No means no

 

Del 1: Tro på meg

Del 2: Trodde du på meg?


Jeg engasjerer meg veldig mye for voldtektsofre. Men det tok meg lang tid før jeg klarte å ordlegge og formulere meg om saken. Første gang jeg klarte å skrive en tekst om det ble resultatet slik. Det var viktig for meg å få ut mine meninger om dette temaet, og er glad for at jeg endelig klarte det – for framover skal jeg engasjere meg en del innenfor dette feltet.

Du har kanskje fått med deg dette:
Leger vil ha voldtekt som pensum i skolen

Jeg er helt enig!

Men før vi går bananas med både følelser og fornuft i forhold til denne saken, må man huske det at det er begrenset antall timer våre barn og unge har på skolen. Mer tid på et tema betyr mindre tid på et annet. Dette vil være en evigvarende balansegang vi må ta hensyn til, og som er viktig å ha i bakhodet.

Holdninger skaper politikk og politikk skaper holdninger, pleier jeg å si. Politikk skaper skolen og skolen skaper framtidens borgere. Det er mye skolen skal greie og vi må ruste skolen med de ressursene den trenger. For ikke bare skal de skape morgendagens kloke hoder, men også samfunnsborgere som skal ta vare på menneskene rundt seg.

Det er utrolig vondt å lese om alle voldtektsofrene. Jeg mener ikke at det første vi som samfunn skal gjøre er å stakkarsliggjøre voldtektsmannen (eller kvinnen) – men enkelte glipp i oppveksten er med på å produsere voldtekstmenn (og kvinner).

Barnevernet, politiet, skolehelsetjenesten er veldig bra og de må få mye mer av ressurser fra både staten og kommunen. Men disse kan bare gripe inn når en trussel først er inntreffet eller skaden allerede er skjedd. Derfor er det forebyggende arbeidet utrolig viktig, og jeg mener det er flere ting kommunen og eventuelt staten kan stille opp med.

1. Voldtekt inn i pensum

Selvfølgelig er dette viktig og riktig. Mange jenter (og gutter) har blandede følelser når voldtekten inntreffer.

For det første er man usikker på skyldfølelsen. «Var det kanskje min feil? Var det jeg som var dum nok til å la det skje?»

Det andre er skammen. Mange føler en skam, som igjen bidrar til å undertrykke følelsene.

Det tredje er avmakten. Dersom voldtekten skjer i nære relasjoner er det utrolig vanskelig for en å melde i fra til politiet. For da går det ikke bare utover voldtektsmannen (eller kvinnen) – men hele familien vil falle sammen.

Og det fjerde er «hva er vitsen?». Vil voldtektsmannen bli straffet? Vil politiet tro på meg? Vil det skje noe med situasjonen jeg er i?

Til syvende og sist handler dette om å skape selvtillit nok hos unge til å si ifra. Mer om voldtekt i skolen vil fjerne «tabu-merket». Mer om voldtekt i skolen vil skape debatt i klassene, og vil få flere til å reflektere over temaet. Det er viktig. Vi har alle et ansvar, og når man ser at unge nede i ungdomsskolealderen blir rammet på forskjellige måter av dette så sier det seg selv at dette må diskuteres – med elevene og ikke bare i fagmiljøene.

2. Grunnleggende holdninger

Både jenter og gutter må også gjøres obs på at det er ALDRI offerets feil. Og når et voldtektsoffer står fram skal man ikke stille spørsmål som: «hvor full var du?» og «hva hadde du på deg?» eller «hvor mye flørtet du?».

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen: Ingen som nyter en seksuell omgang 100 % vil i etterkant anklage sexpartneren for voldtekt. No, they won’t. Dette er viktige og riktige holdninger.

3. Feministisk selvforsvarskurs

Jeg mener feministisk selvforsvarskurs bør inn i gym-faget.

Sosialistisk ungdom har vært utrolig flinke på dette – jeg og min venninne Helen Ingrid Andreassen har også tidligere tatt kurset hos SU. Du kan lese mer her.

4. Bedre psykisk hjelp til de som begår voldtekt.

Jeg tror ikke på strengere straff for de som reproduserer problemene fra deres egne liv. Det skal ikke være et mål i seg selv å fylla opp alle norske fengsler. MEN, de som faller, de trenger hjelp for å reise seg opp igjen.

Når en voldtektsmann (eller kvinne) første begår dette, så trenger nettopp de hjelp for å ikke begå dette igjen.

Forebyggende tiltak er minst like viktig som de tiltakene som settes inn når hendelsene først inntreffer. Nei betyr nei – og det er vår jobb å sørge for at våre barn og unge er rusta med denne «nei’en».

Vi vet det skjer hele tiden, og vi alle kjenner noen som er blitt voldtatt. Voldtektsoverskrifter finner man overalt. ”Fire av fem voldtekter blir henlagt” eller ”Flest voldtekter skjer i fylla” er bare noen eksempler.

 

Debatten rundt temaet ”voldtekt” fokuserer på skjenkestopp, antall politi ut i gata og hvem har skylda. Er det jenta eller gutten? For mange jenter er det største problemet i dag at de ikke blir trodd – og det er salt i såret.

  1. Skjenkestopp kl.02.00. høres fornuftig ut og jeg er helt enig med justisdepartementet når de sier at vi må gjøre noe med skjenkepolitikken for å forebygge voldtekter. Men alkohol kan aldri være en del av skyldspørsmålet – voldtekt er voldtekt uansett om du drakk en eller åtte øl. Vi må høre på jentene uansett.
  2. Rapporten «Voldtekt i den globale byen. Endringer i anmeldte voldtekter og seksualkultur i Oslo» sier at 13 prosent av de anmeldte voldtektene blir karakterisert somoverfallsvoldtekter. Ja, jeg er veldig glad i Oslo-politiet og blir enda gladere om de kan bli litt synligere, men igjen: så lenge politiet vitner det som skjer – vil jenta bli trodd uansett hva?
  3. De aller fleste voldtekter skjer i hjemmet eller på såkalte ”houseparties” og her hjelper det ikke med synlig politi i gata. Da kan feministisk selvforsvarskurs være en god ide. Ikke bare lærer du hvordan du som jente fysisk kan komme deg unna en stor gutt eller mann, men også hvilket kroppsspråk og utstråling som tiltrekker eller ”skremmer bort” mannfolk på en mer eller mindre riktig måte. Men en eventuell episode ender jo bare opp med ”ord mot ord” uansett, og hvor langt kommer man med politiet da?
  4. Det finnes (ytterst få) jenter som kommer med falske anklager om voldtekt og voldtektsforsøk. Men dette blir litt som debatten om velferdsstaten: ja, det finnes folk som snylter på godene, men det betyr ikke at det store flertall ikke behøver et sikkerhetsnett som for eksempel sykepenger og uføretrygd.
  5. Menneskers selvtillit har også noe relevans i denne sammenheng. For hvorfor drar man ut på byen eller på fest? Man vil ha det gøy. Og for altfor mange er det også fordi de trenger en bekreftelse på at man er bra nok. Jeg skulle ønske flere jenter forsto at verken alkohol eller sex definerer hvem de er. Og en gutt som ønsker deg bare til sengs, er ikke engang verdt det glasset du ble servert mojito i.

 

Er du bevisst nok til å ha sex, da er du bevisst nok til å stoppe også. For hvilke spørsmål blir det stilt, i den offentlige debatten, når ei jente står fram som voldtektsoffer?

  1. ”Hva hadde du på deg?”
  2. ”Hvor full var du?”
  3. ”Hvor full var han?”

For det første, jenter skal kunne kle seg akkurat som de selv vil. Man må kunne bestemme ens egen klesstil. Det gjelder ikke bare for gutter, men også for jenter.

For det andre, når er man full nok? Når man ligger inne på dassen og kaster opp? Når man sovner ved bardisken? Eller når man er klar for å bli med noen hjem?

”Fylla har skylda”, ikke sant? Oslo-voldtektene blir knyttet til partykulturen i byen vår. “Voldtekt er et av de vanskeligste temaer å etterforske bevismessig. Det bevismessige står mellom påstand mot påstand”, sier leder Hanne Kristin Rohde for volds – og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt. Jeg forstår deg, Hanne Kristin, men ingen jente som nyter en seksuell omgang 100 % vil anklage sin partner for overgrep i etterkant.

Gutter som voldtar har et problem. Og jentene som blir voldtatt må bære problemet videre. Og hva er første steget for å løse et problem? Jo, man må erkjenne at problemet finnes. Og den erkjennelsen starter med at vi tror på offeret.