Mitt innlegg under AUFs landsmøte 2012

Kjære venner, neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. Kvinners viktigste kamper har endret seg gjennom århundret, men den røde tråden vil alltid være gjenkjennelig: Kvinners rett til å bestemme over seg selv.

Som Karin Stoltenberg en gang sa: Det mennesker ønsker seg må samfunnet legge til rette for. Da er det bedre at vi lovregulerer det. Politikken skal styres av menneskenes ønsker, muligheter og behov – ikke av moralisme.

Hun sa dette om en konkret sak, og den saken heter «surrogati».

Det er betydelige fordommer og misforståelser om denne metoden å få barn på. Det snakkes om etikk og dilemma. Menneskehandel og utnyttelser. Det bagatelliseres, mens det egentlig bare handler om en ting: at et par kan bli foreldre ved hjelp av andre mennesker og – moderne teknologi.

Menneskehandel, for eksempel, er et alvorlig problem som berører alle former for internasjonal migrasjon, fra arbeidsinnvandring, internasjonal adopsjon til asyl- og flyktning problematikk. Men det betyr ikke at faren for menneskehandel er det grunnleggende premisset når norske myndigheter utformer sin politikk på disse områdene. Det bør også gjelder for surrogati-ordningen.

Det finnes en del mennesker som blir ufrivillig gravide, finner ut av at det er for sent for abort, bærer frem barnet, adopterer det bort mot en pengesum. Dette er jo en anerkjent ordning. Surrogati – der man ønsker seg graviditeten, bærer barnet frem – etter avtale, og adopterer det bort etterpå – det skal være et problem – selv under ordnede forhold?

Og hva er alternativene? Det er det som allerede skjer i dag. Nordmenn drar til utlandet, drar nytte av en eller an kvinne – både under gode, men også svært dårlige forhold, kommer tilbake til Norge, og det blir stilt spørsmålstegn ved foreldreskap. Hvem går dette utover? Jo det går utover barnet. Ønskebarnet.

Og klart det finnes tiltak som kan brukes for å hindre et eventuelt press mange frykter: God psykologisk oppfølging, slik det gjøres i forbindelse med mange ulike inngrep. Krav om at surrogatmoren allerede bør ha født barn. Makstak på hvor mange ganger samme kvinne kan være surrogatmor. Og hvem bør kunne benytte seg av surrogati? Ikke hvem som helst, bare de som faktisk ikke kan bære frem sitt eget barn.

Selvfølgelig reiser dette noen viktige dilemmaer, men det gjør all fertilitetsteknologi. Jeg skjønner at dette er en vanskelig sak for mange. Jeg forstår veldig godt at det er mange sterke følelser rundt denne saken. Men vi er politikere. Det er en politisk oppgave å avveie alle hensyn, vurdere og bestemme.

Vi gjør mye innen medisinen for å holde folk i live som man kan diskutere etikken og moralen om, så hvorfor denne ekstreme moralisme rundt det å skape nytt liv når barnløsheten er et faktum?

Kamerater, det er ingen menneskerett å få barn, men det er menneskelig å ønske seg et. Dersom noen – frivillig – ønsker å bidra til dette, er det overstyrende og umyndiggjørende ovenfor enkeltmennesket.

La ikke våre lover hindre voksne som ønsker å bli foreldre å ikke få leve det de mener er et fullgodt liv for dem.

Tusen takk for meg.

Følelser, rettigheter og surrogati

Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn 
stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.

Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?

Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.

Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.

I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.

Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.

Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?

På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.

Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.

Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.

På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012. 

Inspirasjonspris og alt annet

Når man får vite at tidligere justisminister, Knut Storberget, leser bloggen din. Da er det kanskje på tide å blogge litt igjen.

Så det var prisutdeling i dag. Utrolig rørende. Jeg er utrolig ydmyk.

Er så glad for at så mange AUFere fant veien dit. Matti, Jo, Einar, Per Anders, Stig, Milos, Abdullah, Marita, Andrine, Thea, Jonas, Hanna, Amal, Mohammed, Johanne Tokvam, Johanne Stenlien, Ylva, Anette, Louiza, Josefine, Tore, Jørgen, Monica, Kamilla, Maren, Ibrahim og alle andre…

I morgen tidlig skal jeg til NRK Østlandssendingen Radio. Sykt trøtt nå, men lover å blogge litt oftere framover. Nedenfor ser dere takketalen min. Og på onsdag skal jeg på festpremieren til Kompani Orheim. Skal ha med to ledsagere: Kjetil Vevle som sitter i sentralstyret med meg og en til… God natta

_____________________________________________________________

Kjære alle sammen,

Det finnes ikke den ting som ikke kan inspirere. Det finnes ikke et menneske som ikke kan inspirere.

Alt rundt deg både former, skaper og utvikler deg som menneske. Alt inspirerer.

Men likevel kan vi, som mennesker, til en viss grad velge hva som skal inspirere oss. Og hvem VI vil inspirere.

De som inspirerer MEG mest er de som ikke kan være her sammen med oss i dag. Og Isabel vil alltid være en stor inspirasjon.

Isabel var definisjonen på lykke fordi andre mennesker ble lykkelige av henne. Hun var alltid glad, og beviste oss gjennom sine handlinger det faktum:

«De blideste vinner alltid».

Hun hadde den progressive tankegangen. At livet alltid gikk videre. Hun fokuserte på framtida. Når de aller fleste velger å gi opp, er hun den som rettet blikket framover, og fokuserte på de positive sidene. Hun var opptatt av å komme videre.

Isabel respekterte alle. Respekt kan både dyrkes og undergraves. Men hellig er det mennesket som respekterer alle til tross for motstridende standpunkter, holdninger og meninger. Hun så hele mennesket – uten fordommer, derfor forstod hun også mennesket.

Med Isabels blide åsyn, progressive tankegang og respekt for alle inspirerte hun meg. Og slik vil jeg hedre Isabel. I dag, i morgen og i alle år framover.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig rørt og ydmyk, og stolt. Rørt fordi jeg får denne prisen. Ydmyk, fordi jeg får æren av å bringe inspirasjonen videre. Og utrolig stolt for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med Isabel.

«For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp»

Tusen takk for meg.

De siste ukene

 

Som de fleste av dere vet sitter jeg nå i Helse-og Sosialkomiteen i Oslo bystyre (satt i Kultur-og utdanningskomiteen forrige periode) og det er kjempespennende. Føler egentlig jeg er mer gira på å ta fatt i arbeidet nå enn det jeg var for fire år siden. Det er nok på grunn av veldig mange forskjellige årsaker, men jeg tror egentlig det er mest på grunn av en så dyktig fraksjonsleder og komiteleder fra Arbeiderpartiet, Tone Tellevik Dahl.

I tillegg er det veldig mange unge folkevalgte. Vi er jo søren meg 5 AUFere fra Arbeiderpartiet på fast plass: meg, Prableen, Abdullah, Nasir og Zaineb. We rock! Også er en av mine beste venner, Per Anders Langerød, 2.vara til bystyret – noe som i praksis betyr at han møter HVER gang (han kunne ikke møte på onsdag da, men det er fordi han er på Gran Canaria). Han var sykt flink!

Her debuterer Per Anders på bystyrets talerstol.

Sist helg var jeg og besøkte AUF i Finnmark i Alta. Det var kjempegøy! Jeg ble kjent med så utrolig mange nye AUFere. Møtte forresten en gutt som gjorde et tappert forsøk på å lære meg sjakk… Han heter Jonathan Kongsbak Jæger og har en veldig flott sangstemme, by the way. 

Hanne er fylkesstyremedlem i AUF i Finnmark og Kristina er den superflinke fylkessekretæren. Her forbereder de litt snacks til ferskissamlingen!

Forrige helg hadde VG et superkleint oppslag om min gode venn, Emil Aas Stoltenberg. Oppslaget gikk ut på at Emil klatrer oppover karrierestigen i det stille og eventuelt også følger onkelens fotspor. I tillegg hadde VG en liten «faktaboks» nederst på dette helsidige oppslaget:

Når de først bestemmer seg for å skrive navnet mitt, hva med å skrive det riktig? 

Uansett, drit i hvem som er pappaen, mammaen og onkelen til Emil – for han er sykt flink uavhengig av sine familiebakgrunn. Han leder Blindern AUF, leder AUF i Oslos valgkomite og sitter i AUFs programkomite på vegne av Oslo – og i AUF velges folk fordi de er flinke og ikke på grunn av etternavn og onkelnavn. Emil er kvalifisert til de verv han stiller til – og det er her fokuset bør ligge.

Emil har alltid stilt opp for meg. Her er vi på en kafe noen uker etter 22/7.

I regi av EastMeetsWest, ClubsEnt, IHSG, OsloKommune, Rødekors, IMDI og PrayaZ ble det i går arrangert talkshow om 22/7 og stand up med Shan the man fra Sverige. Shan the man var DRITRÅ: «Jeg hadde bryllup. Altså, «bryllup» og «bryllup», vi er fuckings kurdere for faen – det er jo en en jævla svær festival over flere dager. Man må ha armbånd og stempel og bevise at du er en av gjestene for svarte«.

Meg og Shan the man etter showet .

 Anyway, som sagt, dagene går veldig opp og ned. Savner veldig mange venner som jeg ikke forstår aldri vil komme tilbake. Etter at jeg kom hjem fra Alta forrige uke kom jeg på at da Anders var i Russland i fjor sendte han et postkort. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne det kortet, lette gjennom alle de stedene jeg samlet diverse kort jeg har fått ved forskjellige anledninger, men jeg fant det ikke. Jeg fant den i dag. Den datt ut av en bok. Tillitsmannen. 

Jeg savner deg, Anders. Utrolig mye.

 

Kjærlighet til folket. Jeg elsker deg, deg og DEG.

Love K. 

Alle er likeverdige AUFere

Et standardspørsmål jeg stiller alle AUFere jeg møter på ferskiskveldene jeg innleder på er: «Hvorfor meldte du deg inn i AUF? Hva fikk deg inn i akkurat denne politiske ungdomsorganisasjonen?»

Det finnes et hav av forskjellige svar – og dere skal vite at alle svar er riktige. Vi har de som kommer rett fra politikerfamilier, noen engasjerer seg i AUF på grunn av en politisk sak og noen ble bare tvunget med på et møte av en kompis eller en venninne. 

Vi har de som meldte seg inn i AUF som 14-åringer fordi de er enige i ideologien, noen fikk et lite spark i ræva etter 22/07/11 og andre synes bare det er «in» å være medlem i AUF og det kuleste i verden er å «check in» på AUF-kontoret på Facebook. Som sagt, mangfold. We love it.

And so should you. Men jeg synes det er rart at hver gang jeg stiller spørsmålet: «Hvorfor meldte du deg inn i AUF?» er det alltid noe som vegrer med å svare fordi de, for eksempel, meldte seg inn på grunn av «bare» det sosiale, fordi det var venn av en venn som tvang de med på et møte eller fordi de meldte seg inn først etter 22.juli. Jeg spør meg selv: Hvem har et problem med akkurat dette? Eller, hvem har et problem med disse personene?

Ingen. For vi er alle likeverdige politisk engasjerte mennesker. Vi er alle likeverdige AUFere. Mangfold i vår organisasjon skapes ikke bare ved at vi representerer mennesker fra ulike land, ulike kulturer, forskjellige seksuelle legninger, og så videre… Men også gjennom de forskjellige utgangspunktene vi har, for til syvende og sist er det en viktig fellesnevner som gjelder, og det er politikken. Politikken knytter oss sammen. Og alle i AUF bidrar jo politisk

All politikk basert på vår ideologi hører hjemme i AUF. Og helt ærlig: Det kan hende det var bestevenninna di som tvang deg inn i AUF eller det var du selv som følte et «kall» etter 22/7, men det alle vet «for sure» er at ingen forblir i en politisk organisasjon dersom man er uenige i ideologien og politikken. Og kjære kamerat, du er jo fortsatt med oss. 

Det er mange som melder seg inn i AUF fordi de sympatiserer med politikken vår, ikke fordi de synes synd på oss. Det er mange som er veldig sosiale i AUF, men de er også minst like ambisiøse i forhold til det politiske og det organisatoriske. Det ER mange i AUF, og ingen av oss er like – men vi er alle likeverdige AUFere. Vi er alle likeverdige politisk engasjerte mennesker. Vi alle bidrar politisk – på en eller annen måte. And I’m lovin’ it.


This one is for you, Håvard.

Da ble jeg faktisk gjenvalgt inn i bystyret. Og vil aller først starte med å si at denne «mini-seieren» vil jeg dedikere til Håvard. Min politiske innsats og engasjement vil alltid være dedikert til alle de som omkom på Utøya. Framover, always. Men akkurat denne lille seieren dedikerer jeg til Håvard. Jeg elsker deg og skulle ønske du fortsatt var her. For det er ingen hemmelighet, jeg hadde veldig delte meninger om å ta gjenvalg til bystyrelista. Mange faktorer som spilte inn og motivasjonen gikk opp og ned. Men Håvard, du var en av de som virkelig pushet meg til å gjøre dette. Før var jeg litt «care», men i dag er jeg veldig glad for at du gjorde det – det gir mer mening nå.

ENDA BEDRE: Vi er rekordmange unge AUFere som er inne på fast plass! Jeg, Abdullah, Prableen, Nasir og Zaineb. Det er helt sykt! Vi har enda fler på vara-lista, blant annet Per Anders som er blitt 2. vara. Jeg er så utrolig stolt.

Det har vært veldig bittert å tape valget i Oslo. Men så UTROLIG bra at rekordmange AUFere er inne på fast plass. Dette blir bra. Dette blir fantastisk. Jeg er utrolig stolt av alle sammen.

Det er veldig viktig at dere som er ungdom i Oslo føler at dere kan henvende dere til oss med saker dere engasjerer dere for. Det mener jeg oppriktig. Har du en sak som vi bør gjøre noe med i Oslo Bystyre, please ta kontakt. Vi er deres talspersoner, folkens!

Helt til slutt vil jeg sende en spesiell hilsen til noen personer som har stilt veldig opp for meg den siste uken. Per Anders, du er det nærmeste jeg kommer Gud og elsker deg av hele mitt hjerte. Frida, Andrine og Marita, ungene mine, dere har stått på som tigre i valgkampen for min skyld. Milla, Maren og Juni, har virkelig ikke kjent dere lenge – men det føles sånn – tusen, tusen takk for ALT. Dere har vært fantastiske.

Matti, Eivind, Stig, Jostein, Therese, Milos, Vegard, Munir, Johanne, Ida, Thea, Silje, Jo, Einar, Mohammed, Elham, Jannet, Jonas, Andreas, Emil, Øyvind, Amal, Amal, Mamie, Bethina, Martin, Tore, Knut, Vegard, Inger-Marie, Linda, Usman, Abdullah, Julie, Nasir, Zaineb, Ayesha, Hadia, Jorid, Arshad, Marthe Andrea og ALLE dere andre. Hvis jeg har glemt noen, så er det ikke fordi jeg faktisk har GLEMT dere, men fordi jeg har litt for dårlig tid til å ramse opp alle. Kjempeglad i dere. Og tusen takk for alt dere har gjort for AUF i Oslo, Oslo Arbeiderparti og ikke minst: for bevegelsen, for demokratiet og for våre omkomne venner. Dere er fantastiske.

Når det er sagt: Ta kontakt. Vi er folkevalgte for at ungdom skal ha et talerør rett inn i bystyret. Rrrrrrrrrrrring meg!

Love K.

Savner deg, Håvard. Håper du er stolt av meg..

Gjesteblogger: Isabel Victoria Green Sogn

 

Ja, jeg vil drive med politikk!

Når man er oppvokst med sommerferie på camping og aldri har vanket utenfor Høybråtens områder som liten, får man høre en del rasistiske holdninger rundt seg. Disse gjør inntrykk, og etter hvert ble min egen tankegang den samme. Jeg har tidligere hatt svært få venner rundt meg med en annen etnisk bakgrunn, noe som skapte fordommer mot ”det ukjente”. Denne holdningen har alltid vært interessant for meg, siden Høybråten ligger så langt øst i Groruddalen man kan komme. Men da jeg kom ut av mitt lille, trygge Høybråten og ble kjent med resten av Oslo – ble alt forandret.

Jeg har alltid vært en jente som mener rett skal være rett. Det er noe jeg alltid har stått for, og vil fortsette med i fremtiden. Uansett hva saken er, vil jeg alltid fortelle menneskene rundt meg hva jeg føler er rett. Mitt politiske engasjement har vært der hele tiden og alle rundt meg sier de alltid har visst at jeg ville bli politisk aktiv, de var bare usikre hvor jeg hørte hjemme blant de politiske partiene. Jeg tok selv initiativ til å finne ut av hvilket, og fant ut at AUF var det rette for meg.

Mitt første møte med AUF var en konferanse hvor vi sov over på en skole i Oslo, og jeg var helt frelst! Jeg har etter kort tid fått noen av mine beste minner, og bestevenner innenfor AUF. Politikk får deg til å føle at du er en del av noe større. Du føler at din mening teller og at du kan påvirke det som skjer her i Norge. Du får bygget et stort nettverk av kontakter man kan ha god bruk for senere, og man får være med på turer som vil vise seg å være minner for livet.

Jeg synes det er viktig at ungdom viser at de bryr seg. Ikke bare om sine egne venner, men også andre mennesker i Norge og resten av verden. Det er viktig at vi er der og sier vår mening og viser at vi vil være en del av samfunnet. Det er også viktig at de sakene vi kjemper om, ikke er saker som handler om frynsegoder til oss selv, men også for andre mennesker. For eksempel om at eldre skal få god og trygg pleie når de trenger det, eller at fattige barn i andre land bør få gratis vaksine mot farlige sykdommer slik at de har en sjanse til å overleve.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg meldte meg inn i AUF. Jeg tror heller jeg hadde angret mer om jeg ikke gjorde det. En mer fantastisk gjeng skal man lete lenge etter. Følelsen av å bli inkludert i viktige samfunnsspørsmål er fantastisk, og politikk er noe jeg vil fortsette med i lang tid framover.

Isabel Victoria Green Sogn
Leder, Stovner AUF

På dette bildet har Isabel på seg hårbøylen jeg kjøpte til henne i Spania.

Isabel er ei jente som kunne vært min datter. Av engasjement, kjærlighet og utstråling. Hun er en av AUFs ivrigste jenter og stiller alltid opp. Det finnes bare positive ord å si om denne jenta. Jeg håper AUF fortsetter å engasjerer flotte ungpiker som henne.

Love K