjengen.

Dagene går fortere, du ser ikke gutten og jenta like mye nå lenger. Du vil gjøre noe, men innser at det er for sent. Du ser at jenta sitter for seg selv, øynene er våte og blanke. Munnen smiler feil vei. Gutten er ikke på skolen lenger. Han har droppet ut. Han var «drit lei av utfordringer i hverdagen og skuffelser av ‘venner’».

Det er i tunge tider vi må stå sammen, og det er glade stunder vi må dele. Når man har hverandre har man alt. Hvorfor skal det alltid være fordommer og popularitet som skal bestemme hvem som er gode nok og hvem som fortjener å bli mobbet?  Alle er gode nok! Hvorfor skal det være tabubelagt blant oss ungdom å være psykisk plaget? Det er fordommene sin feil at det er tabubelagt. Hvorfor er det ikke tabu å fortelle at en har vondt i armen, men å si at man sliter med tankene er tabu? Vi har noe å jobbe med, folkens!

Marita Ramsberg Hansen

Hei! For en uke siden var jeg på en hyttetur med noen aufere fra Oslo på Stig sin hytte. Jeg husker at jeg opplevde hytteturen som et veldig deilig avbrek fra alle ting som skjer nå for tiden.. Ikke bare fordi hytta (eller hyttene!) var fantastisk fine, men fordi jeg liker å være med aufere. Hvertfall nå etter alt som har skjedd. Det var deilig og bare slappe av med hverandre og ha det gøy sammen.

Jeg har ikke tidligere pleid å tilbringe så mye tid med aufere, men nå griper jeg hver sjangse. Elsker å bli kjent med dere, være med dere, snakke med dere, le med dere, skape minner med dere. Dere gir meg så mye positiv energi, mye mer enn dere tror, tror jeg. Ikke bare fordi dere er så bra mennesker, men jeg føler også en slags tilknyttning etter 22.juli.. Jeg kjenner kanskje ikke alle, men vi har alle opplevd noe sammen som er helt ubeskrivelig, og alle har opplevd samme frykt, smerte, sorg, angst osv (men kanskje i forskjellig grad..) Humøret mitt svinger veldig opp og ned etter tragedien, det er derfor veldig deilig å være med noen som forstår hva man går igjennom.

Man kan dele tanker om sine episoder fra den forferdelige dagen, dele hvordan det går, hvordan man takler det osv. Jeg tror ikke det er noen som kan ha en større forståelse for akkurat det der, enn auferne selv. Jeg har også bestemt meg for å bli mer politisk aktiv i AUF, og gleder meg til alle arrangementer som kommer nå fremover. Jeg har alltid hatt lyst til å sette meg inn i politikken, men det har lett skjedd at det har blitt nedprioritert.

Vi som er så heldige at vi bor i et demokratisk land hvor vi har ytringsfrihet og stemmerett, gjør det enda viktigere at vi faktisk bruker stemmen vår. Så nå har jeg bestemt meg for å sette meg inn i politikken 100%, og engasjere meg mye mer. Ikke fordi jeg føler det er noe jeg må gjøre, jeg har bare lyst. Jeg har blitt mye mer motivert etter 22.juli. I hvert fall, jeg håper alle hadde en like fin hyttetur som meg! Dere er noen fantastiske mennesker!:)

Bethina Alice Backe Bredesen