Gjesteblogger: Malin Irgens Hylland

Når alt blir stille 

Den siste tiden har vært vanskelig av mange grunner og jeg vill ikke gå mer inn på detaljer, hva som har skjedd og hvorfor det er vanskelig. Livet forandrer seg og man blir tvunget til å ta vanskelige valg, sette seg i vanskelig posisjoner og man tenker. 

For meg er tankene et problem. Jeg tenker for mye. Jeg er ofte redd og usikker. Jeg føler at jeg har mistet bakkekontakten. Jeg føler at jeg ikke veit hvem jeg er lengre. Jeg blir ofte frustrert og sint, jeg er mye lei meg og jeg kan begynne å gråte av ingenting. Før så kunne jeg sette ord på ting, før kunne jeg forklare hva som hadde skjedd, jeg kunne gjøre meg forstått og det klarer jeg ikke lengre, derav frustrasjonen. Jeg har nå klart å beskrive sånn circa hvordan jeg har det: ”Det føles ut som jeg svømmer under vann og jeg finner ikke overflaten.”

Alt ser så mørkt ut og alle ber meg om å være positiv, sove, spise, gå på skolen.. Vell jeg klarer ingen av tingene. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes. Det er så mye jeg skulle sagt og så mye jeg har igjen å si. Okei, det er ganske åpenbart nå en av tingene jeg sliter med og jeg føler meg dum som skriver dette på en blogg, men det er også samtidig litt deilig å sette ord på ting. Jeg bryr meg ikke om hvem som leser det for de som gjør det kjenner meg ikke og vet ikke hele historien. Jeg føler meg også litt dum som sitter å depper over dette, men igjen jeg takket ja til å skrive et gjesteinnlegg på bloggen til Kamzy og dette er det eneste jeg klarer å skrive om. 

Typen har gjort det slutt + mye annet som jeg ikke vill gå lengre inn på. Jeg respekterer han og avgjørelsen hans 100% , men samtidig er det vondt og vanskelig. Jeg prøver å være positiv og gå videre som han har bedt meg om, men jeg føler meg helt lost. Og det er vell ikke unormalt… Jeg har lest meg til at jeg må være egoistisk, tenke på meg selv og sette mitt eget beste foran alle andres, men samtidig så er ikke jeg en egoistisk person. Jeg har alltid vært den som hjelper andre og stiller opp for andre. Engasjerer meg i veldig mye og tar på meg store oppgaver. Det er kanskje bra at jeg holder hodet mitt okkupert, men samtidig når det blir stille så tenker jeg på alt som har skjedd. Prøver å sette sammen puslespillet som er livet, prøve å finne en mening med hvorfor ting blir som det blir. Det er vell ikke meningen at jeg skal fine det ut. 

Jeg er ikke religiøs av meg, men jeg tror på skjebnen. Jeg tror at alt skjer for en grunn, selv om det er urettferdig. Livet skal ikke være lett og det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Når alt er som svartest så finnes det alltid en utvei, det er bare hvordan man skal finne veien å gå som er vanskelig. Akkurat nå i skrivende stund er jeg tappa for følelser, energi og alt egentlig. Jeg føler meg tom, men det er godt å skrive.. det hjelper på en eller annen rar måte. Jeg er sliten av alt og vurderer å reise bort, men hva hjelper det? Problemene er der når jeg kommer tilbake så det er bedre å bare snu det andre kinnet til, være sterk og holde ut. 

Det er vanskelig, det vet jeg og det vet dere. Men alt blir bedre uansett om det ser mørkt ut. Alt ordner seg. Snakk med noen, skriv det ned. Ikke gi opp håpet, det er det som holder meg oppe. Håpet om at alt skal bli som før, eller bedre en hva det var. Og det verste du gjør er å legge deg ned under dyna. Uansett hvor vanskelig det er så må man face det og gjøre det beste ut av det. Jeg sitter her med et knust hjerte, men jeg nekter å gi opp. Jeg vill ikke, jeg har så mye mer jeg skal gjøre her i livet og det har du også!

Malin Irgens Hylland