hjelp

Det som skjuler seg bak fasaden

Du ser jenta du møter i gangen på skolen inn i øynene og smiler. Du får et smil tilbake, og tenker ikke over at smilet ikke når øynene. Du vet ikke hva som skjuler seg bak denne jenta. Hun er som alle andre du ser, hun er glad. Du vet ikke hva som skjuler seg bak øynene. All sorgen og skuffelsen hun bærer på er gjemt bak et smil og en setning som sier: «Jeg har det bra».

Gutten som bråker og ødelegger timene. Han er kul. Han smiler og tester ut nye grenser og blir stadig sendt på gangen. Han er selvsikker. Tror du. Innerst inne er han redd for å bli glemt, redd for og ikke bli likt. Han skjuler alt med et smil, og får folk til å tro at han seg selv.

Det er sånne mennesker vi må involvere i hverdagen vår!  

Du ser de litt klarere nå. Jenta som sitter 4 plasser lengre bort med hode hevet skjuler noe bak et smil. Du ser ikke hva hun skjuler. Gutten som står på pulten bak deg er full av energi og skjuler noe bak smilet sitt. Du ser ikke hva han skjuler.
Noe er det, men du klarer ikke helt å begripe hva. Gutten er ofte igjen etter skolen, ute og «chiller» med gutta og kommer ikke hjem før sengetid. Han blir uopplagt. Jenta er ofte på senteret eller med andre venner hjem. Kommer ikke hjem før etter leggetid. Og avslutter samtalen med «Jeg har det bra», mens hun trekker frem et smil.

Have you ever noticed that the saddest person always had the most beautiful smile?
–Kid Rudi

Dagene går. Du forstår ikke helt hva det er helt enda. Noe skjuler seg bak et smil. Du ser at smilet er falskt og øynene kjemper for å holde kinnene tørre. Du ser at jenta står mer og mer alene. Gutten som bråker blir roligere og roligere. Du ser at håpet er borte og utstrålingen finnes ikke lenger. Du tenker ikke mer over det, og går til din faste gjeng. «Hun er taper! Hun sier jo ingenting» får du kanskje høre. Gjengen din smiler og ler og rekker pekefingeren mot henne. «Den genseren er jo 20 år gammel» blir det sagt og en god latter følger med. «Faen, den ADHD gutten plager meg i timene! Han fortjener ikke annet enn bank.» smeller det fra en av de ‘kule’ jentene. Jentene fortsetter med den lattermilde stunden. Du skjønner hva som er problemet. Du har vært med på å mobbe denne jenta og denne gutten.

Det du ikke vet er at hvert minutt gutten får fri fra hjemmet sitt er en gave. Han vil ikke hjem. Du vet at gutten ofte er med i slosskamper i skolegården. Gjerne mot en svakere part.

I want someone to hold my hand and tell me it’ll be okay.

Sakte går det opp for deg at gutten blir utsatt for vold hjemme. Han vil ikke fortelle guttene om dette. Derfor er han som han er. Irriterende og plagsom. Fordommene kommer frem med en gang. Gutten med mye energi er gutten med ADHD.

Jenta blir mer og mer usynlig. Hun vil ikke vise seg frem. Hun er vakker, og med en vakker og spe stemme sier hun at alt er bra. Hun er plaget av noe som mange andre er plaget med. Hun er deprimert. Ikke ser hun en lys hverdag, og heller ikke noen som er der for henne. Hun var en del av gjengen før, men sklei sakte ut og ble til ingenting.

Dagene er dystre, og smilet du ser er falskt. Du vil stoppe å snakke med denne uskyldige jenta, men er redd for å bli hengt ut av de andre i gjengen.

Dagene går fortere, du ser ikke gutten og jenta like mye nå lenger. Du vil gjøre noe, men innser at det er for sent. Du ser at jenta sitter for seg selv, øynene er våte og blanke. Munnen smiler feil vei. Gutten er ikke på skolen lenger. Han har droppet ut. Han var «drit lei av utfordringer i hverdagen og skuffelser av ‘venner’».

Det er i tunge tider vi må stå sammen, og det er glade stunder vi må dele. Når man har hverandre har man alt. Hvorfor skal det alltid være fordommer og popularitet som skal bestemme hvem som er gode nok og hvem som fortjener å bli mobbet?  Alle er gode nok! Hvorfor skal det være tabubelagt blant oss ungdom å være psykisk plaget? Det er fordommene sin feil at det er tabubelagt. Hvorfor er det ikke tabu å fortelle at en har vondt i armen, men å si at man sliter med tankene er tabu? Vi har noe å jobbe med, folkens!

Marita Ramsberg Hansen

 

Del 1: Tro på meg

Del 2: Trodde du på meg?


Jeg engasjerer meg veldig mye for voldtektsofre. Men det tok meg lang tid før jeg klarte å ordlegge og formulere meg om saken. Første gang jeg klarte å skrive en tekst om det ble resultatet slik. Det var viktig for meg å få ut mine meninger om dette temaet, og er glad for at jeg endelig klarte det – for framover skal jeg engasjere meg en del innenfor dette feltet.

Du har kanskje fått med deg dette:
Leger vil ha voldtekt som pensum i skolen

Jeg er helt enig!

Men før vi går bananas med både følelser og fornuft i forhold til denne saken, må man huske det at det er begrenset antall timer våre barn og unge har på skolen. Mer tid på et tema betyr mindre tid på et annet. Dette vil være en evigvarende balansegang vi må ta hensyn til, og som er viktig å ha i bakhodet.

Holdninger skaper politikk og politikk skaper holdninger, pleier jeg å si. Politikk skaper skolen og skolen skaper framtidens borgere. Det er mye skolen skal greie og vi må ruste skolen med de ressursene den trenger. For ikke bare skal de skape morgendagens kloke hoder, men også samfunnsborgere som skal ta vare på menneskene rundt seg.

Det er utrolig vondt å lese om alle voldtektsofrene. Jeg mener ikke at det første vi som samfunn skal gjøre er å stakkarsliggjøre voldtektsmannen (eller kvinnen) – men enkelte glipp i oppveksten er med på å produsere voldtekstmenn (og kvinner).

Barnevernet, politiet, skolehelsetjenesten er veldig bra og de må få mye mer av ressurser fra både staten og kommunen. Men disse kan bare gripe inn når en trussel først er inntreffet eller skaden allerede er skjedd. Derfor er det forebyggende arbeidet utrolig viktig, og jeg mener det er flere ting kommunen og eventuelt staten kan stille opp med.

1. Voldtekt inn i pensum

Selvfølgelig er dette viktig og riktig. Mange jenter (og gutter) har blandede følelser når voldtekten inntreffer.

For det første er man usikker på skyldfølelsen. «Var det kanskje min feil? Var det jeg som var dum nok til å la det skje?»

Det andre er skammen. Mange føler en skam, som igjen bidrar til å undertrykke følelsene.

Det tredje er avmakten. Dersom voldtekten skjer i nære relasjoner er det utrolig vanskelig for en å melde i fra til politiet. For da går det ikke bare utover voldtektsmannen (eller kvinnen) – men hele familien vil falle sammen.

Og det fjerde er «hva er vitsen?». Vil voldtektsmannen bli straffet? Vil politiet tro på meg? Vil det skje noe med situasjonen jeg er i?

Til syvende og sist handler dette om å skape selvtillit nok hos unge til å si ifra. Mer om voldtekt i skolen vil fjerne «tabu-merket». Mer om voldtekt i skolen vil skape debatt i klassene, og vil få flere til å reflektere over temaet. Det er viktig. Vi har alle et ansvar, og når man ser at unge nede i ungdomsskolealderen blir rammet på forskjellige måter av dette så sier det seg selv at dette må diskuteres – med elevene og ikke bare i fagmiljøene.

2. Grunnleggende holdninger

Både jenter og gutter må også gjøres obs på at det er ALDRI offerets feil. Og når et voldtektsoffer står fram skal man ikke stille spørsmål som: «hvor full var du?» og «hva hadde du på deg?» eller «hvor mye flørtet du?».

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen: Ingen som nyter en seksuell omgang 100 % vil i etterkant anklage sexpartneren for voldtekt. No, they won’t. Dette er viktige og riktige holdninger.

3. Feministisk selvforsvarskurs

Jeg mener feministisk selvforsvarskurs bør inn i gym-faget.

Sosialistisk ungdom har vært utrolig flinke på dette – jeg og min venninne Helen Ingrid Andreassen har også tidligere tatt kurset hos SU. Du kan lese mer her.

4. Bedre psykisk hjelp til de som begår voldtekt.

Jeg tror ikke på strengere straff for de som reproduserer problemene fra deres egne liv. Det skal ikke være et mål i seg selv å fylla opp alle norske fengsler. MEN, de som faller, de trenger hjelp for å reise seg opp igjen.

Når en voldtektsmann (eller kvinne) første begår dette, så trenger nettopp de hjelp for å ikke begå dette igjen.

Forebyggende tiltak er minst like viktig som de tiltakene som settes inn når hendelsene først inntreffer. Nei betyr nei – og det er vår jobb å sørge for at våre barn og unge er rusta med denne «nei’en».