Tag arkiv: Kamzy

«Jenter kan – gutter kan også!»

  Av Kamzy | 22. januar 2013 - 23:27 |
Kommentér

«De ti bud» og «En inkluderende organisasjon» er en del av likestillings – og teambuildingsprosjektet: «jenter kan – gutter kan også!» Dette er et prosjekt som fokuserer på at likestilling i ung alder først og fremst skapes i fellesskap og i samlinger der både gutter og jenter sammen blir konfrontert og utfordret på forskjellige måter. Når man er enige om reglene, er det også lettere å skille mellom «riktig» og «galt». Ingen er perfekte, men målet er å alltid bli bedre. Klart vi kan. 

Klart vi følger: «De ti bud»

1.      Vi skal løfte hverandre opp

Å få et tillitsverv i AUF er kjempestas. Vi må unne hverandre disse vervene. Bidra så alle i organisasjonen kan oppnå sitt fulle potensial – og de vil bidra til at du gjør det samme.

2. Skill mellom sak og person

Din bestevenninne er ikke forpliktet til å stemme med deg i alle saker, og du må ikke ”alltid” være uenig med de samme menneskene. Man må minne seg selv på det i forkant av alle debatter og uenigheter: Skill mellom sak og person. Til sist er det fakta og argumentasjon som skal seire. Ingen privatsak skal gå utover vår fellessak.

3. Trives vi med oss selv, har vi ikke behov for å tråkke ned på andre

Hvis du trives med deg selv, har du ingen behov for å tråkke ned på andre for å føle deg på høyden. Dessuten rommer AUF mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn. Det er ikke et mål at alle skal være like – vi skal fokusere på de positive sidene hos alle. Ulikhet skaper mangfold.

4. Forgive or forget

I en stor organisasjon med mange mennesker diskuteres det mye. Av og til kan folk uttale seg klønete, men det betyr ikke at alt er vondt ment.  Forgive or forget – minst en av delene er mulig.

5.       Alle har et ansvar for å skape god stemning

Av og til kan folk gjøre noe som rett og slett oppfattes negativt av omgivelsene. Da er det viktig å ikke bidra til dårlig stemning, men heller bidra til å rydde opp. Alle har et ansvar for å skape god stemning.

6.      Støtt kolleger i hardt vær

Når man driver med politikk kan man havne i hardt vær. Støtt kolleger i hardt vært – selv om du er uenig med dem.

7. Tenk før du snakker

Tenk gjennom det du har lyst til å uttale deg om. Tenk før du kommuniserer. Ikke spre rykter. Det er ikke alltid man mener å spre rykte – men er man først i gang med å videreformidle noe – så er ryktet i gang. Tenk deg om før du åpner munnen, husk at rykter også kan ramme deg.

8. Ta plass

Hvis du er ambisiøs, er det lov å vise det. Du kan ikke forvente at du får utdelt verv hvis ikke du høyt og tydelig sier ifra og viser at du ønsker det.

9. Smil og vær glad – de blideste vinner alltid

Et smil, et vennlig øyekast eller en hyggelig melding – er ganske undervurdert. Det kan bety mye for den du snakker med eller den du sender meldingen til. Gjør det oftere. Smil til verden, og verden vil smile tilbake.

10. Vær deg selv

Det finnes mange former å være tøff på. Men den beste og viktigste måten handler til syvende og sist, om å være seg selv. Å være tøff handler ikke nødvendigvis om å være mandig. ”Kvinn” deg opp / mann deg opp – og vær deg selv

We All Can Do it

Klart vi kan skape:
En inkluderende organisasjon

AUF er Norges mest inkluderende organisasjon. Det er jo derfor vi er størst – men bedre skal vi bli. Her kommer ti punkter som kanskje kan hjelpe oss med å gjøre organisasjonen enda mer inkluderende. For vi vet hva målet er, da gjelder det bare å finne de beste tiltakene og virkemidlene.

For det første: hva er inkludering? For å svare på det må vi først spørre om det motsatte også: hva er ekskludering? Ekskludering er der folk blir stengt ute med vilje. Finnes det AUF-medlemmer som stenger andre ute med vilje? Nei, men det kan hende at man gjør noe ubevisst som fører til at andre medlemmer føler en form for ekskludering. Derfor skal vi være bevisst på å inkludere alle medlemmer. Inkludering handler om å erkjenne at alle mennesker ikke har de samme forutsetningene som deg selv, og i en inkluderende organisasjon setter man inn tiltak for at ingen skal føle at det er høy terskel for å bli aktiv hos oss. Vi skal være bevisst på hva som skaper en inkluderende organisasjon. Vi skal være best på dette.

Hvorfor skal vi inkludere? Vi blir større og bedre. Ulike mennesker gjør organisasjonen enda bedre. Dersom organisasjonen ikke er representativ, så er den heller ikke legitim. Til slutt men ikke minst: Det finnes ingen grunn til å la være!

Hvem verver vi? Først steg i inkluderingsprosessen er jo å verve alle de ulike medlemmene. Verver vi kun folk som likner på oss selv? Bare de elevene som går på studiespesialisering? Bare den ungdommen som henger på de største kjøpesentrene? Vi må verve medlemmer over alt. Alle er potensielle AUF-medlemmer, de bare vet det ikke enda. De vil bli spurt – spør i vei.

Samarbeid med andre organisasjoner er viktig. Et godt samarbeid med andre politisk uavhengige organisasjoner er viktig for gjensidig gjennomslag. Det er viktig å treffe andre typer mennesker, siden man da lærer av hverandre. AUF blir bedre, og samarbeidsorganisasjonene blir bedre.

Informasjon er nøkkelen, og vi må alltid spørre oss selv om informasjonen vi deler med medlemmene er bra nok. Hvordan sprer vi informasjon? Har vi informasjon rettet mot foreldre? Burde noe av informasjonen oversettes til andre språk? Hovedregelen er: Jo mer folk vet på forhånd, desto lavere er terskelen for å delta.

Mat er også viktig. En konkret ting organisasjonen kan bidra med er å gjøre tilpasninger til ulike religiøse og kulturelle mattradisjoner, som for eksempel å sørge for at det alltid finnes alternativer som ikke går på tvers av hva enkelte kan spise. Det kan være så enkelt som å sørge for at det ikke er svinekjøtt på alle pizzaene man bestiller til møtet, eller at det er mulig å få vegetar – eller halalmat dersom det er ønskelig.

Drikke? Paragraf 8 i AUFs vedtekter sier klart og tydelig at alkohol ikke er tillat på AUFs egne arrangementer. Men gjengene i AUF er også vennegjenger ellers i hverdagen. Da er det viktig å sørge for at denne faktoren ikke ekskluderer ungdom som ikke drikker. Dette handler ikke bare om etnisk norsk ungdom versus ungdom med minoritetsbakgrunn, men også 18 + versus de under 18 år. Det er vårt ansvar å ta vare på alle medlemmene.

Vær en god rollemodell, og bygg opp gode rollemodeller. Hvert eneste medlem i AUF er en ambassadør for vår organisasjon. Det de sier og gjør vil alltid bli assosiert med AUF – om det er våre egne nye medlemmer du møter eller mennesker utenfor vår organisasjon. Våre ambassadører legger premissene for hvordan de nye medlemmene skal oppføre seg i vår organisasjon – derfor er det viktig å være bevisst på ens egen rolle. Det kan hende du selv har vært med i ”bare” et år, men for de nyeste medlemmene er du en rollemodell de ser opp til.

Smil, hils og oppretthold kontakten. Smil til alle nye og gamle medlemmer. Smil og vær glad, for de blideste vinner alltid. Et smil viser toleranse og åpenhet. Vær den første til å hilse og ta vare på medlemmer. Lær deres navn. Oppretthold kontakten ved å utveksle telefonnumrene, legg de til på Facebook og vis at du er inkluderende i praksis.

Hvis vi ønsker å skape et inkluderende samfunn som har plass til alle, må vi først skape et inkluderende AUF som har plass til alle. AUF er i dag Norges mest inkluderende politiske ungdomsorganisasjon og bedre skal vi bli med alle dere på laget.

«Feminism is worthless without intersectionality and inclusion»

"Jenter kan - gutter kan også" for Tromsø AUF.

«Jenter kan – gutter kan også» for Tromsø AUF.

 

Følelser, rettigheter og surrogati

  Av Kamzy | 22. januar 2013 - 22:59 |
Kommentér

Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn 
stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.

Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?

Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.

Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.

I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.

Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.

Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?

På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.

Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.

Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.

På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012. 

Mitt håp: Aldri mer 22/7

  Av Kamzy | 1. januar 2012 - 14:01 |
Kommentér

Publisert i VGs papirutgave 31.12.11

Aldri mer 22/7

Hva skal man med nyttårsforsetter? Misforstå meg rett, men håp kan skapes uavhengig av et årsskifte, og år er bare tall.  And the only thing that matters is what a man can do, and what a man can’t do. Så gjør det du må, men gjør det gjerne nå. For om det kommer en dag i morgen. Det er faktisk ikke en selvfølge.

Debatten om debatten

Siden sommeren har vi opplevd en endeløs «metadebatt” – om du vil. Denne debatten om debatten har inneholdt mindre uenighet enn det man kan få inntrykk av, og er i bunn og grunn uinteressant. Jeg vil her legge noen premisser for hvordan jeg – som ungdomspolitiker i Norge – kommer til å ta debatten, her og ellers.

For det første: Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne frem til så gode tiltak som mulig. Selv de mest avskyelige holdninger vil ikke kunne bekjempes hvis vi aldri ser dem. Viktig er det også fordi det gjør det mulig for alle og enhver å få sin stemme hørt.

En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme frem til noe konkret. Slutt å leke ordpoliti, kom til poenget. 

For det andre: Vi må være bevisst skillet mellom aksept og toleranse. Ingen bestrider ytringsfriheten, men mange misforstår den: Ytringsfriheten er ikke en garanti for popularitet, men for at det skal være trygt å være upopulær. Du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Demokrati?

Kjærlighet, ytringsfrihet og demokrati er ord som er blitt gjentatt for n’te gang. Og det er fantastisk at de aller fleste vil svare terroren med mer demokrati. Men under fanen «mer demokrati» har vi sett krigen om hvor ytringsfriheten stopper og ytringsansvaret starter. For ikke å si om hvem som sjikaneres mest og sykemelder seg lengst. Dette er et blindspor.

Demokrati handler i veldig stor grad om at alle skal få ytre sine meninger. Men man skal også bli enige (flertallet bestemmer, ikke sant?), fatte vedtak og komme med konkrete tiltak for å skape løsninger. «Mer demokrati» kan bety så mangt, vi trenger å «break it down» til konkrete tiltak. Her er mine tanker.

For det første, det ble iverksatt en prøveordning sist valg: 16-og 17-åringene slo eldre førstegangsvelgere ned i støvlene. Ungdom bryr seg hvis de får reell mulighet. Man må skape kultur for kollektivt ansvar. Ikke engang sommerens tragedie økte norsk valgdeltakelse, dette betyr bare at vi må komme med andre tiltak – og alle vet at det starter med ungdommen.

Det andre er representativitet i viktige organisasjoner som politiske partier, LO og NHO. Underrepresentasjon av enkelte grupper i vårt organisasjonsliv er i så måte et problem. Når en organisasjon ikke er representativ, er den heller ikke legitim. Poenget er ikke å inkludere en person fra hvert folkeslag eller religion, men å skape lavest mulig terskel for deltakelse uavhengig av hvem de er – det er inkludering i praksis.

Til sist, men ikke minst er en jevn økonomisk fordeling avgjørende for demokratiet. Og nei, jeg ønsker meg ingen kommunistisk stat, men jevn fordeling er helt vesentlig for å unngå autoritære regimer og diktatur (vi må ikke ta demokratiet for gitt, ikke sant?). Det siste har vi sett i de siste årene i USA, hvor den økonomiske ulikheten har vokst, og tilliten til at de folkevalgte representerer andre enn de rikeste 1 % er på et bunnivå. I tillegg henger små økonomiske forskjeller sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite. Dette er mitt «aldri mer 22/7»-løfte:

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Som min venn Håvard Vederhus pleide å si:

Det er nemlig sånn, at kunnskap forandrer alt.

Aldri mer 22.juli. Godt nytt år.

Lille julaften, Utøya-båndet og Lysmessen

  Av Kamzy | 23. desember 2011 - 14:04 |
3 Kommentarer

Det var egentlig ikke meningen å bære Utøya-båndet så lenge. Det bare ble sånn, for jeg hadde ikke hjerte til å fjerne det. Husker at både Håvard og jeg køddet mye om fargen og formen. Det var litt mange minner rundt det, og gjorde det vanskelig for meg å klippe av båndet. Men det var jo en plan et eller annet sted i bakhodet…

Men så var jeg og drakk kakao med Stig Harlem i går på Hotel Bristol. Og det han minnet meg på - som jeg egentlig også visste godt selv – båndet blir jo mer og mer skittent. Til slutt «råtner» det jo helt. Og da er det kanskje for sent å klippe det av og ramme det inn?

Jeg stod opp i dag og ropte på lillebroren min Kavi, som kom løpende inn fordi han trodde noe var galt. Jeg bare «kan du hente en saks og komme tilbake, please?» Han hentet saksen og var på vei til å legge den på senga mi da jeg strakk ut høyre hånd. Kavi så overrasket på meg. «Bare klipp, kavi» sa jeg. And he did. Jeg tok et bildet til bloggen og rammet det inn. Sånn nå er det gjort.

I går ble jeg vekket av ei dame fra Kulturnytt. Hun ville at jeg skulle kommentere og fortelle om mine egne meninger om minnesmerkene som skal settes opp i Oslo og i Hole kommune til minne om 22/7. Hun hadde det travelt, og sa hun kunne være på døra i løpet av en time hvis det var greit for meg. Etter å ha tekstet med par av AUFerne på sentralt takket jeg ja og fikk NRK-journalisten på besøk.

Rett etterpå kom IT-mannen fra rådhuset med den nye bystyre-PCen og printeren min. Har brukt mammas og pappas PCer den siste tiden da min mini-eee-laptop lå på Utøya og ligger hos Kripos per dags dato og min første bystyre-PC ble hentet en gang i oktober. Jeg visste ikke når den nye Dell ville komme, og jo mindre jeg hadde tenkt å skaffe meg en Mac, så jeg ingen grunn for å kjøpe en annen PC. OG Mac, takler jeg ikke. Da var det vel bare å vente på den nye Dell’en…

Og den er digg. Med touch-screen og greier. Har ENDELIG fått lastet ned itunes og diverse applikasjoner. Endelig. Jeg har lastet ned facbook (selvfølgelig), twitter, trafikanten, google, 1881, engelsk ordbok, spotify og NRK radio. Jeg trenger vel ikke noe mer? Hvis ja, let me know.

Jeg møtte Per Anders på cafe en time før lysmessen i går. Også møtte jeg Abdullah. Mennesker jeg blir så lykkelig av å tilbringe tid med. Love’em. Savner Shalini merker jeg. Min storesøster. Er så takknemlig for at dere finnes i mitt liv.

Lysmessen var bra. Det var trangt på benken vår, men det var koselig da. Jeg, Stig Harlem Harris, Milla Mathisen, Anders Palerud, Tonje Kristensen, Per Anders Langerød, Abdullah Alsabeehg og Andreas Ihlang Berg. Trangt og koselig.

Det var et flott program. Jeg må si, at «til ungdommen» ble sunget på et forbildelig måte. Som mange av dere kanskje vet, er jeg lite fan av at den sangen synges «sørgelig». Misforstå meg rett – men det skal være lov å gråte under den sangen – men kamptonen må være på plass. Og det var det denne gangen i domkirka, det varmet mitt hjerte. Lars Klevestrand er helt konge. Han sang i begravelsen til Håvard, og hans stemme vil alltid minne meg om godeste Vederhus. Og folkens, til jul ønsker jeg meg sangstemmen til Åse Kleveland – DAMN! Dama har stemme ass. But ya’ll knew that.

Dagen i går avsluttet jeg med Louiza og Roja – italiensk pizza på Luna Park. Digg.

Nå skal jeg straks ut og kjøpe julegavene som mangler.

Ønsker dere alle en riktig god og fredelig jul.

En gang i fjerne tider
trellet i andres jord
Fedre som møtte sulten
uten et ord
Nådeløs lå en venter
over vårt nakne land
Da så de våren komme
kvinne og mann

Love K.

De siste ukene

  Av Kamzy | 18. desember 2011 - 14:58 |
Kommentér

 

Som de fleste av dere vet sitter jeg nå i Helse-og Sosialkomiteen i Oslo bystyre (satt i Kultur-og utdanningskomiteen forrige periode) og det er kjempespennende. Føler egentlig jeg er mer gira på å ta fatt i arbeidet nå enn det jeg var for fire år siden. Det er nok på grunn av veldig mange forskjellige årsaker, men jeg tror egentlig det er mest på grunn av en så dyktig fraksjonsleder og komiteleder fra Arbeiderpartiet, Tone Tellevik Dahl.

I tillegg er det veldig mange unge folkevalgte. Vi er jo søren meg 5 AUFere fra Arbeiderpartiet på fast plass: meg, Prableen, Abdullah, Nasir og Zaineb. We rock! Også er en av mine beste venner, Per Anders Langerød, 2.vara til bystyret – noe som i praksis betyr at han møter HVER gang (han kunne ikke møte på onsdag da, men det er fordi han er på Gran Canaria). Han var sykt flink!

Her debuterer Per Anders på bystyrets talerstol.

Sist helg var jeg og besøkte AUF i Finnmark i Alta. Det var kjempegøy! Jeg ble kjent med så utrolig mange nye AUFere. Møtte forresten en gutt som gjorde et tappert forsøk på å lære meg sjakk… Han heter Jonathan Kongsbak Jæger og har en veldig flott sangstemme, by the way. 

Hanne er fylkesstyremedlem i AUF i Finnmark og Kristina er den superflinke fylkessekretæren. Her forbereder de litt snacks til ferskissamlingen!

Forrige helg hadde VG et superkleint oppslag om min gode venn, Emil Aas Stoltenberg. Oppslaget gikk ut på at Emil klatrer oppover karrierestigen i det stille og eventuelt også følger onkelens fotspor. I tillegg hadde VG en liten «faktaboks» nederst på dette helsidige oppslaget:

Når de først bestemmer seg for å skrive navnet mitt, hva med å skrive det riktig? 

Uansett, drit i hvem som er pappaen, mammaen og onkelen til Emil – for han er sykt flink uavhengig av sine familiebakgrunn. Han leder Blindern AUF, leder AUF i Oslos valgkomite og sitter i AUFs programkomite på vegne av Oslo – og i AUF velges folk fordi de er flinke og ikke på grunn av etternavn og onkelnavn. Emil er kvalifisert til de verv han stiller til – og det er her fokuset bør ligge.

Emil har alltid stilt opp for meg. Her er vi på en kafe noen uker etter 22/7.

I regi av EastMeetsWest, ClubsEnt, IHSG, OsloKommune, Rødekors, IMDI og PrayaZ ble det i går arrangert talkshow om 22/7 og stand up med Shan the man fra Sverige. Shan the man var DRITRÅ: «Jeg hadde bryllup. Altså, «bryllup» og «bryllup», vi er fuckings kurdere for faen – det er jo en en jævla svær festival over flere dager. Man må ha armbånd og stempel og bevise at du er en av gjestene for svarte«.

Meg og Shan the man etter showet .

 Anyway, som sagt, dagene går veldig opp og ned. Savner veldig mange venner som jeg ikke forstår aldri vil komme tilbake. Etter at jeg kom hjem fra Alta forrige uke kom jeg på at da Anders var i Russland i fjor sendte han et postkort. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne det kortet, lette gjennom alle de stedene jeg samlet diverse kort jeg har fått ved forskjellige anledninger, men jeg fant det ikke. Jeg fant den i dag. Den datt ut av en bok. Tillitsmannen. 

Jeg savner deg, Anders. Utrolig mye.

 

Kjærlighet til folket. Jeg elsker deg, deg og DEG.

Love K. 

Inkludering, sa du?

  Av Kamzy | 16. desember 2011 - 12:55 |
4 Kommentarer

Alle fylkeslagene i Arbeiderpartiet og alle partiene er forskjellige. Vi har forskjellige behov, målsettinger og varierende tiltak for å oppnå disse målsettingene. I den forbindelse er inkludering en ganske viktig og komplisert tema – men dette ordet er blitt misforstått i veldig mange sammenhenger. For ikke å nevne relevansen dette har for Oslo Arbeiderpartis vedtak om at vi ønsker at det skal være mulig å forhåndskumulere flere enn ti. Shall we?

Inkludering handler om at alle mennesker ikke har samme utgangspunkt. Erkjenne at andre mennesker ikke har de samme forutsetningene som deg. Inkludering handler om å skape en lavest mulig terskel for deltakelse for alle sammen – for alle skal med. Alle som har lyst og vilje skal ha muligheten til å bygge seg opp til å bli en arbeiderpartikandidat på hvilken som helst valgliste. Vi skal danne et dansegulv som har rom for alle. Når alle er med, er vi som et parti representative. Når vi er representative – er vi også legitime. Her scorer vi veldig høyt, og vi taler på vegne av veldig mange.

Det dessverre veldig mange tror inkludering handler om er, for eksempel, en valgliste der man har en somalier, en tamil, en vegetarianer, en funksjonshemmet, en homo, en med rødt hår og fregner, en tenåring, en kulturperson… og slik kan man fortsette i det uendelige. Det er jo ikke dette inkludering handler om. Skap rom for at alle faktisk kan delta, uavhengig om folk er 20 eller 50, etnisk norsk eller norsk-somalisk, frogner-frue eller groruddøl – I just don’t care. Sørg for at alle som vil delta, kan delta. Da har du og ditt parti fått til inkludering i praksis.

Arbeiderpartiet er et parti som sannlig har fått til inkludering i praksis. Ikke for å skryte (og i hvert fall ikke fordi jeg representerer partiet) – men hvis det er et parti som både er store og samtidig representerer et mangfoldig medlemsmasse så er det jo oss. Det gjør oss representative og legitime. Derfor fikk Oslo Arbeiderparti rundt 103000 stemmer ved valget i år. Mange ulike mennesker ble valgt inn, og jeg er en del av en utrolig flott bystyregruppe som jeg er stolt av hver eneste dag.

Jeg skjønner at debatten om 15 eller 10 forhåndskumulerte kandidater vekker sterke følelser hos mange, og denne debatten er veldig viktig – men la oss ikke late som om det ene eller det andre er noe selvfølge for et mest mulig demokratisk valgsystem. Men den ene eller den andre retningen må vi gå, og i Oslo Arbeiderparti baner vi vei:

  1. Hvis det er slik at man mener kumuleringene (personstemmene) alene skal bestemme hvem som kommer inn i bystyre på vegne av et parti kan man jo like gjerne fjerne de ”topp ti”-forhåndskumulerte og bare kjøre på med direkte valg av både byrådsleder, ordfører og alle andre representanter. De fleste vil gå i mot dette nettopp fordi man vet hvor viktig det er med kvalifikasjoner og egenskaper i de sentrale posisjonene.
  2. De aller fleste som stemmer Oslo Arbeiderparti – de stemmer uten å kumulere noen kandidater. De stemmer rent basert på politikken og på generelt grunnlag helhetlig for en rekke dyktige kandidater på en bystyreliste. Summene av stemmene er tillit til arbeiderpartiet. Disse menneskene har også tillit til at vi nominerer fram kvalifiserte kandidater.
  3. De forhåndskumulerte på Oslo Arbeiderpartis liste kommer alltid helt garantert inn i bystyre. Det er Arbeiderpartiets jobb og sørge for at det helhetlige inntrykket man får av disse kandidatene er representativitet, legitimitet og til sist men ikke minst: dyktige politikere som kan fronte arbeiderpartiets politikk som hver eneste arbeiderparti-velger i Oslo har stemt for.
  4. Debatten om hvorvidt det såkalte ”innvandrerkuppet” har noe som helst og si for en vedtektsendring som hovedsakelig handler om å styrke og gi mer makt til partidemokratiet – sier hvor snevert syn veldig mange har.

Jeg ble ringt opp av veldig mange medier i etterkant av valget i høst og ble bedt om å kommentere hva jeg mener om at ”innvandrerne” er i flertall i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe. Det folk kanskje burde vite er at 5 av disse 11 er AUFere. 5 av 11 ble nominert av AUF i Oslo og har bakgrunn fra AUF. Vi ble ikke nominert av et etnisk lokallag – tvert i mot var det engasjementet i AUF som fikk oss fram ved nominasjonsprosessen høsten 2010. Det å sette oss alle i et bås og kalle det for ”innvandrerkupp”, og framstille alle vedtektsendringer som en direkte konsekvens av det såkalte ”innvandrerkuppet” er ren stigmatisering og kan ikke kalles for noe annet.

Utfordringer skal møtes med tiltak, ikke stigmatisering. Oslo Arbeiderparti ønsker å gi mer makt til partidemokratiet, derfor stemmer vi for å gi partiene muligheten til å øke antallet forhåndskumulerte fra 10 til 15 kandidater. Mer makt til partiorganisasjonen betyr mer makt til alle AUFere, alle eldre, alle de med flerkulturell bakgrunn, mer makt til deg uavhengig av om du er funksjonshemmet eller ikke, heterofil eller homofil, svart eller hvit. Når nesten en sjettedel av Oslos befolkning stemmer på Arbeiderpartiet er det bevis på tilliten de har til oss. I Oslo Arbeiderparti ønsker vi å gjøre oss denne tillit verdig. Folk flest stemmer for både politikken og politikerne. Det gjør vi også.

Khamshajiny Gunaratnam
Oslo Bystyrerepresentant, Arbeiderpartiet
Sentralstyremedlem, AUF

Jeg er så glad!

  Av admin | 12. juni 2011 - 20:01 |
Kommentér

 

Jeg er så glad!

På lørdag 21.mai var det 20 år siden jeg kom til Norge med mamma og lillebror. Jeg er så glad og takknemlig for alt det jeg har fått oppleve i løpet av mine 20 år i verdens beste land.

Jeg er så glad for den innvandringspolitikken Norge førte i 1991 som gjorde at lillebror, mamma og jeg kunne bli gjenforent med pappa som jobbet i fiskeindustrien i Hammerfest.

Jeg er så glad for at kommunen driftet barnehagene slik at kvalitet ble satt foran økonomisk gevinst, og en familie med bare én inntekt fortsatt kunne ha råd til en barnehageplass.

Jeg er så glad for at jeg i mine fem første år i Norge, vokste opp med en tydelig kvinnelig statsminister, som senere også med sin historie påvirket mitt politiske standpunkt.

Jeg er så glad for at foreldrene mine valgte å flytte til Oslo, så jeg og brødrene mine kunne få skikkelig morsmålsopplæring.

Jeg er så glad for skolene jeg gikk på i Grorud Bydel, som har gitt meg erfaringer blant flerkulturelle elever fra hele verden og som fortsatt beriker min bydel.

Jeg er så glad for at jeg begynte min videregående opplæring på Oslo Handelsgynasium, der jeg fikk oppleve et delt Oslo i praksis, og som fikk meg til å melde meg inn i en politisk ungdomsorganisasjon, som ville bekjempe disse skillene.

Jeg er så glad for at nå som familien min har bestemt seg for å flytte fra blokka i Grorud, skal vi ikke flytte fra Grorud, vi skal bare inn i et rekkehus i samme område – for vi vet hvilken styrke mangfoldet i Groruddalen har.  En styrke vi ikke vil gå glipp av.

Jeg er så glad for at det er kommune- og bydelsvalg hvert fjerde år så befolkningen i Oslo kan påvirke sin skjebne for de fire neste årene.

Jeg er så glad for at du som er over 18 år, bosatt i Oslo og har bodd minst 3 år i Norge kan bruke din stemmerett for å skape en forandring i Oslo.

Jeg er så glad for at Arbeiderpartiet er et alternativ.

Jeg blir gladere når vi vinner mandag 12. September. Det tror jeg du også blir.

Godt valg.