Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.
Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.
Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?
Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.
Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.
Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.
I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.
Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.
Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?
På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.
Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.
Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.
På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012.
