Monarki, Utøya og Kjærlighet

På mandag hadde jeg kaffe-møte hjemme hos Thorvald Stoltenberg. Som mange av dere allerede vet, har jeg to mentorer: Thorvald og Rune Gerhardsen. Jeg er velsignet med så smarte, kreative og erfarne folk som jeg kan dele mine tanker og ideer med. Og med Thorvald kan jeg alltid snakke med om alle politiske saker, selv om de aller fleste tror han bare jobber med rus-politikken. 

På tirsdag var vi en delegasjon fra AUF som skulle møte Prince Charles, Hertuginne Camilla, Kong Harald og Dronning Sonja på fredssenteret nede på Aker Brygge. Merk: Jeg er ikke for monarkiet fordi jeg stiller opp i en slik delegasjon, men man respekterer monarkiet så lenge det eksisterer, og det var nettopp det jeg gjorde.

Her blir Prince Charles stående og snakke "litt" lenge med meg, så Kong Harald må vente liksom.... Bilde: NRK

Bilde: NRK

Først hadde man en formell hilserunde. Deretter ble AUF-delegasjonen på 10 personer delt på to bord, etter Eskils velkomstale. Jeg var på bord med Bård, Eskil, Lars Hjetland og Kristoffer Nygård. Først stod Kongen og Prince Charles på vårt bord og snakket, deretter byttet de plass med Dronningen og Hertuginne Camilla. De var interessert i å høre hvordan vi har greid oss etter 22/7, hva vi driver med om dagen – og må sies: Prince Charles var imponert over at jeg ble valgt inn i Oslo Bystyre i så ung alder. Kult å imponere den framtidige kongen av Storbritannia da…

Anyway, det skal sies at det var veldig hektisk før vi skulle på fredssenteret. Jeg var og besøkte nyvalgt partisekretær i Oslo Ap på det som skal bli hennes «tidligere arbeidssted» på miljøverndepartementet. Etter besøket ruslet jeg bortover til AUF-kontoret og ble litt usikker på om jeg var «nok pyntet» til møtet med de kongelige. Svart bukse og mørkeblått skjorte. Holder ikke det da? Jo, kanskje, men så innså jeg da jeg var framme på kontoret at denne buksa hadde jeg spjæla. Ikke rett på rumpa, men litt under venstre del. Herregud, tenkte jeg. Men kommer folk til å legge merke til det? Etter et lite forberedelsesmøte der Eskil gikk gjennom hvordan vi hilser, hva man kan snakke om og hva vi ikke skulle snakke om tok jeg en vurdering med Mari Aaby West. Hun hadde bare et svar: Vi drar på Gina Tricot. 

Som noen av dere kanskje vet er det et kamera-crew som følger Eskil om dagen. Tror det er tv2 som lager en dokumentar, er ikke sikker. De var tilstede på landsstyremøtet i AUF forrige helg, og de har vært en del på kontoret. De filmet, for eksempel, det forberedelsesmøtet vårt. 

Jeg og Mari gikk ut og ventet på heisen, vi måtte kjøpe meg en ny svart bukse. Så stikker han ene kamera-fyren hodet ut av døra og bare: «Hey dere, kan vi bli med på Gina Tricot?» Skal jeg løpe rundt og prøve bukser mens et kamera-crew følger etter oss? Okay, sikkert jeg som overreagerer, bare la dem komme.

Men de skal jo ikke bare filme på Gina Tricot, de filmer jo hele gangen fra AUF-kontoret, bukse-letinga inn på Gina T og de blir også med inn på prøverommet. De fikk lov av de ansatte, så null stress. Men dette trodde jeg aldri at jeg sku’ få oppleve. At de ble stående utenfor avlukket mitt og filmet mens de spurte hver gang: «Hvordan sitter buksa?» Morsomt, men fikk litt panikk der og da. Men det viktigste er: vi fant en fin bukse. 

I dag begynner «åpen uke» på utøya. Alle kan besøke øya. Informasjon finner dere her. Jeg skal selge vaffler i morgen og på torsdag skal jeg stå på landssida og selge billetter. På onsdag ønsker jeg å være tilstede som vanlig besøkende med resten av Oslo-delegasjonen. Gleder meg sånn. Jeg vet ikke hvordan andre føler om å være tilbake på øya, men i mitt hode er det ingen vonde minner. Når jeg tenker på cafebygget, tenker jeg på vaffler og god mat – og de lange matkøene. Haha. Sænitærbygget, alle de gangene jeg sov der. Skolestua, alle foredragene jeg har holdt der. Og de lange nettene i stua. Kjærlighetsstien. Argh, jeg hater mygg. Pumpehuset, minner meg om alle de gangene vi badet der. Utøya er først og fremst sol, latter og vaffler for meg – og det skal faen meg mye til for å forandre det.

Livet er for kort. Forgive, forget and move on. Hat avler hat, og kjærlighet avler kjærlighet.  Personlig ønsker jeg å avle kjærlighet. Skulle ønske alle gjorde det.

Love K. 

Smil og vær glad, de blideste vinner alltid.

Inspirasjonspris og alt annet

Når man får vite at tidligere justisminister, Knut Storberget, leser bloggen din. Da er det kanskje på tide å blogge litt igjen.

Så det var prisutdeling i dag. Utrolig rørende. Jeg er utrolig ydmyk.

Er så glad for at så mange AUFere fant veien dit. Matti, Jo, Einar, Per Anders, Stig, Milos, Abdullah, Marita, Andrine, Thea, Jonas, Hanna, Amal, Mohammed, Johanne Tokvam, Johanne Stenlien, Ylva, Anette, Louiza, Josefine, Tore, Jørgen, Monica, Kamilla, Maren, Ibrahim og alle andre…

I morgen tidlig skal jeg til NRK Østlandssendingen Radio. Sykt trøtt nå, men lover å blogge litt oftere framover. Nedenfor ser dere takketalen min. Og på onsdag skal jeg på festpremieren til Kompani Orheim. Skal ha med to ledsagere: Kjetil Vevle som sitter i sentralstyret med meg og en til… God natta

_____________________________________________________________

Kjære alle sammen,

Det finnes ikke den ting som ikke kan inspirere. Det finnes ikke et menneske som ikke kan inspirere.

Alt rundt deg både former, skaper og utvikler deg som menneske. Alt inspirerer.

Men likevel kan vi, som mennesker, til en viss grad velge hva som skal inspirere oss. Og hvem VI vil inspirere.

De som inspirerer MEG mest er de som ikke kan være her sammen med oss i dag. Og Isabel vil alltid være en stor inspirasjon.

Isabel var definisjonen på lykke fordi andre mennesker ble lykkelige av henne. Hun var alltid glad, og beviste oss gjennom sine handlinger det faktum:

«De blideste vinner alltid».

Hun hadde den progressive tankegangen. At livet alltid gikk videre. Hun fokuserte på framtida. Når de aller fleste velger å gi opp, er hun den som rettet blikket framover, og fokuserte på de positive sidene. Hun var opptatt av å komme videre.

Isabel respekterte alle. Respekt kan både dyrkes og undergraves. Men hellig er det mennesket som respekterer alle til tross for motstridende standpunkter, holdninger og meninger. Hun så hele mennesket – uten fordommer, derfor forstod hun også mennesket.

Med Isabels blide åsyn, progressive tankegang og respekt for alle inspirerte hun meg. Og slik vil jeg hedre Isabel. I dag, i morgen og i alle år framover.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig rørt og ydmyk, og stolt. Rørt fordi jeg får denne prisen. Ydmyk, fordi jeg får æren av å bringe inspirasjonen videre. Og utrolig stolt for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med Isabel.

«For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp»

Tusen takk for meg.

Fengslingsmøte

Hei dere,

lenge siden sist jeg har fått blogga, og i dag fikk jeg masse pes for det – da var det bare å sette i gang. 

I dag var jeg – som en del av dere sikkert har sett – på fengslingsmøtet. Ikke misforstå: jeg har det kjempebra, har taklet post-Utøya helt OK, og «sliter» ikke med noe stort. Men, har til tider vanskeligheter med å faktisk si til meg selv at dette faktisk har skjedd. Det hele er uvirkelig. Derfor ble jeg anbefalt å delta på dette fengslingsmøtet – i selve salen. So, I did.

Masse mennesker, stort pressekorps og ja, jeg var kvalm. Men så vidt, det gikk fort over. Først kommer alle advokatene, deretter dommeren og til slutt Anders Behring Brevik. Han tok en nazi-hilsen på vei inn, litt upraktisk med håndjerna, dude. Så det så egentlig bare veldig retarded ut. Så ville han lese opp en tale. Han sa «vær så snill». Så han holdt talen sin. Som folk lo av. En eller annen gang i løpet av fengslingsmøtet fikk jeg nesten 10 sekunders lang øyekontakt med han. Var ikke til å unngå, I guess, jeg satt helt foran. Han så på meg hver gang han snakket om multikulturalisme og de som truet «det norske». Det gikk aldri inn på meg, jeg var bare usikker på om riktig reaksjon er likegyldighet – eller latter. 

For det er jo helt sinnsykt det han sier og jeg kan jo ikke ta han på alvor når det ikke stemmer. Det er så mye faktafeil og jeg vet selv at jeg ikke prøver å true noe her i landet. Er han utilregnelig får han psykiatrisk behandling, er han tilregnelig – blir han satt i fengsel. Men vi må ta han på alvor. En ting er å le av talen hans inne på rettsmøtet – og det kan godt være at han ikke er tilregnelig – men hva med alle «normale» mennesker som faktisk har disse holdningene. Disse holdningene må blir tatt på alvor – og må bli tatt på alvor av hver eneste en av oss.

Deres fordommer, skal VI møtes med kunnskap – ikke stigmatisering.

F.eks: Dersom noen sier: «Alle innvandrere er kriminelle», så skal ikke vi svare de med «jævla rasister» – da skal vi svare med tall fra SSB og liknende. Vi skal svare med kunnskap, og ikke stigmatisering. 

Jeg lot meg intervjue av noen medier i dag. VG pleier av og til å skrive navnet mitt feil, hehe.

Men sånn er det. Shitt happens. Dere kan se intervjuet her.

Jeg er så glad i alle mine venner. For at dere er her og for at dere finnes. 

Vet livet er hardt, men man blir dyttet ut i vannet og da kan man enten drukne eller svømme. Jeg velger å leve.

God natt

Love K. 

De siste ukene

 

Som de fleste av dere vet sitter jeg nå i Helse-og Sosialkomiteen i Oslo bystyre (satt i Kultur-og utdanningskomiteen forrige periode) og det er kjempespennende. Føler egentlig jeg er mer gira på å ta fatt i arbeidet nå enn det jeg var for fire år siden. Det er nok på grunn av veldig mange forskjellige årsaker, men jeg tror egentlig det er mest på grunn av en så dyktig fraksjonsleder og komiteleder fra Arbeiderpartiet, Tone Tellevik Dahl.

I tillegg er det veldig mange unge folkevalgte. Vi er jo søren meg 5 AUFere fra Arbeiderpartiet på fast plass: meg, Prableen, Abdullah, Nasir og Zaineb. We rock! Også er en av mine beste venner, Per Anders Langerød, 2.vara til bystyret – noe som i praksis betyr at han møter HVER gang (han kunne ikke møte på onsdag da, men det er fordi han er på Gran Canaria). Han var sykt flink!

Her debuterer Per Anders på bystyrets talerstol.

Sist helg var jeg og besøkte AUF i Finnmark i Alta. Det var kjempegøy! Jeg ble kjent med så utrolig mange nye AUFere. Møtte forresten en gutt som gjorde et tappert forsøk på å lære meg sjakk… Han heter Jonathan Kongsbak Jæger og har en veldig flott sangstemme, by the way. 

Hanne er fylkesstyremedlem i AUF i Finnmark og Kristina er den superflinke fylkessekretæren. Her forbereder de litt snacks til ferskissamlingen!

Forrige helg hadde VG et superkleint oppslag om min gode venn, Emil Aas Stoltenberg. Oppslaget gikk ut på at Emil klatrer oppover karrierestigen i det stille og eventuelt også følger onkelens fotspor. I tillegg hadde VG en liten «faktaboks» nederst på dette helsidige oppslaget:

Når de først bestemmer seg for å skrive navnet mitt, hva med å skrive det riktig? 

Uansett, drit i hvem som er pappaen, mammaen og onkelen til Emil – for han er sykt flink uavhengig av sine familiebakgrunn. Han leder Blindern AUF, leder AUF i Oslos valgkomite og sitter i AUFs programkomite på vegne av Oslo – og i AUF velges folk fordi de er flinke og ikke på grunn av etternavn og onkelnavn. Emil er kvalifisert til de verv han stiller til – og det er her fokuset bør ligge.

Emil har alltid stilt opp for meg. Her er vi på en kafe noen uker etter 22/7.

I regi av EastMeetsWest, ClubsEnt, IHSG, OsloKommune, Rødekors, IMDI og PrayaZ ble det i går arrangert talkshow om 22/7 og stand up med Shan the man fra Sverige. Shan the man var DRITRÅ: «Jeg hadde bryllup. Altså, «bryllup» og «bryllup», vi er fuckings kurdere for faen – det er jo en en jævla svær festival over flere dager. Man må ha armbånd og stempel og bevise at du er en av gjestene for svarte«.

Meg og Shan the man etter showet .

 Anyway, som sagt, dagene går veldig opp og ned. Savner veldig mange venner som jeg ikke forstår aldri vil komme tilbake. Etter at jeg kom hjem fra Alta forrige uke kom jeg på at da Anders var i Russland i fjor sendte han et postkort. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne det kortet, lette gjennom alle de stedene jeg samlet diverse kort jeg har fått ved forskjellige anledninger, men jeg fant det ikke. Jeg fant den i dag. Den datt ut av en bok. Tillitsmannen. 

Jeg savner deg, Anders. Utrolig mye.

 

Kjærlighet til folket. Jeg elsker deg, deg og DEG.

Love K. 

I just shot a man down…

…det føles sånn. Eller er det bare ønsketenkning? Jeg vet ikke. 

Jeg har fortalt dette til noen av mine nærmeste venner. Ikke mange. Er redd for at folk skal misforstå. Men jeg er sint. Forbanna. Har vært det en god stund. Men har prøvd å holde maska. Det går ikke. Her kommer det. 

Etter 22/7 har det vært rosetog, kjærlighet og demokrati. Personlig syntes jeg synd på Anders Behring Breivik. Stakkars mann som endte opp med oppvekst og omgivelser som dannet det mennesket han ble. Stakkars han. Han visste ikke bedre.

I mine øyne var han lenge et menneske som egentlig ikke hadde det bra med seg selv. Han tråkket på andre for å føle seg på høyden – fordi han er lite komfortabel med seg selv. Jeg syntes synd på han.

I det siste har jeg hørt veldig mye på Rihanna’s «Man down«. Har du hørt den før? Jeg nynner den ofte inni meg. Hører på den hver morgen og hver kveld. Dersom jeg ikke får sove, hører jeg på den om nettene også. Sangen sitter brent fast i hodet mitt. Fortvilelse og sinne danner bilder i hodet mitt der jeg kan skyte han ned – samtidig vet både hodet og hjertet mitt at det er helt feil. For det er ikke det jeg ønsker. 

I didn’t mean to end his life
I know it wasn’t right
I can’t even sleep at night
Can’t get it off my mind
I need to get out of sight
Before I end up behind bars

Så hvorfor kommer disse tankene nå? Noen av dere har sikkert sett intervjuet jeg ga SVt bare par uker etter Utøya, hvis ikke finner dere lenken her. Både i dette intervjuet og i alle andre intervjuer understreker jeg hvor lite sinne man kan føle for Anders Behring Breivik. Hvorfor skal man føle sinne ovenfor han? Hva tjener man på det? Hjertet ønsker å tilgi, mens hodet prøver å finne alle smutthullene som kan tillate meg å hate han. Drepe han. 

En søndag for par uker siden var jeg og drakk kakao med en kompis. På vei hjem skulle jeg ta t-banen fra Stortinget til Grorud. Jeg tok inngangen fra Egertorget og tar rulletrappen videre ned. Mot enden av rulletrappen går alarmen. En veldig rar alarm, for jeg skjønte ikke om det var rulletrappen som streika eller om dette var en brannalarm. Det aller første som slår meg er: «Dette MÅ være en bombealarm!» 

Kan noen avfeie min tanke ved å bare si «nei, det kan ikke skje». Nei, det kan dere ikke. Akkurat som den følelsen jeg får hver gang noe høres ut som skudd. Jeg stopper opp, snurrer 360 grader og kaldsvetter – for den første tanken som faller meg inn er «hvor er det han skyter fra?» Det er ikke sånn vi skal leve våre liv i Norge. Jeg nekter å leve i frykt. Faen heller. Men sist gang jeg trodde jeg hørte kinaputt, ble noen faktisk drept… Vil det faktisk være kinaputt neste gang?

Den frykten som får meg til å se verden i paranoia, skaper også aggresjonen som vil ødelegge kilden. Men mitt hjerte vet jo at dette ikke vil hjelpe noen. 

‘Cause I didn’t mean to hurt him
Could’ve been somebody’s son

I sangen er gjerningsmannen allerede blitt drept. Hun synger i fortid. I mitt hode er det nåtid. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil drepe han. Jeg vil ikke skyte ned Anders Behring Breivik. Det er mitt valg. Jeg nekter å leve i frykt.

Men hvor kommer så denne ønsketenkningen fra? Jeg er forbanna. Den eneste grunnen til at jeg lever er fordi jeg bestemte meg for å svømme. Hadde jeg begynt å svømme bare fem minutter senere ville jeg ikke vært i live i dag. Jeg hadde vært død. DØD – smak på den!

For det er den jeg smaker på hver eneste dag. Håvard er borte. Hanne er borte. Anders er borte. Bendik. Mona. Isabel. De er faktisk borte. De er døde. De ble drept. De er borte…

Så, ja – jeg hører på «Man down» hele tiden. Det er kanskje en ønsketenkning. Og jeg dagdrømmer hele tiden at det er meg – jeg skyter ned Anders Behring Breivik. Men jeg vet også at det aldri vil skje. Jeg er ikke han. Jeg er ikke kynisk nok. Svak nok. egoistisk nok. Jeg er ingen «lone wolf». Jeg er ikke han

Tell the judge please give me minimal,
Run out of town,
None of them can see me now, see me now.
Rum pa pa pum… Rum pa pa pum… Rum pa pa pum…

Love K. 

This one is for you, Håvard.

Da ble jeg faktisk gjenvalgt inn i bystyret. Og vil aller først starte med å si at denne «mini-seieren» vil jeg dedikere til Håvard. Min politiske innsats og engasjement vil alltid være dedikert til alle de som omkom på Utøya. Framover, always. Men akkurat denne lille seieren dedikerer jeg til Håvard. Jeg elsker deg og skulle ønske du fortsatt var her. For det er ingen hemmelighet, jeg hadde veldig delte meninger om å ta gjenvalg til bystyrelista. Mange faktorer som spilte inn og motivasjonen gikk opp og ned. Men Håvard, du var en av de som virkelig pushet meg til å gjøre dette. Før var jeg litt «care», men i dag er jeg veldig glad for at du gjorde det – det gir mer mening nå.

ENDA BEDRE: Vi er rekordmange unge AUFere som er inne på fast plass! Jeg, Abdullah, Prableen, Nasir og Zaineb. Det er helt sykt! Vi har enda fler på vara-lista, blant annet Per Anders som er blitt 2. vara. Jeg er så utrolig stolt.

Det har vært veldig bittert å tape valget i Oslo. Men så UTROLIG bra at rekordmange AUFere er inne på fast plass. Dette blir bra. Dette blir fantastisk. Jeg er utrolig stolt av alle sammen.

Det er veldig viktig at dere som er ungdom i Oslo føler at dere kan henvende dere til oss med saker dere engasjerer dere for. Det mener jeg oppriktig. Har du en sak som vi bør gjøre noe med i Oslo Bystyre, please ta kontakt. Vi er deres talspersoner, folkens!

Helt til slutt vil jeg sende en spesiell hilsen til noen personer som har stilt veldig opp for meg den siste uken. Per Anders, du er det nærmeste jeg kommer Gud og elsker deg av hele mitt hjerte. Frida, Andrine og Marita, ungene mine, dere har stått på som tigre i valgkampen for min skyld. Milla, Maren og Juni, har virkelig ikke kjent dere lenge – men det føles sånn – tusen, tusen takk for ALT. Dere har vært fantastiske.

Matti, Eivind, Stig, Jostein, Therese, Milos, Vegard, Munir, Johanne, Ida, Thea, Silje, Jo, Einar, Mohammed, Elham, Jannet, Jonas, Andreas, Emil, Øyvind, Amal, Amal, Mamie, Bethina, Martin, Tore, Knut, Vegard, Inger-Marie, Linda, Usman, Abdullah, Julie, Nasir, Zaineb, Ayesha, Hadia, Jorid, Arshad, Marthe Andrea og ALLE dere andre. Hvis jeg har glemt noen, så er det ikke fordi jeg faktisk har GLEMT dere, men fordi jeg har litt for dårlig tid til å ramse opp alle. Kjempeglad i dere. Og tusen takk for alt dere har gjort for AUF i Oslo, Oslo Arbeiderparti og ikke minst: for bevegelsen, for demokratiet og for våre omkomne venner. Dere er fantastiske.

Når det er sagt: Ta kontakt. Vi er folkevalgte for at ungdom skal ha et talerør rett inn i bystyret. Rrrrrrrrrrrring meg!

Love K.

Savner deg, Håvard. Håper du er stolt av meg..

Bilder sier mer enn tusen ord :)

Jeg har kommet hjem fra en laaaang tur rundt Steinbruvannet og vel hjemme har jeg blant annet vært så flink at jeg har støvsuget hele huset. Nå tenkte jeg egentlig å blogge litt, men det tror jeg desverre ikke at jeg rekker. Derfor legger jeg ut noen bilder fra de siste dagene. Som vi alle vet: bilder sier mer enn tusen ord.

Veldig mange som synes det er kleint å promotere seg selv. Hello, hvis du er politiker så SKAL du promotere både deg selv og politikken din. Hvis det blir for vanskelig, får man finne noe annet å drive med :)

Elvebakken-gutta har forelsket seg i Cola. Jostein og Martin. Elsk! :)

Øystein er så bra! Her er vi ved Valgkampboden på Karl Johan. Han smiler ALLTID. Han er ALLTID blid. He is a SUNSHINE.

 

Det beste med Arbeiderpartiets valgkampbod er jo ALLE de menneskene du får stå på stand med. De er bare SÅ herlige. Einar Bardal for eksempel, tok HELT av her om dagen. Han delte ut bunkevis med Kamzy-flyers. Loved it!

Maria og Hanne Fridtun er og var mine mentorbarn i AUF i Sogn og Fjordane. Vi mistet vår kjære Hanne på Utøya. Her satt jeg og Maria med dots og mimret om søteste Hanne.

Hverdagshelt: Suganthan. Digger deg, lillebror. Tusen takk for at du alltid stiller opp! Her står Suganthan med tamilske flyers som skal deles ut til foreldrene på tamilskolen.

 

Det meste er lov på valgkampstand...

...også er det noen som liker å forstyrre :P

Men jeg er GLAD i Milos. Her er begge slitne etter en lang dag.

 

Men jeg tenker også masse på Håvard. Neste hele tiden.

Savner deg, Håvard. Elsker deg. Håper du har det bra hvor du enn er.

Love K. 

 

 

Min bagasje og lykke?

Jeg ringte hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for all Utøya-bagasjen som folk etter hvert sku hente. Hun henviste meg videre til en viss Arne. Jeg ringte han. Han ba meg ringe han etter 17.00.

Fy, dagen i dag har vært tettpakka. Glemte å ringe han Arne-fyren og kom ikke på det før rundt 19.30. Superstresset ringte jeg kan og lurte på om han visste no’ mer om hentinga av bagasjen. Han sa at han var klar for å kjøre inn bagasjen til Oslo, men Oslo-kontoret ikke hadde ordnet noe sted enda – og dermed var dette satt på litt vent. Og jeg er jo ikke tålmodig,… akkurat.

Så jeg gjør en privat avtale og blir enig om at jeg henter bagasjen kl.22.00 på Sandvika. (PS: Var faktisk politimannens forslag. Digger Arne). Anders Røberg-Larsen stiller opp med bil. Helt nr.1: Arne. Helt nr.2: Anders. YES! Jeg får tilbake alle sakene mine. Det kom fram gjennom tlf-samtalene våre. Han gikk gjennom varene. «Men nå må du sjekke det som er viktigst, Arne. Finner du rettetangen min?» Han lo. «Du er da fin med krøller», svarer han, for han hadde jo sett bankkortet mitt. Merkbart at det var en koselig bestefar på den andre siden. Og jeg skulle få all bagasje tilbake. Riktignok var det meste blandet med Kristine Hallingstad’s bagasje også, men jeg og Kristine har snakket sammen – så dette ordner seg.

Anders, jeg og Munir setter av gårde til Sandvika. Av en eller annen merkelig grunn føler jeg spenning inni meg. Jeg gledet meg. Jeg skulle få sakene mine tilbake. LYKKE.

Vi er sent ute, så jeg er superstressa.

Vi kommer fram, møter politimannen ved Thon Hotel og tar i mot all bagasje. Jeg klemmer han lenge og takker han mange ganger for at han gadd å bringe med seg varene, vente og til slutt men ikke minst: holde ut med meg i telefonen og lete etter rettetangen. Nå har jeg alle varene mine, tenker jeg. LYKKE.

I bilen på vei hjem skrek jeg flere ganger: «Lykke, lykke og lykke«. «Jeg er så SYKT glad for varene mine», ropte jeg til Anders og Munir som halveis smilte og halveis blikket litt rart tilbake. «Herregud, enhver person som mener materielle goder ikke kan gjøre deg lykkelig – er en DUST!» – ropte jeg. Munir var jo ikke enig. Men det er jo sant, tenkte jeg. Faen om jeg skal late som om dette ikke gjør meg lykkelig. Selvfølgelig er jeg glad. Jeg følte meg som en unge på juleaften. LYKKE.

Jeg kom inn døra, plasserte all bagasje i en haug og stirret på den.

Tgggen på den brune veska mi som ble funnet inne på NATO-utedoen


Jeg føler meg tom. For dette er hva jeg føler akkurat nå. Derfor blogger jeg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men jeg prøver. Hva FAEN var det jeg tenkte med? Skulle dette gjøre meg lykkelig?! Er ikke slik jeg føler meg nå, ihvertfall.

Ikke misforstå, helt nr.1 og helt nr.2 er fortsatt dagens helter.

Men faen altså. Nå føler jeg meg bare helt forjævlig. Hva faen var det jeg tenkte med?

Lykke er jo ikke noe man hverken får eller finner. Lykke er noe man skaper. Jaja, som den drama queen’en som jeg er, så kan jeg ikke forvente noe bedre av meg. Føler jeg bare har lurt meg sjæl til å tro at dette skulle gjøre meg lykkeligere. Skjønner ikke hva jeg driver med.

Whatever. Gjort er gjort. Måtte bare «si» dette høyt, aka. blogge. Nå får jeg gå tilbake og gå gjennom bagasjen. Hvem vet, kanskje de gode minnene titter fram og løfter meg opp igjen.

I morgen skal jeg besøke Stovner Videregående skole kl.12.30. Send meg gjerne en sms hvis du er elev der.

Ta godt vare på dere!

Love K. 

Jeg og Per Anders besøkte i dag Arild Knutsen som er leder i Foreningen for Human Narkotikapolitikk

Minnetale for Isabel Victoria Green Sogn

Kjære Linda, Jon Inge, Veronica og Adrian.

Kjære alle som er samlet her i dag.

Det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukene har vært en vanskelig tid for alle.

Det sies at for hver venn som dør, må man leve sterkere selv. Det er nesten min måte å hedre Isabel på. Jeg skal leve sterkere. For jeg skal nå leve, skape kjærlighet og kjempe politiske kamper på vegne av mange omkomne kamerater. Og Isabel er en av de som har hatt et spesielt stort plass i mitt hjerte.

Kjære Isabel. 

Isabel, jeg møtte deg første gang på AUF-kontoret en fredag i november før landsstyremøte i AUF. Vi hadde ikke snakket lenge før jeg sa: ”Hmm, vet du hva jeg fikk så sinnsykt lyst på nå?” Og du avbrøt meg fort: ”Jeg vet ikke hva du har lyst på, men jeg er keen på McDonalds cheeseburger!”. Jeg hadde bare følgende å si: Du leser tankene mine. Som sagt, så gjort. Cheeseburgeren har alltid vært et viktig element under våre møter.

Men det var ikke slik at vi ofte satte oss på en kafe eller restaurant de gangene vi skulle finne på noe. Nei, vi dro på Grønland, kjøpte masse brød – satte oss ved akerselva og matet fuglene. Og Isabel, jeg måtte etter hvert kjøpe irriterende mange brød – da du spiste opp mer sjøl enn det som ble delt ut til måker og ender. Og du vet selv hvor mye du fikk meg til å le når du med lurt smil gomlet i deg brød, mens du tvang fram: ”Jeg tror den måka er mett”.

Mange har spurt meg om hvilke politiske temaer og hvilke politiske saker du var opptatt av, Isabel. De skulle bare visst hvor mange forskjellige temaer du omfavnet og interesserte deg for, engasjerte deg for. Jeg vil nevne tre områder jeg har sett deg tale sterkt om.

I Mars inviterte jeg deg med på en jentekonferanse i Sunndal. Det var bursdagen din. Du var usikker på om du skulle ofre bursdagen din til fordel for en likestillingskonferanse, men fant fort ut at ”dette vil jeg jo” – og hva skulle mer gøy enn å feire dagene med alle disse flotteste AUF-jentene fra hele landet. Vel framme i Sunndal skulle alle deltakerne reise seg og fortelle hvorfor de var her. Hva var deres visjon for likestillingen. Jeg husker dine ord, Isabel. Du sa først, så ydmyk du kunne: ”Altså, jeg er her først og fremst for å lære. Men det jeg vet er at likestilling handler jo om ALT. Menn og gutter har for mye makt. Og jeg vil lære ting på denne konferansen som kan hjelpe meg i den kampen”. Du har også senere fortalt meg hvor lite du likte at enkelte ting var greit når gutta gjorde det, men når jentene gjorde det samme – da ble man stemplet med diverse navn. Du reagerte mot slike holdninger. Isabel, det var feministen i deg. Du både bevisst og ubevisst kjempet for likestillingen.

Isabel, du var lokallagsleder i Stovner AUF i et halvt år. Du var også et organisasjonsmenneske. Du var med på å bygge AUF som organisasjon gjennom dine bidrag i Stovner AUF. Du profilerte deg, du var tilstede i bydelspartiet og du rekrutterte nye medlemmer hele tiden. Du var en av mange vervedronninger i AUF i Oslo. Dine bidrag gjelder ikke bare i din levetid – men har også gitt kjedereaksjoner som vil vare i lang tid framover. Et viktig eksempel på de er alle de aktive medlemmene i Stovner AUF som vil føre arbeidet og ikke minst, kampen videre.

Isabel, du var veldig glad i det Nye Norsk Vi. Og at alle måtte bruke stemmeretten og være politisk aktiv uavhengig av deres bakgrunn. Det var et mål for deg. Jeg husker en telefonsamtale med deg en gang i Juni. ”Du burde skrive et leserinnlegg om disse tankene” sa jeg til deg. ”Nei, jeg er ikke så flink til å skrive” – var ditt svar. Og vi diskuterte en god stund før vi konkluderte med at du skulle gjesteblogge på min blogg om ditt politiske engasjement. Dette skulle være en port inn til leserinnlegg-skriving for deg. De aller fleste av dere har lest eller hørt om dette gjesteblogginnlegget til Isabel. Ikke flink til å skrive? Skjønner ikke hva du snakker om, Isabel.

Du skriver:

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Isabel, disse ordene sier så mye om deg.

Det var altså likestilling, organisasjon og demokrati i det ”Nye Norske Vi”.

Men det var ikke bare på grunn av politikk, cheeseburger eller mating av fugler som fikk deg til å ringe meg. Du har også en del tamilske venner. Og en del av dem gikk deg litt på nervene når de ertet deg med tamilske ord og uttrykk. Da snek ikke du deg unna. Du ringte meg, ville ha en oversettelse på hvert eneste ord – så ville du lære deg nye ord. For du skulle slå tilbake verbalt. Det er deg i et nøtteskall det, Isabel. Du gir deg ikke. Du er en av de tøffeste jentene jeg har møtt.

Du smilte alltid. Og de gangene du ikke smilte var du bare litt trøtt og søvnig. Men positiv. Alltid positiv. Bokstavelig talt.

21. Juni 2011 skrev jeg følgende om Isabel:

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjere flotte unge jenter som henne.

For å si det sånn, min mening har ikke endret seg siden sist. Og jeg tror det nå mer enn noensinne er viktig å engasjere unge jenter – i Isabels ånd. For hun vegret seg ikke, hun sa et rungende klart JA til å drive med politikk.

Jeg vil gjerne lese opp et dikt av Inger Hagerup som jeg tror vil passe inn i disse dager.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hamre

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i seil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

Også helt til slutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette. Men jeg vil si dette. Jeg vil fortelle om den aller siste samtalen jeg hadde med Isabel. Jeg kom løpende fra skogen. Hun kom løpende fra et annet sted. Vi var en flokk som satt på berget. Hun satt ved siden av meg. Jeg var ikke på gråten, men stemmen min skjelvet. Jeg klappet henne på hånda og sa: «Det går bra, Isabel, dette ordner seg». Overraskende var hennes respons en klapp på min skulder og: «Det går bra, jeg tror dette går bra». Disse ordene kommer jeg aldri til å glemme. Disse ordene mener jeg vi alle må leve opp til. Isabels siste ord. Det går bra. Alt ordner seg. Vi må se framover. Alt går bra, og det som ikke går bra – går over.

Takk for meg.

 

The return

Jeg hadde ikke store forventninger. Jeg gruet meg ikke, og jeg fryktet ingenting. Men jeg så fram til å se mer til konsekvensene av 22.juli. For jeg ville vite mer. Siden jeg ikke har grinet noe særlig siden fredagen på utøya, trenger jeg å oppleve noe sterkere som kan få meg til å erkjenne at mange av mine venner er borte.

Vi tok ferje fra camping-båtplassen. Det var akkurat dit jeg kom når båten hadde plukket meg opp i vannet fredag 22.juli. Jeg følte ingenting. For jeg skal ikke lyve, jeg skal ikke overdramatisere følelser som ikke er der engang. Jeg følte faktisk ingenting.

Eskil og Jens i bakken. Flotte taler. Herregud, dette er jo lørdagen på Utøya-leiren. Nesten som om leiren endelig ble ”fullført” med mange mennesker, fantastisk fint vær – og jens på besøk en lørdag på utøya.

Etterpå gikk jeg gjennom de stedene jeg hadde løpt. Nato-utedoen, der jeg hadde gjemt meg først. Jeg følte ingenting. Vi gikk gjennom skogen til vi kom fram til stien som førte til Bolsjevika. ”Løp vi her?”, tenkte jeg. Det var jo ikke mulig å der engang.

Mens jeg gikk der og fortalte merket jeg hvor lite dette gikk inn på meg. Så kom vi til det berget mange av oss satt på rett før jeg og Matti la på svøm. Tårene rant. Det var her jeg satt med Isabel. Hun sa dette ville gå bra. Og det var da jeg innså: det er virkelig tilfeldig hvem som overlevde og ikke. Jeg kunne vært død. På dette berget satt jeg og nektet å svømme fordi jeg trodde det var unødvendig. På dette berget lå det døde mennesker tre minutter etter at jeg hadde begynt å svømme. Dette berget får meg til å gråte.

Love K.