Håvard Vederhus

«Jeg vil gjerne fortelle deg om den byen jeg er så glad i. Alle som bor i Oslo skal ha det bra, uansett hvor man bor i byen. Min drøm er en samlet by, en by som er forskjellig fra kant til kant, men der alle har de samme mulighetene»

Ærede venner, til tross for det vi alle har vært gjennom. Til tross for smerte, sorg og savn, er det fortsatt en stor ære for meg å stå her – nå – ved denne ungen mannen som har betydd så mye for meg, for AUFs viktigste fylkeslag, for Oslo Arbeiderparti. For arbeiderbevegelsens nyere historie, rett og slett. Sitatet jeg innledet denne appellen med er det unge Vederhus sier i AUF i Oslos første valgkampvideo i fjor: for drømmen om å være samlet, det er viktigere enn noe annet. Både som by, land og en verden.

For vi kan dette i Arbeiderpartiet og AUF, ikke sant? Pioneer som Trygve Lie, Knut Frydenlund, Einar Gerhardsen men også Håvard Vederhus har lært oss nettopp dette. Vår ideologi har bevist dette gjennom hundre år og våre mål vil bekrefte dette i de neste 100 åra, og det er følgende:

Vi lever ikke i en boble – vi kan ikke leve i en boble, men vi lever på en ballong:

For ballonger er slike en lyt vara varsom med.

dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fred,

og itte kan vel noen si at: Halvparten er min!

Nå stikk je høl i ballongdelen din!

Vi skal ha beina godt plantet der vi står, med ansiktet vendt utover hele byen, hele landet og hele verden. Gjennom samarbeid, omfordeling og fellesskapsløsninger skal vi ta vare på ballongen vår. Sett fra verdensrommet er den både grønn og blå, men alle vi vet hvor knallrød og varm den er innerst. Like varm som Håvard.

Ærede venner, denne rødfargen skal også minne oss på at vi ikke lever i en boble. Noen mennesker har en tendens til å tro det. Dere har sikkert hørt om Høyre og Venstre som vil ta over i regjeringskvartalet og Mitt Romney som vil kaste Obama ut av det hvite hus.

Rema 1000 slagordet: ”det enkle er ofte det beste” kan være et fengende slagord, men i ytterst FÅ tilfeller et RIKTIG slagord. Venner, vi er en del av den største politiske bevegelsen i hele verden. Historien har lært oss mye, blant annet at enkle løsninger bringer oss ett skritt fram og to skritt tilbake.

For vi vet bedre. Vi vet at reelle utfordringer trenger ideologisk prinsippfaste, gjennomtenkte løsninger. Disse løsningene vokser selvsagt ikke på trær, men i de kloke hodene som vi møter hver eneste dag. Løsningene formuleres av grasrota, og blir til i fellesskap og – ikke i en boble.

Og la meg igjen sitere Håvard Vederhus igjen:

«Jeg vet hva min drøm er, derfor stemmer jeg.»

 

Verda er en ballong som vi sjøl må passe på

Og sjøl om vi er mange må vi dele.

Det skjønner itte vaksne, men det er en masse små

Som vet at ballonger bør vara hele.

Når et liv går tapt, er det lett å gi opp. Men å gi opp var aldri Håvards stil, og til hans minne – kan det heller aldri bli vår stil. Smerte, sorg og savn – erstatter jeg med gode minner, kampvilje og håp. For kampen fortsetter – ikke bare på vegne av oss selv – men også på vegne av alle falne kamerater. Kampen fortsetter i Håvards navn også.

Kjære venner, gratulerer med dagen.

Publisert i VGs papirutgave 31.12.11

Aldri mer 22/7

Hva skal man med nyttårsforsetter? Misforstå meg rett, men håp kan skapes uavhengig av et årsskifte, og år er bare tall.  And the only thing that matters is what a man can do, and what a man can’t do. Så gjør det du må, men gjør det gjerne nå. For om det kommer en dag i morgen. Det er faktisk ikke en selvfølge.

Debatten om debatten

Siden sommeren har vi opplevd en endeløs «metadebatt” – om du vil. Denne debatten om debatten har inneholdt mindre uenighet enn det man kan få inntrykk av, og er i bunn og grunn uinteressant. Jeg vil her legge noen premisser for hvordan jeg – som ungdomspolitiker i Norge – kommer til å ta debatten, her og ellers.

For det første: Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne frem til så gode tiltak som mulig. Selv de mest avskyelige holdninger vil ikke kunne bekjempes hvis vi aldri ser dem. Viktig er det også fordi det gjør det mulig for alle og enhver å få sin stemme hørt.

En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme frem til noe konkret. Slutt å leke ordpoliti, kom til poenget. 

For det andre: Vi må være bevisst skillet mellom aksept og toleranse. Ingen bestrider ytringsfriheten, men mange misforstår den: Ytringsfriheten er ikke en garanti for popularitet, men for at det skal være trygt å være upopulær. Du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Demokrati?

Kjærlighet, ytringsfrihet og demokrati er ord som er blitt gjentatt for n’te gang. Og det er fantastisk at de aller fleste vil svare terroren med mer demokrati. Men under fanen «mer demokrati» har vi sett krigen om hvor ytringsfriheten stopper og ytringsansvaret starter. For ikke å si om hvem som sjikaneres mest og sykemelder seg lengst. Dette er et blindspor.

Demokrati handler i veldig stor grad om at alle skal få ytre sine meninger. Men man skal også bli enige (flertallet bestemmer, ikke sant?), fatte vedtak og komme med konkrete tiltak for å skape løsninger. «Mer demokrati» kan bety så mangt, vi trenger å «break it down» til konkrete tiltak. Her er mine tanker.

For det første, det ble iverksatt en prøveordning sist valg: 16-og 17-åringene slo eldre førstegangsvelgere ned i støvlene. Ungdom bryr seg hvis de får reell mulighet. Man må skape kultur for kollektivt ansvar. Ikke engang sommerens tragedie økte norsk valgdeltakelse, dette betyr bare at vi må komme med andre tiltak – og alle vet at det starter med ungdommen.

Det andre er representativitet i viktige organisasjoner som politiske partier, LO og NHO. Underrepresentasjon av enkelte grupper i vårt organisasjonsliv er i så måte et problem. Når en organisasjon ikke er representativ, er den heller ikke legitim. Poenget er ikke å inkludere en person fra hvert folkeslag eller religion, men å skape lavest mulig terskel for deltakelse uavhengig av hvem de er – det er inkludering i praksis.

Til sist, men ikke minst er en jevn økonomisk fordeling avgjørende for demokratiet. Og nei, jeg ønsker meg ingen kommunistisk stat, men jevn fordeling er helt vesentlig for å unngå autoritære regimer og diktatur (vi må ikke ta demokratiet for gitt, ikke sant?). Det siste har vi sett i de siste årene i USA, hvor den økonomiske ulikheten har vokst, og tilliten til at de folkevalgte representerer andre enn de rikeste 1 % er på et bunnivå. I tillegg henger små økonomiske forskjeller sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite. Dette er mitt «aldri mer 22/7»-løfte:

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Som min venn Håvard Vederhus pleide å si:

Det er nemlig sånn, at kunnskap forandrer alt.

Aldri mer 22.juli. Godt nytt år.