Mitt innlegg under AUFs landsmøte 2012

Kjære venner, neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. Kvinners viktigste kamper har endret seg gjennom århundret, men den røde tråden vil alltid være gjenkjennelig: Kvinners rett til å bestemme over seg selv.

Som Karin Stoltenberg en gang sa: Det mennesker ønsker seg må samfunnet legge til rette for. Da er det bedre at vi lovregulerer det. Politikken skal styres av menneskenes ønsker, muligheter og behov – ikke av moralisme.

Hun sa dette om en konkret sak, og den saken heter «surrogati».

Det er betydelige fordommer og misforståelser om denne metoden å få barn på. Det snakkes om etikk og dilemma. Menneskehandel og utnyttelser. Det bagatelliseres, mens det egentlig bare handler om en ting: at et par kan bli foreldre ved hjelp av andre mennesker og – moderne teknologi.

Menneskehandel, for eksempel, er et alvorlig problem som berører alle former for internasjonal migrasjon, fra arbeidsinnvandring, internasjonal adopsjon til asyl- og flyktning problematikk. Men det betyr ikke at faren for menneskehandel er det grunnleggende premisset når norske myndigheter utformer sin politikk på disse områdene. Det bør også gjelder for surrogati-ordningen.

Det finnes en del mennesker som blir ufrivillig gravide, finner ut av at det er for sent for abort, bærer frem barnet, adopterer det bort mot en pengesum. Dette er jo en anerkjent ordning. Surrogati – der man ønsker seg graviditeten, bærer barnet frem – etter avtale, og adopterer det bort etterpå – det skal være et problem – selv under ordnede forhold?

Og hva er alternativene? Det er det som allerede skjer i dag. Nordmenn drar til utlandet, drar nytte av en eller an kvinne – både under gode, men også svært dårlige forhold, kommer tilbake til Norge, og det blir stilt spørsmålstegn ved foreldreskap. Hvem går dette utover? Jo det går utover barnet. Ønskebarnet.

Og klart det finnes tiltak som kan brukes for å hindre et eventuelt press mange frykter: God psykologisk oppfølging, slik det gjøres i forbindelse med mange ulike inngrep. Krav om at surrogatmoren allerede bør ha født barn. Makstak på hvor mange ganger samme kvinne kan være surrogatmor. Og hvem bør kunne benytte seg av surrogati? Ikke hvem som helst, bare de som faktisk ikke kan bære frem sitt eget barn.

Selvfølgelig reiser dette noen viktige dilemmaer, men det gjør all fertilitetsteknologi. Jeg skjønner at dette er en vanskelig sak for mange. Jeg forstår veldig godt at det er mange sterke følelser rundt denne saken. Men vi er politikere. Det er en politisk oppgave å avveie alle hensyn, vurdere og bestemme.

Vi gjør mye innen medisinen for å holde folk i live som man kan diskutere etikken og moralen om, så hvorfor denne ekstreme moralisme rundt det å skape nytt liv når barnløsheten er et faktum?

Kamerater, det er ingen menneskerett å få barn, men det er menneskelig å ønske seg et. Dersom noen – frivillig – ønsker å bidra til dette, er det overstyrende og umyndiggjørende ovenfor enkeltmennesket.

La ikke våre lover hindre voksne som ønsker å bli foreldre å ikke få leve det de mener er et fullgodt liv for dem.

Tusen takk for meg.

Følelser, rettigheter og surrogati

Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom.

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn 
stemmerett. Kvinner har kjempet for mye gjennom historien, og den røde tråden har grunnleggende sett vært retten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, sinn og eiendom. Dette ser ut til å være glemt i debatten om surrogati.

Mange oppgaver og utfordringer innen likestilling fortjener større oppmerksomhet. Mye er vi på venstresiden enige om. Enda mer er vi uenige med høyresiden om. Men alle får utfordret meninger og tankesett av den stadige utviklingen innenfor teknologien. Hvordan møter vi denne utviklingen? Klarer vi å være tro mot målet uten å gifte oss med tiltakene?

Vi kan ikke diskutere likestilling uten å være bevisst på likestillingens kanskje første seier; ytringsfriheten. Debatten om likestillingen må foregå ved at alle uavhengig av kjønn og status kan komme til orde, og at debatten er kunnskapsbasert, viser til belegg, og ikke bare anekdoter og følelser. Ved å vise til systematiske ulemper og ikke unntakshistorier. Men for all del; kom med dine synspunkter.

Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne fram til så gode tiltak som mulig. Selv de mest kvinnefiendtlige holdninger vil ikke la seg konfronteres hvis vi aldri ser dem. En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme fram til noe konkret. Og du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Ja, man kan bli motsagt. Men kommer et eventuelt motsvar med empirisk grunnlag eller troen på «det man alltid har ment»? Er vi ikke i stand til å utfordre det etablerte? Fertilitetsteknologien vil til enhver tid reise spørsmål om verdier. Midt oppi denne stormen av moralprekener må vi aldri glemme at målet er å gi barn gode foreldre og gode omgivelser. Det er det aller, aller viktigste. Barnløsheten er et faktum, og surrogati for eksempel, er et middel som brukes med hjelp fra andre mennesker og moderne teknologi. Det skal understrekes: Bare fordi noe er teknologisk mulig, trenger ikke det å bety at en skal kjøre på med det mulige. Men så lenge individene ivaretas gjennom et rammeverk, bør vi alltids kunne finne fram til en pragmatisk løsning.

I surrogati-debatten møter man ofte på: «Det er ingen menneskerett å få barn». Et slags «punktum», «ditt ønske er feil» og «her stopper debatten». Det samme «dette er ingen menneskerett»-argumentet dukket også opp da endringer i adopsjonsloven gjorde det mulig for homofile og lesbiske å adoptere. Et negativt ladet argument som går under kategorien «hersketeknikker». Selvfølgelig er det ingen menneskerett å få barn, men spørsmålet er; hva mener man egentlig med det? At adopsjon for likekjønnede par eller surrogati vil føre til at dårlige foreldre får barn? Et annet viktig aspekt i debatten er at det ikke bare er foreldre som har rett til å mene noe om barn og surrogati. For å treffe de beste løsningene for samfunnet, trenger vi en bred og romslig debatt hvor mange syn og stemmer kommer til uttrykk.

Jeg er opprinnelig fra Sri Lanka og flyttet til Norge da jeg var 3 år. Jeg vil ikke føde egne barn. Personlig mener jeg det er mange nok barn i denne verden, og det finnes et større potensial for adopsjon enn det man har tilrettelagt for i dag. Så jeg kommer til å adoptere. Det at jeg mener adopsjon er perfekt for meg, trenger ikke å gjelde for alle andre også. Men det er mitt valg. Akkurat som at det er den enkelte som treffer beslutningen om man ønsker å leie ut sin egen livmor.

Veldig ofte kan man få inntrykk av at surrogatimotstanderne rett og slett ikke har tillit til kvinner som stiller opp for et slikt oppdrag. Det provoserer. Mener motstanderne at kvinner fra land som for eksempel Sri Lanka, ikke er i stand til å velge å gjøre noe sånt, med mindre det er snakk om store summer penger? At kvinner fra Sri Lanka kaster enhver selvrespekt og frivillighet på båten fordi vestlige menn og kvinner kommer og flasher en sekk med gullmynter?

På AUFs landsmøte ble det sagt fra talerstolen at «jeg vil ikke leie bort livmora mi». Ja vel, la oss møte dette argumentet med fullt alvor. Hvis vi har en person som ønsker å være surrogatmor, og vi har et par som ønsker en surrogatmor, vil det bare være umyndiggjørende fra statens side å overstyre dette. Jeg mener ikke at hvem som helst skal kunne rekke hånda i været for å «få» en surrogatmor, dette skal være et tilbud for dem som faktisk ikke kan bære fram egne barn som for eksempel homofile og lesbiske, sterile o.a. I tillegg kan en skikkethetsvurdering som i dag er tilknyttet adopsjon også innføres dersom man legaliserer surrogati i Norge. De verste eksemplene må ikke være de eneste bildene på hvordan en verden med surrogati kan være.

Man kan være så idealistiske og «snille» som man bare vil. Men å stille spørsmålet «skal vi gjøre dette eller ikke?» blir litt forhistorisk, da dette er noe som allerede er i gang mange steder i verden. Vi har mange barn og voksne i Norge som er blitt født gjennom surrogati. Når folk snakker om å straffe de foreldrene som har benyttet seg av surrogati andre steder i verden, da bør man være obs på en ting: enhver form for straff vil ikke først og fremst være en straff mot foreldrene – nei, den straffen vil være mot barna. Vi må også sørge for at barna som i dag er et resultat av surrogati, må sikres nødvendige rettigheter.

Ved å få på plass et godt rammeverk for hvordan surrogati skal skje, kan man sikre både surrogatmødrene og deres barn bedre beskyttelse enn hva som er tilfellet i dag. Valgene skal tas av kvinnen, ikke legenemnder og moralpoliti. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne bestemme over seg selv. Og jeg kjemper for det samfunnet som skaper slike selvstendige mennesker.

På trykk i Dagsavisen 24. desember 2012. 

Mitt håp: Aldri mer 22/7

Publisert i VGs papirutgave 31.12.11

Aldri mer 22/7

Hva skal man med nyttårsforsetter? Misforstå meg rett, men håp kan skapes uavhengig av et årsskifte, og år er bare tall.  And the only thing that matters is what a man can do, and what a man can’t do. Så gjør det du må, men gjør det gjerne nå. For om det kommer en dag i morgen. Det er faktisk ikke en selvfølge.

Debatten om debatten

Siden sommeren har vi opplevd en endeløs «metadebatt” – om du vil. Denne debatten om debatten har inneholdt mindre uenighet enn det man kan få inntrykk av, og er i bunn og grunn uinteressant. Jeg vil her legge noen premisser for hvordan jeg – som ungdomspolitiker i Norge – kommer til å ta debatten, her og ellers.

For det første: Meningen med debatt i et demokratisk samfunn, er å la alle syn slippe til, dette er avgjørende for å finne frem til så gode tiltak som mulig. Selv de mest avskyelige holdninger vil ikke kunne bekjempes hvis vi aldri ser dem. Viktig er det også fordi det gjør det mulig for alle og enhver å få sin stemme hørt.

En bred debatt må vi ha – men en debatt for debattens egen skyld, som ikke vil noen steder, vil aldri bære frukter. Vi må ha en strukturert og målrettet debatt, som lar oss komme fra A til B: Debatten må bære et preg av pragmatisme, og et ønske om å komme frem til noe konkret. Slutt å leke ordpoliti, kom til poenget. 

For det andre: Vi må være bevisst skillet mellom aksept og toleranse. Ingen bestrider ytringsfriheten, men mange misforstår den: Ytringsfriheten er ikke en garanti for popularitet, men for at det skal være trygt å være upopulær. Du kan ikke forvente å forbli uimotsagt.

Demokrati?

Kjærlighet, ytringsfrihet og demokrati er ord som er blitt gjentatt for n’te gang. Og det er fantastisk at de aller fleste vil svare terroren med mer demokrati. Men under fanen «mer demokrati» har vi sett krigen om hvor ytringsfriheten stopper og ytringsansvaret starter. For ikke å si om hvem som sjikaneres mest og sykemelder seg lengst. Dette er et blindspor.

Demokrati handler i veldig stor grad om at alle skal få ytre sine meninger. Men man skal også bli enige (flertallet bestemmer, ikke sant?), fatte vedtak og komme med konkrete tiltak for å skape løsninger. «Mer demokrati» kan bety så mangt, vi trenger å «break it down» til konkrete tiltak. Her er mine tanker.

For det første, det ble iverksatt en prøveordning sist valg: 16-og 17-åringene slo eldre førstegangsvelgere ned i støvlene. Ungdom bryr seg hvis de får reell mulighet. Man må skape kultur for kollektivt ansvar. Ikke engang sommerens tragedie økte norsk valgdeltakelse, dette betyr bare at vi må komme med andre tiltak – og alle vet at det starter med ungdommen.

Det andre er representativitet i viktige organisasjoner som politiske partier, LO og NHO. Underrepresentasjon av enkelte grupper i vårt organisasjonsliv er i så måte et problem. Når en organisasjon ikke er representativ, er den heller ikke legitim. Poenget er ikke å inkludere en person fra hvert folkeslag eller religion, men å skape lavest mulig terskel for deltakelse uavhengig av hvem de er – det er inkludering i praksis.

Til sist, men ikke minst er en jevn økonomisk fordeling avgjørende for demokratiet. Og nei, jeg ønsker meg ingen kommunistisk stat, men jevn fordeling er helt vesentlig for å unngå autoritære regimer og diktatur (vi må ikke ta demokratiet for gitt, ikke sant?). Det siste har vi sett i de siste årene i USA, hvor den økonomiske ulikheten har vokst, og tilliten til at de folkevalgte representerer andre enn de rikeste 1 % er på et bunnivå. I tillegg henger små økonomiske forskjeller sammen med bedre levekår, fra forventet levealder til tillit i samfunnet generelt. Ikke bare for de fattige, men for alle, inkludert de aller rikeste. Skjevfordeling av penger gir skjevfordeling av makt. Det er i seg selv udemokratisk.

Når et uansvarlig finansmarked «krever» en enda større del av kaka må vanlige folk bekjempe pengesedlenes innflytelse med stemmeseddelens. Det var gjennom demokratiet at arbeiderbevegelsen sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk i Norge etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene. Bare gjennom et godt, reelt demokrati kan vi sikre at denne friheten ikke forsvinner i en storm av økonomisk kaos og usikkerhet.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite. Dette er mitt «aldri mer 22/7»-løfte:

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Som min venn Håvard Vederhus pleide å si:

Det er nemlig sånn, at kunnskap forandrer alt.

Aldri mer 22.juli. Godt nytt år.

Lille julaften, Utøya-båndet og Lysmessen

Det var egentlig ikke meningen å bære Utøya-båndet så lenge. Det bare ble sånn, for jeg hadde ikke hjerte til å fjerne det. Husker at både Håvard og jeg køddet mye om fargen og formen. Det var litt mange minner rundt det, og gjorde det vanskelig for meg å klippe av båndet. Men det var jo en plan et eller annet sted i bakhodet…

Men så var jeg og drakk kakao med Stig Harlem i går på Hotel Bristol. Og det han minnet meg på - som jeg egentlig også visste godt selv – båndet blir jo mer og mer skittent. Til slutt «råtner» det jo helt. Og da er det kanskje for sent å klippe det av og ramme det inn?

Jeg stod opp i dag og ropte på lillebroren min Kavi, som kom løpende inn fordi han trodde noe var galt. Jeg bare «kan du hente en saks og komme tilbake, please?» Han hentet saksen og var på vei til å legge den på senga mi da jeg strakk ut høyre hånd. Kavi så overrasket på meg. «Bare klipp, kavi» sa jeg. And he did. Jeg tok et bildet til bloggen og rammet det inn. Sånn nå er det gjort.

I går ble jeg vekket av ei dame fra Kulturnytt. Hun ville at jeg skulle kommentere og fortelle om mine egne meninger om minnesmerkene som skal settes opp i Oslo og i Hole kommune til minne om 22/7. Hun hadde det travelt, og sa hun kunne være på døra i løpet av en time hvis det var greit for meg. Etter å ha tekstet med par av AUFerne på sentralt takket jeg ja og fikk NRK-journalisten på besøk.

Rett etterpå kom IT-mannen fra rådhuset med den nye bystyre-PCen og printeren min. Har brukt mammas og pappas PCer den siste tiden da min mini-eee-laptop lå på Utøya og ligger hos Kripos per dags dato og min første bystyre-PC ble hentet en gang i oktober. Jeg visste ikke når den nye Dell ville komme, og jo mindre jeg hadde tenkt å skaffe meg en Mac, så jeg ingen grunn for å kjøpe en annen PC. OG Mac, takler jeg ikke. Da var det vel bare å vente på den nye Dell’en…

Og den er digg. Med touch-screen og greier. Har ENDELIG fått lastet ned itunes og diverse applikasjoner. Endelig. Jeg har lastet ned facbook (selvfølgelig), twitter, trafikanten, google, 1881, engelsk ordbok, spotify og NRK radio. Jeg trenger vel ikke noe mer? Hvis ja, let me know.

Jeg møtte Per Anders på cafe en time før lysmessen i går. Også møtte jeg Abdullah. Mennesker jeg blir så lykkelig av å tilbringe tid med. Love’em. Savner Shalini merker jeg. Min storesøster. Er så takknemlig for at dere finnes i mitt liv.

Lysmessen var bra. Det var trangt på benken vår, men det var koselig da. Jeg, Stig Harlem Harris, Milla Mathisen, Anders Palerud, Tonje Kristensen, Per Anders Langerød, Abdullah Alsabeehg og Andreas Ihlang Berg. Trangt og koselig.

Det var et flott program. Jeg må si, at «til ungdommen» ble sunget på et forbildelig måte. Som mange av dere kanskje vet, er jeg lite fan av at den sangen synges «sørgelig». Misforstå meg rett – men det skal være lov å gråte under den sangen – men kamptonen må være på plass. Og det var det denne gangen i domkirka, det varmet mitt hjerte. Lars Klevestrand er helt konge. Han sang i begravelsen til Håvard, og hans stemme vil alltid minne meg om godeste Vederhus. Og folkens, til jul ønsker jeg meg sangstemmen til Åse Kleveland – DAMN! Dama har stemme ass. But ya’ll knew that.

Dagen i går avsluttet jeg med Louiza og Roja – italiensk pizza på Luna Park. Digg.

Nå skal jeg straks ut og kjøpe julegavene som mangler.

Ønsker dere alle en riktig god og fredelig jul.

En gang i fjerne tider
trellet i andres jord
Fedre som møtte sulten
uten et ord
Nådeløs lå en venter
over vårt nakne land
Da så de våren komme
kvinne og mann

Love K.

De siste ukene

 

Som de fleste av dere vet sitter jeg nå i Helse-og Sosialkomiteen i Oslo bystyre (satt i Kultur-og utdanningskomiteen forrige periode) og det er kjempespennende. Føler egentlig jeg er mer gira på å ta fatt i arbeidet nå enn det jeg var for fire år siden. Det er nok på grunn av veldig mange forskjellige årsaker, men jeg tror egentlig det er mest på grunn av en så dyktig fraksjonsleder og komiteleder fra Arbeiderpartiet, Tone Tellevik Dahl.

I tillegg er det veldig mange unge folkevalgte. Vi er jo søren meg 5 AUFere fra Arbeiderpartiet på fast plass: meg, Prableen, Abdullah, Nasir og Zaineb. We rock! Også er en av mine beste venner, Per Anders Langerød, 2.vara til bystyret – noe som i praksis betyr at han møter HVER gang (han kunne ikke møte på onsdag da, men det er fordi han er på Gran Canaria). Han var sykt flink!

Her debuterer Per Anders på bystyrets talerstol.

Sist helg var jeg og besøkte AUF i Finnmark i Alta. Det var kjempegøy! Jeg ble kjent med så utrolig mange nye AUFere. Møtte forresten en gutt som gjorde et tappert forsøk på å lære meg sjakk… Han heter Jonathan Kongsbak Jæger og har en veldig flott sangstemme, by the way. 

Hanne er fylkesstyremedlem i AUF i Finnmark og Kristina er den superflinke fylkessekretæren. Her forbereder de litt snacks til ferskissamlingen!

Forrige helg hadde VG et superkleint oppslag om min gode venn, Emil Aas Stoltenberg. Oppslaget gikk ut på at Emil klatrer oppover karrierestigen i det stille og eventuelt også følger onkelens fotspor. I tillegg hadde VG en liten «faktaboks» nederst på dette helsidige oppslaget:

Når de først bestemmer seg for å skrive navnet mitt, hva med å skrive det riktig? 

Uansett, drit i hvem som er pappaen, mammaen og onkelen til Emil – for han er sykt flink uavhengig av sine familiebakgrunn. Han leder Blindern AUF, leder AUF i Oslos valgkomite og sitter i AUFs programkomite på vegne av Oslo – og i AUF velges folk fordi de er flinke og ikke på grunn av etternavn og onkelnavn. Emil er kvalifisert til de verv han stiller til – og det er her fokuset bør ligge.

Emil har alltid stilt opp for meg. Her er vi på en kafe noen uker etter 22/7.

I regi av EastMeetsWest, ClubsEnt, IHSG, OsloKommune, Rødekors, IMDI og PrayaZ ble det i går arrangert talkshow om 22/7 og stand up med Shan the man fra Sverige. Shan the man var DRITRÅ: «Jeg hadde bryllup. Altså, «bryllup» og «bryllup», vi er fuckings kurdere for faen – det er jo en en jævla svær festival over flere dager. Man må ha armbånd og stempel og bevise at du er en av gjestene for svarte«.

Meg og Shan the man etter showet .

 Anyway, som sagt, dagene går veldig opp og ned. Savner veldig mange venner som jeg ikke forstår aldri vil komme tilbake. Etter at jeg kom hjem fra Alta forrige uke kom jeg på at da Anders var i Russland i fjor sendte han et postkort. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne det kortet, lette gjennom alle de stedene jeg samlet diverse kort jeg har fått ved forskjellige anledninger, men jeg fant det ikke. Jeg fant den i dag. Den datt ut av en bok. Tillitsmannen. 

Jeg savner deg, Anders. Utrolig mye.

 

Kjærlighet til folket. Jeg elsker deg, deg og DEG.

Love K. 

Inkludering, sa du?

Alle fylkeslagene i Arbeiderpartiet og alle partiene er forskjellige. Vi har forskjellige behov, målsettinger og varierende tiltak for å oppnå disse målsettingene. I den forbindelse er inkludering en ganske viktig og komplisert tema – men dette ordet er blitt misforstått i veldig mange sammenhenger. For ikke å nevne relevansen dette har for Oslo Arbeiderpartis vedtak om at vi ønsker at det skal være mulig å forhåndskumulere flere enn ti. Shall we?

Inkludering handler om at alle mennesker ikke har samme utgangspunkt. Erkjenne at andre mennesker ikke har de samme forutsetningene som deg. Inkludering handler om å skape en lavest mulig terskel for deltakelse for alle sammen – for alle skal med. Alle som har lyst og vilje skal ha muligheten til å bygge seg opp til å bli en arbeiderpartikandidat på hvilken som helst valgliste. Vi skal danne et dansegulv som har rom for alle. Når alle er med, er vi som et parti representative. Når vi er representative – er vi også legitime. Her scorer vi veldig høyt, og vi taler på vegne av veldig mange.

Det dessverre veldig mange tror inkludering handler om er, for eksempel, en valgliste der man har en somalier, en tamil, en vegetarianer, en funksjonshemmet, en homo, en med rødt hår og fregner, en tenåring, en kulturperson… og slik kan man fortsette i det uendelige. Det er jo ikke dette inkludering handler om. Skap rom for at alle faktisk kan delta, uavhengig om folk er 20 eller 50, etnisk norsk eller norsk-somalisk, frogner-frue eller groruddøl – I just don’t care. Sørg for at alle som vil delta, kan delta. Da har du og ditt parti fått til inkludering i praksis.

Arbeiderpartiet er et parti som sannlig har fått til inkludering i praksis. Ikke for å skryte (og i hvert fall ikke fordi jeg representerer partiet) – men hvis det er et parti som både er store og samtidig representerer et mangfoldig medlemsmasse så er det jo oss. Det gjør oss representative og legitime. Derfor fikk Oslo Arbeiderparti rundt 103000 stemmer ved valget i år. Mange ulike mennesker ble valgt inn, og jeg er en del av en utrolig flott bystyregruppe som jeg er stolt av hver eneste dag.

Jeg skjønner at debatten om 15 eller 10 forhåndskumulerte kandidater vekker sterke følelser hos mange, og denne debatten er veldig viktig – men la oss ikke late som om det ene eller det andre er noe selvfølge for et mest mulig demokratisk valgsystem. Men den ene eller den andre retningen må vi gå, og i Oslo Arbeiderparti baner vi vei:

  1. Hvis det er slik at man mener kumuleringene (personstemmene) alene skal bestemme hvem som kommer inn i bystyre på vegne av et parti kan man jo like gjerne fjerne de ”topp ti”-forhåndskumulerte og bare kjøre på med direkte valg av både byrådsleder, ordfører og alle andre representanter. De fleste vil gå i mot dette nettopp fordi man vet hvor viktig det er med kvalifikasjoner og egenskaper i de sentrale posisjonene.
  2. De aller fleste som stemmer Oslo Arbeiderparti – de stemmer uten å kumulere noen kandidater. De stemmer rent basert på politikken og på generelt grunnlag helhetlig for en rekke dyktige kandidater på en bystyreliste. Summene av stemmene er tillit til arbeiderpartiet. Disse menneskene har også tillit til at vi nominerer fram kvalifiserte kandidater.
  3. De forhåndskumulerte på Oslo Arbeiderpartis liste kommer alltid helt garantert inn i bystyre. Det er Arbeiderpartiets jobb og sørge for at det helhetlige inntrykket man får av disse kandidatene er representativitet, legitimitet og til sist men ikke minst: dyktige politikere som kan fronte arbeiderpartiets politikk som hver eneste arbeiderparti-velger i Oslo har stemt for.
  4. Debatten om hvorvidt det såkalte ”innvandrerkuppet” har noe som helst og si for en vedtektsendring som hovedsakelig handler om å styrke og gi mer makt til partidemokratiet – sier hvor snevert syn veldig mange har.

Jeg ble ringt opp av veldig mange medier i etterkant av valget i høst og ble bedt om å kommentere hva jeg mener om at ”innvandrerne” er i flertall i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe. Det folk kanskje burde vite er at 5 av disse 11 er AUFere. 5 av 11 ble nominert av AUF i Oslo og har bakgrunn fra AUF. Vi ble ikke nominert av et etnisk lokallag – tvert i mot var det engasjementet i AUF som fikk oss fram ved nominasjonsprosessen høsten 2010. Det å sette oss alle i et bås og kalle det for ”innvandrerkupp”, og framstille alle vedtektsendringer som en direkte konsekvens av det såkalte ”innvandrerkuppet” er ren stigmatisering og kan ikke kalles for noe annet.

Utfordringer skal møtes med tiltak, ikke stigmatisering. Oslo Arbeiderparti ønsker å gi mer makt til partidemokratiet, derfor stemmer vi for å gi partiene muligheten til å øke antallet forhåndskumulerte fra 10 til 15 kandidater. Mer makt til partiorganisasjonen betyr mer makt til alle AUFere, alle eldre, alle de med flerkulturell bakgrunn, mer makt til deg uavhengig av om du er funksjonshemmet eller ikke, heterofil eller homofil, svart eller hvit. Når nesten en sjettedel av Oslos befolkning stemmer på Arbeiderpartiet er det bevis på tilliten de har til oss. I Oslo Arbeiderparti ønsker vi å gjøre oss denne tillit verdig. Folk flest stemmer for både politikken og politikerne. Det gjør vi også.

Khamshajiny Gunaratnam
Oslo Bystyrerepresentant, Arbeiderpartiet
Sentralstyremedlem, AUF

Jeg er så glad!

 

Jeg er så glad!

På lørdag 21.mai var det 20 år siden jeg kom til Norge med mamma og lillebror. Jeg er så glad og takknemlig for alt det jeg har fått oppleve i løpet av mine 20 år i verdens beste land.

Jeg er så glad for den innvandringspolitikken Norge førte i 1991 som gjorde at lillebror, mamma og jeg kunne bli gjenforent med pappa som jobbet i fiskeindustrien i Hammerfest.

Jeg er så glad for at kommunen driftet barnehagene slik at kvalitet ble satt foran økonomisk gevinst, og en familie med bare én inntekt fortsatt kunne ha råd til en barnehageplass.

Jeg er så glad for at jeg i mine fem første år i Norge, vokste opp med en tydelig kvinnelig statsminister, som senere også med sin historie påvirket mitt politiske standpunkt.

Jeg er så glad for at foreldrene mine valgte å flytte til Oslo, så jeg og brødrene mine kunne få skikkelig morsmålsopplæring.

Jeg er så glad for skolene jeg gikk på i Grorud Bydel, som har gitt meg erfaringer blant flerkulturelle elever fra hele verden og som fortsatt beriker min bydel.

Jeg er så glad for at jeg begynte min videregående opplæring på Oslo Handelsgynasium, der jeg fikk oppleve et delt Oslo i praksis, og som fikk meg til å melde meg inn i en politisk ungdomsorganisasjon, som ville bekjempe disse skillene.

Jeg er så glad for at nå som familien min har bestemt seg for å flytte fra blokka i Grorud, skal vi ikke flytte fra Grorud, vi skal bare inn i et rekkehus i samme område – for vi vet hvilken styrke mangfoldet i Groruddalen har.  En styrke vi ikke vil gå glipp av.

Jeg er så glad for at det er kommune- og bydelsvalg hvert fjerde år så befolkningen i Oslo kan påvirke sin skjebne for de fire neste årene.

Jeg er så glad for at du som er over 18 år, bosatt i Oslo og har bodd minst 3 år i Norge kan bruke din stemmerett for å skape en forandring i Oslo.

Jeg er så glad for at Arbeiderpartiet er et alternativ.

Jeg blir gladere når vi vinner mandag 12. September. Det tror jeg du også blir.

Godt valg.