#FirstOfMay

I år var jeg så heldig, at jeg fikk holde 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti. Det er første gang jeg besøker indre Oslo på arbeiderne internasjonale solidaritetsdag – stor ære for meg. Nedenfor kan du lese appellen jeg holdt på den morgenen. God lesning!

Kamzy

Folkens,

Det er snart fire år siden 22. juli 2011. Siden den sommeren har vi opplevd en endeløs debatt om debatten. Isteden for å snakke om saken, det nye Norge, rasisme, terror og radikalisering, har vi diskutert hvem som skal få si – hva – til hvem. Den debatten er i bunn og grunn uinteressant.

De relevante spørsmålene er: Hva mente vi da vi sa aldri mer «22/7?» Hva ligger i «mer åpenhet»? og hva betyr egentlig «mer demokrati»?

Vi har en statsminister som har engasjert seg personlig i kampen mot radikalisering. For å være helt ærlig tror jeg ikke det hjelper så mye. Hverken Erna Solberg eller kommunale tiltaksplaner kommer til å løse problemet vi har når norske ungdommer velger å dra fra trygge Norge for å drepe og dø i krig i et land de kanskje aldri har vært i.

Ikke det at det er noe galt med Erna Solberg, eller jo det er det jo. Men ikke med kommunale tiltaksplaner. De er helt OK. Men problemet er større enn som så.

Hva er det som mangler i Norge som gjør at de drar? Det er vanskelig å forstå, men en ting de har felles, er mangelen på tilhørighet. De føler seg ikke hjemme i Norge. De er ikke en del av felleskapet – demokratiet. Og det er vår hovedutfordring: De faller utenfor.

Jeg sa at Erna Solberg ikke hjelper mot radikalisering. Det er fordi hennes regjerings politikk bygger ned det norske felleskapet. Og kompisene hennes: Stian Røsland og Fabian Stang – selger Oslo – istedenfor å bygge Oslo. Byen vår.

Privatisering og økte forskjeller skaper ikke felleskap, heller ikke kutt i formueskatten eller rasering av arbeidsmiljøloven.

Og du kan spørre meg: hva søren har eiendomsskatten å gjøre med «mer demokrati»? Jo, Oslo har den laveste barnehagedekningen av alle storbyene i Norge. I 2013 sto 2300 i kø i Oslo. Vikarer settes inn altfor ofte, med altfor høy mangel på fagkompetanse. Arbeiderpartiet vil øremerke eiendomsskatten til de første årene i våre barns liv, nettopp fordi de er de viktigste årene.

Premissene for språk, koding og læring legges her. Deltakelse starter allerede der. Fellesskapet starter her.

En god skolehelsetjeneste gir elevene en lavere terskel for å oppsøke tjenesten, og helsetjenesten vil være bedre i stand til å identifisere de som trenger ekstra oppfølging.

Når mangfoldig boligutbygging finner sted, vil mennesker på tvers av ulik sosial bakgrunn få muligheten til å møtes. Da utfordres ideer i nærmiljøet i stedet for å bli i ekkokamre.

Når idrettsanlegg står og forfaller, tar vi fra våre barn og unge de viktigste sosialiseringsarenaene.

I Grorud, der jeg kommer fra, har Arbeiderpartiet 50 % oppslutning. Men det er fortsatt bare 50 % som bruker stemmeretten sin. Å få folk til å bruke stemmeretten er et felles ansvar og mål. Det handler om å ta menneskers hverdag på alvor, og gjøre dem i stand til å bestemme over den. Informasjon på et inkluderende språk, avbyråkratisering og lavere terskel for samfunnsdeltakelse: disse tiltakene forebygger radikalisering.

Små økonomiske forskjeller henger sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

Da Arbeiderpartiet overtok makta i Oslo aller første gangen – for nesten hundre år siden, bygde vi det felleskapet i Oslo. Vi forandra Oslo fra en by med slum og enorme klasseforskjeller til en by med fellesskap. Og mens vi gjorde det, gikk kriminaliteten ned og skatteinntektene opp. Folk fikk hus og jobb, rettigheter og plikter. Man ble en del av fellesskapet. Og vet dere hva? Nå må vi gjøre det igjen.

Det handler ikke om bli rikest, ikke om å få mest vin i eldreomsorgen, heller ikke om å ha den største nissen i hagen. Det handler om å skape en kommune hvor de som scanner strekkoder på Rimi og de med 7-sifret årslønn lever i den samme virkeligheten. Da må vi ta Oslo by tilbake. DET er det viktigste tiltaket mot radikalisering.

Kjære venner,

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt. Kunnskap forandrer alt.

Godt valg!

Her holder jeg 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti i Grønland menighetshus.
Her holder jeg 1.mai appell for Gamle Oslo Arbeiderparti i Grønland menighetshus.

1. Mai appell ved Håvard Vederhus 2012

«Jeg vil gjerne fortelle deg om den byen jeg er så glad i. Alle som bor i Oslo skal ha det bra, uansett hvor man bor i byen. Min drøm er en samlet by, en by som er forskjellig fra kant til kant, men der alle har de samme mulighetene»

Ærede venner, til tross for det vi alle har vært gjennom. Til tross for smerte, sorg og savn, er det fortsatt en stor ære for meg å stå her – nå – ved denne ungen mannen som har betydd så mye for meg, for AUFs viktigste fylkeslag, for Oslo Arbeiderparti. For arbeiderbevegelsens nyere historie, rett og slett. Sitatet jeg innledet denne appellen med er det unge Vederhus sier i AUF i Oslos første valgkampvideo i fjor: for drømmen om å være samlet, det er viktigere enn noe annet. Både som by, land og en verden.

For vi kan dette i Arbeiderpartiet og AUF, ikke sant? Pioneer som Trygve Lie, Knut Frydenlund, Einar Gerhardsen men også Håvard Vederhus har lært oss nettopp dette. Vår ideologi har bevist dette gjennom hundre år og våre mål vil bekrefte dette i de neste 100 åra, og det er følgende:

Vi lever ikke i en boble – vi kan ikke leve i en boble, men vi lever på en ballong:

For ballonger er slike en lyt vara varsom med.

dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fred,

og itte kan vel noen si at: Halvparten er min!

Nå stikk je høl i ballongdelen din!

Vi skal ha beina godt plantet der vi står, med ansiktet vendt utover hele byen, hele landet og hele verden. Gjennom samarbeid, omfordeling og fellesskapsløsninger skal vi ta vare på ballongen vår. Sett fra verdensrommet er den både grønn og blå, men alle vi vet hvor knallrød og varm den er innerst. Like varm som Håvard.

Ærede venner, denne rødfargen skal også minne oss på at vi ikke lever i en boble. Noen mennesker har en tendens til å tro det. Dere har sikkert hørt om Høyre og Venstre som vil ta over i regjeringskvartalet og Mitt Romney som vil kaste Obama ut av det hvite hus.

Rema 1000 slagordet: ”det enkle er ofte det beste” kan være et fengende slagord, men i ytterst FÅ tilfeller et RIKTIG slagord. Venner, vi er en del av den største politiske bevegelsen i hele verden. Historien har lært oss mye, blant annet at enkle løsninger bringer oss ett skritt fram og to skritt tilbake.

For vi vet bedre. Vi vet at reelle utfordringer trenger ideologisk prinsippfaste, gjennomtenkte løsninger. Disse løsningene vokser selvsagt ikke på trær, men i de kloke hodene som vi møter hver eneste dag. Løsningene formuleres av grasrota, og blir til i fellesskap og – ikke i en boble.

Og la meg igjen sitere Håvard Vederhus igjen:

«Jeg vet hva min drøm er, derfor stemmer jeg.»

 

Verda er en ballong som vi sjøl må passe på

Og sjøl om vi er mange må vi dele.

Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små

Som vet at ballonger bør vara hele.

Når et liv går tapt, er det lett å gi opp. Men å gi opp var aldri Håvards stil, og til hans minne – kan det heller aldri bli vår stil. Smerte, sorg og savn – erstatter jeg med gode minner, kampvilje og håp. For kampen fortsetter – ikke bare på vegne av oss selv – men også på vegne av alle falne kamerater. Kampen fortsetter i Håvards navn også.

Kjære venner, gratulerer med dagen.